Wikipedia

Massakren ved Wounded Knee

(Omdirigert fra «Wounded Knee»)

Massakren ved Wounded Knee den 29. desember 1890[1] regnes som kulminasjonen på «indianerkrigene» og det siste væpnede sammenstøt mellom lakotafolket og USA. Det var en massakre på nesten tre hundre lakotaer begått av soldater fra den amerikanske hæren. Massakren var en del av hva det amerikanske militæret kalte «Pine Ridge-kampanjen» [2] og som skjedde nær elvedalen Wounded Knee Creek (lakotaspråk: Čhaŋkpé Ópi Wakpála) på indianerreservatet Lakota Pine Ridge Indian Reservation i Sør-Dakota, etter et mislykket forsøk på å avvæpne lakotaene i deres leir.

Massakren ved Wounded Knee
Konflikt: Indianerkrigene

De amerikanske soldatene vender tilbake etter massakren
Dato29. desember 1890
StedWounded Knee, dagens Sør-Dakota
43°8'33"N 102°21'54"V
ResultatAmerikansk seier, en massakre
Stridende parter
SiouxUSA
Kommandanter og ledere
Spotted ElkJames W. Forsyth
Styrker
120 menn
230 kvinner og barn		500 mann
Fire Hotchkisskanoner
Tap
15 døde
51 sårede
150 savnede
(Usikre tall)		25 døde
39 sårede
Massakren ved Wounded Knee ligger i Sør-Dakota
Massakren ved Wounded Knee
Wounded Knee
Massakren ved Wounded Knee (Sør-Dakota)

Dagen før nærmet en avdeling fra det amerikanske 7. kavaleriregiment, kommandert av major Samuel Whitside, en større gruppe lakotaer under høvding Spotted Elk (Uŋpȟáŋ Glešká), bestående av miniconjoulakotaer og 38 hunkpapalakotaer nær fjellet Porcupine Butte og eskorterte dem åtte kilometer vestover til Wounded Knee Creek, hvor de opprettet leir. Resten av det 7. kavaleriregiment, ledet av oberst James W. Forsyth, ankom og omringet leiren. Regimentet ble støttet av et batteri med fire Hotchkiss-fjellkanoner (M1875).[3] Hæren tok seg av angsten til nybyggere som kalte konflikten Messiah War, «Messiaskrigen», og var bekymret for at indianernes Ghost Dance, «Åndedans», kunne bety en potensielt farlig ny kraft til siouxene. Historikeren Jeffrey Ostler skrev i 2004, «Wounded Knee var ikke bygd opp av en rekke adskilte, usammenhengende hendelser. I stedet, fra avvæpning til begravelse av de døde, besto det av en rekke handlinger som ble holdt sammen av en underliggende logikk for rasistisk dominans.»[4]

Om morgenen den 29. desember dro de amerikanske kavaleristroppene inn i leiren for å avvæpne lakotaene. En versjon av hendelsene hevder at under prosessen med å avvæpne lakotaene, var det en døv stammemann ved navn Black Coyote som var motvillig til å gi fra seg riflen sin, og hevdet at han hadde betalt mye for den.[5] Black Coyotes rifle gikk av på det tidspunktet; den amerikanske hæren begynte å skyte mot lakotaene. Lakotakrigerne forsøkte å kjempe tilbake, men mange hadde allerede blitt fratatt våpnene og avvæpnet.[6]

Da massakren var over, hadde mer enn 250 mennesker i lakotaleiren blitt drept og 51 ble såret (4 menn og 47 kvinner og barn, hvorav noen døde senere); noen beregninger har plasserte antallet døde så høyt som 300.[7] Tjuefem soldater ble også drept og trettini ble såret (seks av de sårede døde senere).[8] Nitten soldater ble tildelt æresmedaljen særskilt for deres handlinger ved Wounded Knee, og totalt 31 for den militære kampanjen som sådan.[9][10] I 2001 vedtok National Congress of American Indians (NCAI) 2 resolusjoner som fordømte de militære utmerkelsene og oppfordret den føderale regjeringen til å trekke dem tilbake.[11]</ref> The Wounded Knee National Historic Landmark, stedet for massakren, har blitt utpekt som et nasjonalt historisk landemerke av det amerikanske innenriksdepartementet.[1] I 1990 vedtok begge husene i den amerikanske kongressen en resolusjon om det historiske hundreårsjubileet som formelt uttrykte «dyp beklagelse» for massakren.[12]

