Wichard von Möllendorff
Wichard Joachim Heinrich von Möllendorf (født 7. januar 1724 i Lindenberg i Brandenburg, død 28. januar 1816 i Potsdam) var en generalfeltmarskalk i Kongeriket Preussen.
| Wichard von Möllendorff | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 7. jan. 1724[1][2] Lindenberg[2] | ||
| Død | 28. jan. 1816[1][2] (92 år) Havelberg[2] | ||
| Beskjeftigelse | Offiser | ||
| Nasjonalitet | Kongeriket Preussen | ||
| Utmerkelser | Æreslegionen Sankt Aleksander Nevskij-ordenen Andreasordenen | ||
| Militær grad | General | ||
| Deltok i | Napoleonskrigene | ||
| Signatur | |||
.png) | |||
Liv og virke
redigerBakgrunn
redigerWichard von Möllendorff var sønn av Max Friedrich von Möllendorff (1665–1762), Erbherr på Lindenberg, Deichhauptmann i Prignitz, og hans hustru Alma Elisabeth, født von Platen, fra Huset Kuhwinkel.
Möllendorf begynte som pasje hos kong Fredrik den store i 1740.
Militær
redigerDa den andre schlesiske krig brøt ut i 1744 fikk han sjansen til å delta i aktiv strid og da krigen var over hadde han graden hauptmann.
Under syvårskrigen gjorde han en svært god figur under slaget om Leuthen og ved slaget ved Hochkirch.[trenger referanse] I 1760 ble hans posisjon vanskeligere da han nesten tapte slaget ved Torgau, og Fredrik den stores siste seiere ble vunnet av styrkene under prins Wied og Möllendorf da Möllendorf ledet stormingen av Burkersdorf-høydene 21. juli 1762, noe som førte til at han ble forfremmet til generalmajor.[trenger referanse] Syv år senere, da som generalløytnant, sørget han for en av de få prøyssiske seirene under den bayerske tronfølgerkrig.
Möllendorf markerte seg som motstander av den strenge og ofte voldelig disiplinen som ble utøvd innen de prøyssiske strykene.[trenger referanse] Han oppfordret unge offiserer den gemeinen Mann mehr mit Ambition als mit Tyrannei zu führen («å lede de menige mer med vilje og ambisjon, i stedet for gjennom tyranni»), og oppfordret dem videre til å appellere til æresfølelse i stedet for å true med fysiske og andre avstraffelser.[trenger referanse]
I de følgende årene hadde Möllendorf en rekke sentrale posisjoner, blant annet som guvernør i Berlin i 1783. Han ble utnevnt til general for infanteriet i 1787 og generalfeltmarskalk i 1793. Han hadde kommandoen over den prøyssiske hæren ved Rhinen i 1794. Under det katastrofale slaget om Jena-Auerstedt i 1806 hadde Möllendorf en sentral rolle, til tross for at han ikke hadde noen direkte feltkommando.[trenger referanse] Han ble tatt av de franske styrkene, og etter at han ble løslatt, tilbrakte han resten av livet som pensjonist.
Möllendorff ble i 1754 domherre ved domkapittelet i Havelberg. I 1782 ervervet han dessuten domprostiet Kucklow i Hinterpommern, som han i 1796[3] fikk kongens tillatelse til å overdra til den prøyssiske minister Karl Georg von Hoym. Etter dennes død i 1807 gjorde Möllendorff igjen krav på domprostiet, noe som han kom i strid om med den prøyssiske fiskalen, men i 1811 ble domprostiet likesom alle de andre evangeliske (luthersk-protestantiske) klostre og domstift i Preussen uansett opphevet.[4] Embetene som domherre og dompropst hadde på denne tid den funksjon at de sørget for at Wichard von Möllendorff var sikret inntekter.
Kort før sin død adopterte den barnløse generalen tre slektninger, Hugo, Ottokar og Arnold, som var sønner av major Theodor von Wilamowitz. De kunne med kongelig tillatelse fra 1815 føre det arvelige dobbeltnavn von Wilamowitz-Moellendorff.[trenger referanse]
Referanser
rediger- ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 9. april 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b c d Kauperts Straßenführer durch Berlin, berlin.kauperts.de, besøkt 22. mai 2016[Hentet fra Wikidata]
- ^ Münchener Zeitung. 1796, S. 1046 (Online).
- ^ Heinrich Berghaus: Landbuch des Herzogtums Pommern und des Fürstentums Rügen. Teil II, Band 6. Anklam 1870, S. 264 (Online).
Litteratur
rediger- Joachim Engelmann, Günter Dorn: Friedrich der Große und seine Generale. Nebel, Uttingen 2001, ISBN 3-89555-002-7.
- (de) Stefan Hartmann: «Moellendorf, Wichard.» I Neue Deutsche Biographie (NDB). Bind 17, Duncker & Humblot, Berlin 1994, ISBN 3-428-00198-2, s. 629 (digitalisering).
- (de) Bernhard von Poten: «Moellendorff, Wichard von». I Allgemeine Deutsche Biographie (ADB). Bind 22, Duncker & Humblot, Leipzig 1885, s. 120 f.
- Kurt von Priesdorff: Soldatisches Führertum. Band 1, Hamburg, ohne Jahr (1937), Nr. 530, S. 516–520.