Hopp til innhold

The Rolling Stones: Forskjell mellom sideversjoner

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Slettet innhold Innhold lagt til
Asav (diskusjon | bidrag)
Ingen redigeringsforklaring
Asav (diskusjon | bidrag)
Ingen redigeringsforklaring
Linje 9: Linje 9:
Gruppen var i begynnelsen inspirert av amerikansk [[rhythm and blues|rhythm & blues]], og tok navnet sitt fra en av [[Muddy Waters]]' låter, Rollin' Stone. De fremførte i hovedsak materiale skrevet av andre artister frem til [[1964]], da de hadde sin første Jagger/Richards-komponerte slager med «Tell Me». Det var først med den neste singelen,«(I Can't Get No) Satisfaction», utgitt i mai 1965, at de fikk sin første nr. 1 og slo gjennom for fullt i USA.
Gruppen var i begynnelsen inspirert av amerikansk [[rhythm and blues|rhythm & blues]], og tok navnet sitt fra en av [[Muddy Waters]]' låter, Rollin' Stone. De fremførte i hovedsak materiale skrevet av andre artister frem til [[1964]], da de hadde sin første Jagger/Richards-komponerte slager med «Tell Me». Det var først med den neste singelen,«(I Can't Get No) Satisfaction», utgitt i mai 1965, at de fikk sin første nr. 1 og slo gjennom for fullt i USA.


Gruppens manager, [[Andrew Loog Oldham]], forsto tidlig at det var smartere å lage en motpol enn en kopi, og var ansvarlig for deres image som et rufsete svar på [[The Beatles]]. Han var også ansvarlig for at pianisten Ian Stewart havnet i bakgrunnen fordi han angivelig ikke skal ha passet inn i gruppens image. Stewart fortsatte likevel å spille med gruppen, både på plater og konserter, helt frem til sin død i [[1985]].
Gruppens manager, [[Andrew Loog Oldham]], forsto tidlig at det var bedre å skape en motpol enn en kopi, og var ansvarlig for deres image som et rufsete svar på [[The Beatles]]. Han var også ansvarlig for at pianisten Ian Stewart havnet i bakgrunnen fordi han angivelig ikke skal ha passet inn i gruppens image. Stewart fortsatte likevel å spille med gruppen, både på plater og konserter, helt frem til sin død i [[1985]].


The Rolling Stones har fra [[1964]] vært et av de mest innflytelsesrike bandene innen rocken, og da [[The Beatles]] ble oppløst i [[1970]], var det få som motsa dem når de kalte seg «The Greatest Rock and Roll Band in the World».
The Rolling Stones har fra [[1964]] vært et av de mest innflytelsesrike bandene innen rocken.


== Historie ==
== Historie ==

Sideversjonen fra 5. okt. 2020 kl. 04:01

The Rolling Stones
World's Greatest Rock 'n' Roll Band, World's Greatest Rock and Roll Band, World's Greatest Rock Band
Utmerkelser
15 oppføringer
Grammy Lifetime Achievement Award (1985)
Grammy Lifetime Achievement Award (1986)
Rock and Roll Hall of Fame (1989)[1]
Juno Award for International Entertainer of the Year (1991)
Michael Jackson Video Vanguard Award (1994)
Grammy Award for Best Rock Album (1994) (for: Voodoo Lounge)
Grammy Award for Best Music Video (1994)
MTV Video Music Award for Best Visual Effects (1995)
MTV Video Music Award for Best Cinematography (1995)
Grammy Hall of Fame Award (1997)
Grammy Hall of Fame Award (1998) (for: Beggars Banquet)
Grammy Hall of Fame Award (1998) (for: Sticky Fingers)
Grammy Hall of Fame Award (2004) (for: Let It Bleed)
Grammy Hall of Fame Award (2011) (for: Exile on Main St.)
Grammy Hall of Fame Award (2013) (for: Honky Tonk Women)
OpphavDartford, Storbritannia (1962)
PeriodeMotkulturen i 1960-årene
SjangerRock and roll, bluesrock, hardrock, rhytm and blues
Aktive år1962
PlateselskapPolydor Records, Columbia Records, Atlantic Records, Virgin Records, Warner Music Group, ABKCO Records, Rolling Stones Records, Decca Records, Interscope Records, London Records
InnflytelseThe Beatles, Robert Johnson, Chuck Berry, Elmore James, Muddy Waters, John Lee Hooker
Nettstedhttps://rollingstones.com
IMDbIMDb
Medlemmer
Mick Jagger
Keith Richards
Charlie Watts
Ron Wood
Tidligere medlemmer
Bill Wyman
Mick Taylor
Brian Jones
Ian Stewart
Andre forhold