Bakgrunn

rediger

Allerede den 15. desember var høvdingen for Lakotanasjonen, Sitting Bull, blitt drept av reservatets innfødte politi under et mislykket forsøk på å arrestere ham. Halvbroren hans, Spotted Elk (også kalt for «Big Foot»), ble valgt til ny leder. På bakgrunn av en generell følelse av håpløshet i reservatet etter Sitting Bulls død, valgte Spotted Elk å føre folket sitt fra reservatet de var tildelt, til slektninger i et annet reservat lenger sør som stod under høvdingen Red Cloud.[13]

At flokken brøt ut fra reservatet, satte hvite amerikanere i alarmberedskap, og major Samuel Whitside ble sendt ut med 7. kavaleriregiment for å stoppe dem. 7. kavaleriregiment var den samme avdelingen som tidligere var ledet av den berømte eller beryktede oberstløytnant George Armstrong Custer, som falt i slaget ved Little Bighorn i 1876.

Da Spotted Elk og hans lakota-gruppe på 350 menn, kvinner og barn ankom sitt mål, kjente Red Cloud allerede til de hvites reaksjoner og ba dem straks dra tilbake for ikke å sette Red Cloud og hans folk i knipe. Spotted Elk var allerede på vei tilbake da han ble «avskåret» av det 7. kavaleri. Han var selv i en elendig tilstand, og gruppen med flyktninger var en fillete og forkommen flokk, så de overgav seg uten motstand.

Leiren ved Wounded Knee Creek

rediger
 
Oberst James W. Forsyth ledet 7. kavaleriregiment.
 
Wounded Knee-høyden, hvor Hotchkiss-kanonene sto og senere stedet for fellesgraven.
 
De amerikanske soldater med Hotchkiss-kanoner.

Whitside overførte Spotted Elk til en armé-ambulanse på grunn av alvorlig lungebetennelse og eskorterte lakotaene til en foreløpig leir ved Wounded Knee-bekken før de skulle eskorteres videre tilbake til reservatet de hadde forlatt. Hæren ga dem telt og litt mat og talte dem. Det var 120 menn og 230 kvinner og barn.

Neste morgen så lakotaene at flere kavalerisoldater med hotchkiss-kanoner hadde kommet i løpet av natten. Kanonene ble satt opp på en lav ås rett over leiren. Oberst John W. Forsyth var blant de nyankomne fra 7. kavaleriregiment og overtok kommandoen over hærstyrkene, som på dette tidspunktet utgjorde 500 mann.[14]

Forsyth informerte om at lakotaene skulle tas til en militærleir i Omaha i Nebraska. Soldatene fikk ordre om å avvæpne lakotaene, som nå ble sett på som fanger. Major Whitside hadde ikke gjort noe forsøk på å avvæpne dem da de overgav seg dagen før, da han ikke så på dem som noen trussel. Men om morgenen ble lakotaene kalt inn til møte i leiren, der de fikk beskjed om å levere inn alle skytevåpen. Da soldatene ikke var fornøyde med mengden våpen de fikk utlevert, begynte de å gjennomsøke teltene og fjerne alt som kunne brukes som våpen, blant annet ekstra teltstenger og småøkser til vedhogst, som var livsnødvendige for lakotaene. Så begynte soldatene å undersøke krigerne personlig. I denne prosessen ble lakotaene mer og mer irriterte og uregjerlige, ifølge hærens egne rapporter.

Massakren

rediger

En av de siste mennene soldatene prøvde å avvæpne var Black Coyote, som lakotaene i etterkant fortalte var døv og hemmet på annet vis, og gjorde motstand da de hvite soldatene prøvde å ta fra ham en gammel rifle han ikke tidligere hadde gitt fra seg og hadde betalt mye for.[15] Et skudd ble avfyrt. Dette virket som et klarsignal for soldater oppe på åsen, som straks begynte å avfyre Hotchkiss-kanonene. Det ble kaos, soldatene nede i leiren ble fanget i kryssilden, og lakotaene løp til alle kanter for å komme unna den dødelige ildgivingen.

 
Høvding Spotted Elk død i snøen.

