finne
Norsk
redigerSubstantiv
redigerfinne m (bokmål/nynorsk), c (riksmål)
- (demonym) Person fra Finland eller finsktalende person.
- Styre-/fremdriftsorgan hos fisk og sjøpattedyr, ryggfinne.
- Betennelse med verk i huden; akne.
Uttale
redigerGrammatikk
redigerBøyning (regelrett substantiv hankjønn) | ||||
---|---|---|---|---|
Entall | Flertall | | ||
Ubestemt | Bestemt | Ubestemt | Bestemt | |
ein finne | finnen | finnar | finnane | (nynorsk) |
finne | finnen | finner | finnene | (bokmål/riksmål) |
For genitiv av substantiv, se eieform. |
Synonymer
rediger(person fra Finland) kven
(fremdriftsorgan) ugge (på fisk)
(betennelse) akne, filipens, kvise
Oversettelser
redigerperson fra Finland
|
|
styre-/fremdriftsorgan
betennelse, talgkjertel — se kvise
Verb
redigerfinne (bokmål/riksmål/nynorsk)
- Å oppdage eller komme over noe som er søkt etter.
- Å påpeke noe.
- Jeg kan ikke finne noen feil ved ditt resonnement.
- Å bestemme at, danne en oppfattelse at.
- Forskerne finner omega 3-syre mindre effektivt enn tidligere antatt.
- (jus) Å avgjøre et skyldspørsmål.
- Retten finner den tiltalte skyldig på alle punkter.
Etymologi
redigerSynonymer
rediger(lete opp) avdekke, avsløre , hitte, komme over, oppdage, oppspore, nå, se
(påpeke) oppdage, se
(peke på muligheten at) anse
(avgjøre) avgjøre, treffe domsavsigelse
Beslektede termer
redigerAvledede termer
rediger- finne for godt (bestemme etter eget skjønn, og gjerne uten videre begrunnelse)
Uttale
redigerGrammatikk
redigerBøyning (uregelrett) | |||||||
---|---|---|---|---|---|---|---|
Infinitiv | Presens | Preteritum | Perfektum | Imperativ | Presens partisipp | Passiv |
|
å finne | finner | fant | har funnet | finn | finnende | finnes | (bokmål/riksmål) |
å finne | finn | fann | har funne | finn, finne | finnande | finnast | (nynorsk) |
Oversettelser
redigeroppdage
|