The Rolling Stones er en engelsk rockegruppe dannet i 1962 av Mick Jagger, Keith Richards, Ian Stewart og Brian Jones.

Gruppen var i begynnelsen inspirert av amerikansk rhythm & blues, og tok navnet sitt fra en av Muddy Waters' låter, Rollin' Stone. De fremførte i hovedsak materiale skrevet av andre artister frem til 1964, da de hadde sin første Jagger/Richards-komponerte slager med «Tell Me». Det var først med den neste singelen,«(I Can't Get No) Satisfaction», utgitt i mai 1965, at de fikk sin første nr. 1 og slo gjennom for fullt i USA.

Gruppens manager, Andrew Loog Oldham, forsto tidlig at det var bedre å skape en motpol enn en kopi, og var ansvarlig for deres image som et rufsete svar på The Beatles. Han var også ansvarlig for at pianisten Ian Stewart havnet i bakgrunnen fordi han angivelig ikke skal ha passet inn i gruppens image. Stewart fortsatte likevel å spille med gruppen, både på plater og konserter, helt frem til sin død i 1985.

The Rolling Stones har fra 1964 vært et av de mest innflytelsesrike bandene innen rocken.

Historie

1962–1967

The Rolling Stones ble startet som resultat av at Brian Jones satte inn en annonse i bladet Jazz News i mai 1962, som Ian Stewart svarte på.[2] Noen dager senere ble de gamle skolekameratene Mick Jagger og Keith Richards med. De hadde tidligere gått på barneskole sammen, men hadde mistet kontakten. Da de tilfeldigvis møttes igjen på en togstasjon i 1961, ble Richards fascinert av platene som Jagger holdt i hånden.[3] Det var Brian Jones som fant på band-navnet, som han hentet fra Muddy Waters' låt «Rolling Stone» fra 1950, og fra en verslinje i sangen «Mannish Boy». Dette skjedde over telefonen, da Jones skulle sette inn en annonse i Jazz News.[4] Tidlig i karrieren spilte The Rolling Stones coverlåter av kjente artister som Chuck Berry, Bo Diddley, Screamin' Jay Hawkins, Muddy Waters, Larry Williams og Howlin' Wolf. Sangene de valgt ut var hentet fra mange ulike sjangere: blues, rhythm and blues, country og rock.

Deres første album, som ble utgitt under navnet The Rolling Stones i Storbritannia, men som England's Newest Hit Makers i De forente stater, kom ut i 1964, og inneholdt klassikere som «Route 66» (originalt en Nat King Cole-låt, men det er Chuck Berrys versjon som ligger til grunn for Stones' innspilling), «I Need You Baby (Mona)» (Bo Diddley) og «Carol» (Chuck Berry). «Tell Me (You're Coming Back)» er den eneste låten på albumet som er signert Jagger/Richards. Enkelte låter var imidlertid signert Nanker Phelge, som var pseudonymet bandet brukte når låtene var skapt av gruppen som helhet.[5]

Albumet The Rolling Stones ble en umiddelbar suksess i Storbritannia, og ble et av de mest solgte albumene i 1964. Førsteplassen på hitlistene beholdt det i hele 12 uker.[6] I USA havnet England's Newest Hit Makers på 11. plass på hitlistene og solgte til gullplate.