Da skytingen var over, lå 153 lakotaer og 25 amerikanske soldater døde tilbake. Spotted Elk, som syk og utmattet hadde forsøkt å komme unna, var blant de døde. Det er trolig at omtrent alle de døde soldatene ble drept i såkalt friendly fire (skutt av sine egne),[16] altså av sine egne, som følge av at det ble skutt på kloss hold i en kaotisk situasjon. Men det ble ikke gjort noen undersøkelse av dette etterpå. I tillegg til 25 falne, ble 39 soldater såret, hvorav seks døde senere.[8]

Etter massakren

rediger
 
Fellesgraven ved Wounded Knee.

Sårede soldater og innfødte amerikanere ble fraktet i vogner til Pine Ridge. Om lag 50 lakotaer kom dit, men ble holdt utendørs i kulden i lang tid i påvente av husly. Rundt 150 lakotaer kan en ikke gjøre greie for. De fleste kildene viser til at de lyktes med å flykte, og et ukjent antall av dem døde av skader og kulden ute på den vinterlige prærien, uten muligheter til å finne ly. Det er ingen rapporter om at noen av dem fant tilbake til reservatet sitt, det eneste sted de hadde å søke seg til. De militære engasjerte flere sivile til å begravet de døde lakotaene som lå igjen i leiren i Wounded Knee. På grunn av en snøstorm tok det tre dager før de ankom. De døde lå nedfrosset i bakken, og de sivile graverne samlet de døde og la dem i en fellesgrav på den samme bakketoppen hvor artilleriet hadde stått. Tilsammen ble 84 menn, 44 kvinner og 18 barn drept på området, mens minst syv lakotaer ble dødelig såret.[17]

Reaksjoner

rediger
 
Forsyths overordnede, general Nelson A. Miles (1839-1925)[18] mente massakren var utført med hensikt.

Oberst Forsyths overordnede, general Nelson Appleton Miles (1839-1925),[19] suspenderte ham og fratok ham kommandoen over 7. kavaleriregiment. Miles nedsatte en undersøkelseskommisjon som kritiserte Forsyth for hans disposisjoner, men fritok ham for ansvar. Kommisjonen var ingen formell krigsrett, og Forsyth ble derfor gjeninnsatt i sin kommando over 7. kavaleriregiment, på tross av vitnemål om at soldatene hadde forsøkt å skade ikke-stridende.

Miles, som senere ble hærsjef og militærguvernør for Puerto Rico, fortsatte sin kritikk av Forsyth og hevdet at det var hans mål å utrydde lakotaene. Miles konkluderte med at massakren var utført med hensikt, og ingen tragedie utløst av «uheldige omstendigheter». Han ønsket å stoppe Forsyths videre karriere, men Forsyth ble i stedet senere forfremmet til generalmajor.[20]

Reaksjonene i amerikansk offentlighet var generelt positive. 20 soldater fikk Kongressens æresmedalje. Redaktør Lyman Frank Baum, senere berømt forfatter av Trollmannen fra Oz, skrev i Aberdeen Saturday Pioneer den 3. januar 1891:

«Aberdeen Saturday Pioneer har tidligere erklært at vår eneste trygghet avhenger av at indianerne utryddes helt og holdent. Vi har behandlet dem dårlig i hundrevis av år, så vi må, for å verne vår sivilisasjon, følge opp med nok en dårlig gjerning, og utrydde disse utemmede og utemmelige vesener fra jordens overflate. I dette ligger framtidig sikkerheten for våre nybyggere og soldater, som står under inkompetent ledelse. Hvis vi ikke gjør dette, kan vi i kommende år vente like mye trøbbel med rødhudene som de har vært tidligere.»[21]

Blant de ytterst få nordmenn som offentlig tok til orde mot massakren, var Knut Hamsun. Fem år tidligere hadde han etter sitt opphold i Amerika fascinert beskrevet indianernes kamp mot de hvite inntrengerne. Nå fordømte han massakren, først i en artikkel i Dagbladet 4. januar 1891 og deretter i Verdens Gang 8. januar 1891.[22]

Ettertidens syn

rediger
 
Fellesgraven i dag.