De gav ut flere album de neste årene, både i Storbritannia og USA, alle med stor suksess. I 1965 kom Out of Our Heads, som skulle bli deres siste album i Storbritannia med flertall av coverlåter. Den amerikanske utgivelsen av albumet inneholdt også slageren «(I Can't Get No) Satisfaction», som nådde førsteplassen på hitlistene både i Storbritannia, USA og Norge. I Storbritannia ble den kun utgitt som singel, fordi det på denne tiden ikke var vanlig å gi ut låter både som singel og på album.

24. juni 1965 spilte The Rolling Stones i Messehallen på Sjølyst i Oslo.[7]

Da albumet Aftermath kom ut i 1966, besto det kun av egenproduserte låter. Albumet ble en stor suksess, og tidsskriftet Rolling Stone kåret i 2002 albumet til det 108. beste albumet noensinne.

På denne tiden hadde det allerede begynt å slå sprekker i samholdet i bandet. Mens Brian Jones i starten fremsto som «leder» i gruppen, gikk det i større og større grad i retning av at Mick Jagger og Keith Richards tok over denne rollen ut over på 60-tallet, da de begynte å skrive egne låter med stor suksess. Jones følte seg tilsidesatt, og henfalt etter hvert til narkotikamisbruk. At Richards innledet et forhold til Jones' kjæreste, Anita Pallenberg, hjalp åpenbart heller ikke på samarbeidsklimaet.

Etter hvert ble narkotikamisbruk snarere regelen enn unntaket i bandet. I 1967 ble Keith Richards tiltalt for å ha tillatt bruk av narkotika i hjemmet sitt, mens Mick Jagger ble tiltalt for besittelse av amfetamin-tabletter. De ble dømt til henholdsvis tolv og fire måneders fengsel. Dommen ble imidlertid anket, og begge Stones-medlemmene slapp å sone.

Samme år gav de ut albumet Their Satanic Majesties Request, som var et forholdsvis utypisk Rolling Stones-album. Albumet var sterkt inspirert av såkalt psykedelisk rock. Det huskes kanskje spesielt for at Bill Wyman for første og eneste gang fikk med en av sine låter på et Rolling Stones-album. «In Another Land» var hans komposisjon, og han sang også låten på utgivelsen. Man kan også høre John Lennon og Paul McCartney synge i låten «Sing This All Together (See What Happens)» (som ikke må forveksles med «Sing This All Together» fra samme album). Their Satanic Majesties Request ble ingen stor suksess, til tross for at det nådde tredjeplass på hitlistene i Storbritannia og andreplass i De forente stater. Mick Jagger beskrev senere albumet som «complete crap».

Hyllest-singelen laget for fansen som støttet Jagger og Richards gjennom narkotikasaken, var det mer trøkk over. «We Love You» ble likevel ingen «pang-hit», og Stones måtte virkelig prestere neste gang, for å holde på sitt ry som «the world's greatest rock 'n' roll band».

1968–1972

Gruppen på Fornebu 1965.

Stones skulle imidlertid komme sterkt tilbake. Med «Jumpin' Jack Flash» satte de alle kritikere på plass, og sørget for å holde på sitt ry. Singelen er fortsatt en av Stones' mest kjente låter. I 1968 ga de også ut Beggars Banquet, som regnes blant de ypperste av bandets utgivelser. Av de største slagerne på albumet, kan nevnes «Sympathy for the Devil» og «Street Fighting Man». Beggars Banquet ble Brian Jones' siste hele album. Han fikk sparken under innspillingen av Let It Bleed året etter, og døde kort tid etter. Mick Taylor tok over hans plass. Da Let It Bleed kom ut i slutten av 1969, spilte både Jones og Taylor på to låter hver. Albumet huskes også fordi det inneholdt den første låten der Keith Richards var hovedvokalist på en hel låt – «You Got the Silver». Siden har Richards sunget minst én låt på alle studioalbum med unntak av Sticky Fingers. Let It Bleed ble en suksess både i Storbritannia og De forente stater, og regnes i dag som ett av Stones' aller beste album.

Sticky Fingers, som kom ut i 1971, ble Mick Taylors første hele album som gitarist. Også dette albumet fikk svært god respons både fra kritikere og publikum. Åpningssporet «Brown Sugar» er en av de mest kjente og kjære Rolling Stones-låtene, og det er også en av dem som spilles mest på konserter. Mick Taylor hadde en aktiv rolle på dette albumet, kanskje spesielt på låten «Can't You Hear Me Knocking». Han ble likevel ikke kreditert som låtskriver på noen av låtene.

Bandets magnum opus kom imidlertid først året etter. Dobbeltalbumet Exile on Main St. regnes av mange som deres aller beste, og i 2002 kåret bladet Rolling Stone albumet til det 7. beste albumet noensinne. Albumet var på topp på hitlistene i de fleste land rundt om i verden.

1973–1977

The Rolling Stones klarte ikke å følge opp suksessen fra Exile on Main St. I 1973 kom albumet Goats Head Soup, men det slo ikke helt an. Det huskes kanskje best for låten «Angie», som ble hevdet å omhandle David Bowies kone, men som var tilegnet Keith Richards' kjæreste, Anita Pallenberg.

Selv om denne perioden var starten på en nedtur dersom man ser på platene bandet gav ut, var Stones på topp live. Opptak fra Brussel 17. oktober 1973 regnes av mange som det ypperste av The Rolling Stones' konsertopptak. Spesielt Mick Taylors gitarsoloer og hans samspill med Keith Richards var imponerende.

Det neste albumet, It's Only Rock 'n Roll, kom i 1974. Det skulle vise seg å bli Mick Taylors siste album. Han trakk seg kort tid før innspillingen av Black and Blue startet, og innspillingen av dette albumet fungerte samtidig som audition for å finne Taylors erstatter. Valget falt til slutt på Ron Wood fra The Faces. Heller ikke dette albumet ble noen stor suksess, og selv om Stones fortsatt var populære gjennom hele 70-tallet, hevdet kritikerne at de var forbi toppen.

Da Wood begynte å spille med The Rolling Stones i april 1975, var han fortsatt et medlem av The Faces og bandet sluttet å spille året etter så Wood ble kunngjort som fastmedlem den 20. mai 1976

I 1977 kom Keith Richards igjen i problemer med styresmaktene, da han ble arrestert i Toronto og tiltalt for besittelse av heroin.[8] Saken dro ut i ett år, men Richards slapp til slutt unna med å bli dømt til en betinget fengselsstraff på ett år spille en konsert til inntekt for veldedighet.[9]

1978–1981

I 1978 kom albumet som motbeviste at bandet var over toppen, slik mange anmeldere hadde hevdet. Some Girls ble en enorm suksess, og fikk svært gode kritikker i pressen. Det regnes i dag av de fleste som det beste albumet siden Exile on Main St. Det viste også at Stones hadde evnen til å fornye seg i takt med tiden. Albumet var inspirert av strømningene i musikken på denne tiden, spesielt disco (på åpningssporet «Miss You») og punkrock (spesielt «Respectable» og «Lies»).

Særlig samspillet mellom Ron Wood og Keith Richards imponerte på dette albumet. De hadde etter hvert utviklet et unikt samspill der de byttet på å spille rytme- og leadgitar. Spesielt kom dette godt til syne i balladen «Beast of Burden». Mick Jagger hadde også lært seg å spille gitar i løpet av 1970-årene, noe som gav låtene en ekstra dimensjon når bandet kunne bruke tre gitarer, eksempelvis som på «Respectable».

«Miss You» ble den største slageren fra Some Girls, og havnet på henholdsvis første- og andreplass i USA og Storbritannia. Også «Beast of Burden», «Respectable» og «Shattered» ble utgitt som singler og fikk gode mottakelser, om enn ikke like god som «Miss You».

Some Girls ble fulgt opp i samme stil av Emotional Rescue i 1980. Albumet ble en kommersiell suksess, men ble samtidig kritisert for å være et forsøk på å kopiere det foregående albumet. Til tross for kritikken ble albumet det første Stones-albumet etter Goats Head Soup som toppet albumlisten i Storbritannia.