Det var ingen offisiell endring i synet på «slaget ved Wounded Knee» før på 1970-tallet, da tonen ble mer kritisk. I dag mener mange at hendelsen var en av de verste massakrene i USAs historie, og minnes i en sang av Buffy Sainte-Marie og boken Bury My Heart At Wounded Knee[23] av historikeren Dee Brown (1908–2002).[24][25]

Historisk sett er massakren ved Wounded Knee regnet som sluttpunktet for perioden med «indianerkrigene», serien av konflikter mellom hvite soldater på den ene siden og urfolket på den andre, siden 1600-tallet, konflikter som endte med total US-amerikansk dominans i grenselandet (the Frontier). I 1890 ble det også erklært at the Frontier ikke fantes lenger.

Fra 27. februar 1973, mer enn 80 år etter massakren, ble Wounded Knee igjen åsted for en konflikt. Denne varte i 71 dager mellom føderale myndigheter og medlemmer av American Indian Movement[26] som bevisst valgte stedet til konfrontasjon pga symbolverdien, og opprøret ble startskuddet for en voksende selvbevissthet blant the Amerindians, som urbefolkningen også kaller seg, med krav om anerkjennelse og respekt. Denne utviklingen spredde seg også til andre urbefolkninger, slik som samene, som også fikk en oppvåkning gjennom Alta-konflikten på slutten av 1970-tallet.

I 2007 ga HBO Films ut en filmadapsjon av boken Bury My Heart At Wounded Knee med samme navn. Filmen ble nominert til hele 17 Emmy-priser og tildelt seks priser.

Nasjonalt minnesmerke

rediger

Stedet har vært en nasjonalt minnesmerke fra 1965 og ble først da skrevet inn i National Historic Landmark, og deretter i National Register of Historic Places året etter.[27]

Referanser

rediger
  1. ^ a b National Historic Landmarks Program: Wounded Knee, National Park Service. Arkivert fra originalen 10. januar 2003.
  2. ^ Greene, Jerome A. (31. januar 2007): Indian War Veterans: Memories of Army Life and Campaigns in the West, 1864–1898. Savas Beatie. ISBN 978-1-61121-022-4; s. 193.
  3. ^ Liggett, Lorie (1998): «Wounded Knee Massacre – An Introduction», Bowling Green State University. Arkivert fra originalen 30. oktober 2000.
  4. ^ Prucha, Francis Paul (2005): Wounded Knee through the Lens of Colonialism, Ostler, Jeffrey, red.: Diplomatic History. 29 (4): 725–728. doi:10.1111/j.1467-7709.2005.00512.x. ISSN 0145-2096. JSTOR 24915067.
  5. ^ Parsons, Randy: «The Wounded Knee Massacre – December 1890», Lastoftheindependents.com. Arkivert fra originalen 6. januar 2010.
  6. ^ «The West – Like Grass Before the Sickle», Pbs.org.
  7. ^ Plains Humanities: Wounded Knee Massacre, Encyclopedia of Great Plains. Arkivert kopi fra originalen 10. desember 2014. Sitat: «...resulted in the deaths of more than 250, and possibly as many as 300, Indians.»
  8. ^ a b Utter, Jack (1991): Wounded Knee & the Ghost Dance Tragedy (1. utg.). National Woodlands Publishing Company. ISBN 0-9628075-1-6; s. 25
  9. ^ Greene, Jerome A. (2014): American Carnage: Wounded Knee, 1890. Norman, OK: University of Oklahoma Press. ISBN 978-0-8061-4448-1; s. 417–418.
  10. ^ Tupper, Seth (3. januar 2024): «An alternative proposal for the Wounded Knee medal problem», Source NM
  11. ^ «Lakota~Wounded Knee: A Campaign to Rescind Medals: story, pictures and information», Footnote.com. Arkivert kopi fra originalen 31. desember 2013.
  12. ^ AP (29. oktober 1990): «Congress Adjourns – Century Afterward, Apology For Wounded Knee Massacre», The New York Times. Pine Ridge Indian Reservation (Sd); United States.
  13. ^ Viola, Herman J.: Trail to Wounded Knee: The Last Stand of the Plains Indians 1860-1890. Washington, D.C.: National Geographic Society, 2003.
  14. ^ Major Samuel L. Russell: Selfless Service: The Cavalry Career of Brigadier General Samuel M. Whitside from 1858 to 1902, MMAS Thesis, Fort Leavenworth: U.S. Command and General Staff College, 2002
  15. ^ Randy Parsons. «The Wounded Knee Massacre - December 1890». Lastoftheindependents.com. Arkivert fra originalen . Besøkt 10. desember 2011. 
  16. ^ Strom, Karen (1995). «The Massacre at Wounded Knee». Karen Strom. Besøkt 10. desember 2011. 
  17. ^ Josephy, Jr., Alvin M., Trudy Thomas og Jeanne Eder: Wounded Knee: Lest We Forget, Billings, Montana: Buffalo Bill Historical Center, 1990.
  18. ^ «General Nelson Appleton Miles», gov
  19. ^ «General Nelson Appleton Miles», armyhistory.org
  20. ^ Ostler, Jeffrey: (2004) The Plains Sioux and U.S. Colonialism from Lewis and Clark to Wounded Knee, side 354, 2004
  21. ^ Giago, Tim (Nanwica Kciji) (22. mars 2014): «The Man Who Called for the Extermination of the Lakota», Notes from Indian Country 2014 Native Sun News, hosHuffPost. Arkivert kopi fra originalen 13. februar 2021.
  22. ^ Ingar Sletten Kolloen: Hamsun, svermeren (s. 153), Gyldendal 2003, ISBN 82-05-30069-0
  23. ^ Begrav mitt hjerte ved Wounded Knee, Spartacus Forlag, ISBN 9788243004146
  24. ^ Christopher Reed: «Dee Brown», nekrolog i the Guardian 17. desember 2002
  25. ^ «Dee Brown», Encyclopedia of Arkansas
  26. ^ 50-årsjubileet for Wounded Knee-okkupasjonen i 1973, 2023
  27. ^ «National Historic Landmarks Program: Wounded Knee», National Park Service. Arkivert fra originalen 10. januar 2003.