Tattoo You kom ut året etter, og fikk langt bedre kritikk. Det består primært av låter som ble til overs i tidligere innspillinger, enkelte helt tilbake til Goats Head Soup i 1973. Åpningssporet «Start Me Up» ble utgitt som singel en uke før albumet, og fikk en svært god mottakelse. Dette bidro i stor grad til at Tattoo You beholdt førsteplassen på albumlisten i USA i ni uker. Også «Waiting on a Friend» og «Hang Fire» kom inn på Topp 20-listen i USA. «Start Me Up» er fortsatt en av de mest populære Stones-låtene.

1982–1999

Etter Tattoo You kom det en ny nedtur for The Rolling Stones. Mick Jagger og Keith Richards hadde et anstrengt forhold, og Ron Woods narkotikaproblemer var også en belastning for bandet. Da Jagger inngikk en lukrativ avtale med plateselskapet om å gi ut soloalbum, følte Richards at Jagger var illojal, og forholdet deres forverret seg ytterligere.

Bandets første utgivelse etter Tattoo You mottok likevel gode kritikker. Albumet Undercover ble utgitt i 1983, men ble ingen publikumssuksess. I ettertid regnes det som et heller svakt Stones-album, noe også Mick Jagger selv har innrømmet. Ut over på 1980-tallet ble det tydelig at Jaggers solokarriere gikk ut over bandet. Da Dirty Work kom ut i 1986, var det Keith Richards som sto bak mye av materialet. Albumet ble på ingen måte en suksess, og det hjalp heller ikke at Jagger ikke ville dra på turné i forbindelse med utgivelsen fordi han heller ville arbeide med sin andre soloplate, og fordi Charlie Watts var til behandling for alkoholproblemene sine. Forholdet mellom Jagger og Richards ble ikke bedre av dette, og da begge to gav ut album på egen hånd, kunne det se ut til at The Rolling Stones' 25 år lange karriere i praksis var over.

I 1989 samarbeidet imidlertid Jagger og Richards igjen om albumet Steel Wheels. At Jaggers solokarriere ikke gikk på langt nær så godt som forventet, bidro nok til dette. Steel Wheels var ikke på høyde med albumene fra storhetstiden, men fikk jevnt over gode kritikker og oppnådde andre- og tredjeplass på hitlistene i henholdsvis Storbritannia og USA. I Norge havnet det på førsteplass på VG-listen. Oppturen fortsatte samme år da bandet ble innlemmet i Rock and Roll Hall of Fame. Platen ble fulgt opp med Steel Wheels/Urban Jungle-turneen i 1989 og 1990, da bandet også spilte på Valle Hovin stadion i Oslo den 6. og 7. august 1990.

I 1993 trakk Bill Wyman seg, men bandet valgte å fortsette som kvartett. Darryl Jones har spilt bass mer eller mindre fast siden, men har aldri fått status som fullverdig Stones-medlem. Han spilte bass på Voodoo Lounge, som kom ut i 1994, men da Bridges to Babylon kom i 1997, hadde Doug Wimbish tatt over. Jones kom imidlertid tilbake til den påfølgende turneen.

Både Voodoo Lounge og Bridges to Babylon fikk god respons fra både kritikere og publikum. Under begge turneene spilte bandet på Valle Hovin stadion i Oslo, henholdsvis 9. juni 1995 og 2. august 1998. Den førstnevnte turneen ble imidlertid klart best mottatt. Både «You Got Me Rocking», «Out Of Tears» og «I Go Wild» ble radioslagere etter utgivelsen, og albumet vant i 1995 en Grammy-pris for beste rockealbum. Mange vil hevde at det er gruppens beste album siden Tattoo You. Bridges to Babylon solgte godt i Norge, og ble det foreløpig siste av gruppens album som nådde førsteplass på VG-listen.

2000–2010

I 2005 – åtte år etter Bridges to Babylon – lanserte bandet omsider et nytt album. A Bigger Bang ble godt mottatt av både kritikere og publikum, og regnes av mange som det beste siden Tattoo You i 1981. Likevel ble det ikke noen enorm kommersiell suksess, noe heller ingen andre album etter Tattoo You hadde blitt. Albumet ble likevel nominert til Grammy i kategorien «Årets rockealbum». Ingen av singlene nådde høyt opp på hitlistene. I forbindelse med utgivelsen av det nye albumet la bandet også ut på en ny verdensturné, der de blant annet kom til Bergen for første gang i 2006.

Rolling Stones' offisielle nettsider meldte den 8. mai 2006 at Europa-turneen vil bli utsatt fordi Keith Richards trenger tid til å komme seg etter en hjerneoperasjon. Richards hadde blitt skadet da han falt ned fra et palmetre 27. april mens han og Ron Wood plukket kokosnøtter på Fiji. Muligens skjedde ulykken i stedet i forbindelse med vannscooter-kjøring, begge årsaker har blitt oppgitt. Richards ble utskrevet fra sykehuset 11. mai, men det ble opplyst at han skulle oppholde seg på Fiji en stund slik at han kunne bli fulgt opp medisinsk der.[10] Opprinnelig skulle europaturneen startet i Barcelona allerede 27. mai 2006.[11]

Under den forlengede europaturneen som startet i 2006 spilte bandet på Valle Hovin stadion i Oslo den 8. august 2007.

Konserter i Norge

The Rolling Stones, konsert i Messehallen på Skøyen, 1965.

Plateutgivelser

Medlemmer

Dagens medlemmer

Tidligere medlemmer

Viktige bidragsytere

  • Darryl Jones – mer eller mindre fast bassist siden Bill Wyman gav seg i 1992. Likevel har han aldri fått status som fullverdig Rolling Stones-medlem.
  • Bobby Keys – spilte saksofon på flere innspillinger og konserter på 60- og 70-tallet. Deltok også på verdensturneen i 2006.
  • Blondie Chaplin- backing musician 97-03
  • Andrew Loog Oldham- Produsent og manager for bandet fra 1963 til 1968
  • Jimmy Miller- Plateprodusent som produserte: Beggars Banquet(1968), Let It Bleed (1969), Sticky Fingers (1971), Exile On Main Street (1972), Goats Head Soup (1973). Mange av disse utgivelsene har blitt vurdert som noe av det beste bandet har lagd. 

Referanser

  1. ^ Rock and Roll Hall of Fame-ID rolling-stones[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ «Ian Stewart: the sixth Rolling Stone». The Independent (engelsk). Besøkt 19. april 2016. 
  3. ^ «Anniversary of Mick Jagger and Keith Richards Dartford meeting - BBC News». BBC News (engelsk). Besøkt 19. april 2016. 
  4. ^ Beast, The Daily. «Speed Read: 11 Juiciest Bits From Philip Norman’s Biography of Mick Jagger». The Daily Beast. Besøkt 19. april 2016. 
  5. ^ «Who/What is Nanker Phelge?». Rollingtimes.org. Arkivert fra originalen 3. mars 2016. Besøkt 19. april 2016. 
  6. ^ Churchill, Michael (1. september 2013). «British Albums Chart - All Time Top 1000» (engelsk). Lulu.com. Besøkt 19. april 2016. 
  7. ^ «The Rolling Stones tilbake til Fornebu - dagsavisen.no». www.dagsavisen.no. Besøkt 19. april 2016. 
  8. ^ «Keith Richards Meets the Mounties and Faces the Music». Rolling Stone. Besøkt 19. april 2016. 
  9. ^ «Keith Richards Guilty — But Free». Rolling Stone. Besøkt 19. april 2016. 
  10. ^ Keith Richards leaves hospital Irish Examiner, 11. mai 2006
  11. ^ Keith Richards Recovering From Surgery Arkivert 20. mai 2006 hos Wayback Machine. The Rolling Stones' offisielle nettsted, 8. mai 2006

Eksterne lenker