Litteratur

rediger
  • Andersson, Rani-Henrik (2009): The Lakota Ghost Dance of 1890. Lincoln, NE: University of Nebraska Press, ISBN 978-0803210738.
  • Brown, Dee (1970): Bury My Heart at Wounded Knee: An Indian History of the American West, Owl Books. ISBN 0805066691.
  • Craft, Francis M. (2009): At Standing Rock and Wounded Knee: The Journals and Papers of Father Francis M. Craft, 1888–1890, redigert og kommentert av Thomas W. Foley, Norman, Oklahoma: The Arthur H. Clark Company. ISBN 978-0870623721.
  • Champlin, Tim (2001): A Trail To Wounded Knee : A Western Story. Five Star.
  • Coleman, William S.E. (2000): Voices of Wounded Knee, University of Nebraska Press. ISBN 0803215061.
  • Cozzens, Peter (2016): The Earth is Weeping: The Epic Story on the Indian wars for the American West, Atlantic Books. ISBN 978-1786491510.
  • Foley, Thomas W. (2002): Father Francis M. Craft, Missionary to the Sioux, Lincoln, NE: University of Nebraska Press. ISBN 0803220154.
  • Gage, Justin (2020): We Do Not Want the Gates Closed between Us: Native Networks and the Spread of the Ghost Dance. Norman: University of Oklahoma Press. ISBN 978-0806167251.
  • Greene, Jerome A. (2014). American Carnage: Wounded Knee, 1890. Norman, OK: University of Oklahoma Press. ISBN 978-0-8061-4448-1. 
  • Hämäläinen, Pekka (2019): Lakota America: A New History of Indigenous Power, New Haven, CT: Yale University Press. ISBN 978-0300215953.
  • Smith, Rex Alan (1981): Moon of Popping Trees. Lincoln, NE: University of Nebraska Press. ISBN 0803291205.
  • Treuer, David (2019): The Heartbeat of Wounded Knee : Native America from 1890 to the Present. New York: Riverhead Books. ISBN 978-1594633157.
  • Utley, Robert M. (2004): Last Days of the Sioux Nation. 2nd Edition New Haven, CT: Yale University Press. ISBN 978-0300103168.
  • Utley, Robert M. (2003): The Indian Frontier 1846–1890. Albuquerque, NM: University of New Mexico Press. ISBN 0826329985.
  • Utley, Robert M. (1973): Frontier Regulars The United States Army and the Indian 1866–1891. New York: Macmillan Publishing. ISBN 0803295510.
  • Yenne, Bill (2005): Indian Wars: The Campaign for the American West, Westholme. ISBN 1594160163.

Eksterne lenker

rediger
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Massakren_ved_Wounded_Knee&oldid=24658847»