Folkekammeret
Folkekammeret (tysk: Volkskammer) var parlamentet i DDR.
| Folkekammeret | |||
|---|---|---|---|
| tysk | Volkskammer | ||
 | |||
 | |||
| Grunnlagt | 1949 | ||
| Oppløst | 1990 | ||
| System | kommunisme | ||
| Kammer | tokammersystem (1949–1958) ettkammersystem (1958–1990) | ||
| Seter | 400 | ||
| Partier | Nationale Front | ||
| Møtested | Palast der Republik | ||
Etablering og funksjon
redigerDet provisoriske folkekammeret ble opprettet 7. oktober 1949 i Øst-Berlin av Det tyske folkeråd. Det første valget til Volkskammer kom senere, forsinket og utført etter et annet valgsystem enn opprinnelig tenkt, den 15. oktober 1950. Valget i 1950 var, som senere valg i DDR, basert på den nasjonale front. Valgene fant ikke sted i hemmelighet, det var mulig å se hva man stemte.[1]
Folkekammeret var i funksjon fra 1949 til 1990. I det meste av dets eksistens var verken valgene i DDR eller avstemningene i Folkekammeret demokratiske. Grunnloven garanterte kommunistpartiet Sozialistische Einheitspartei Deutschlands (SED) en førerrolle, og selv om andre partier, såkalte «blokkpartier» (eller parodisk: «blokkfløytepartier»), var representert i parlamentet hadde deres representanter ikke mulighet til å føre en annen politikk enn SEDs. I tillegg var masseorganisasjoner knyttet til SED (for eksempel Freie Deutsche Jugend) representert i parlamentet. Alle medlemmer måtte velges over en liste («nasjonal front») kontrollert av SED, og fordelingen av mandater blant partiene var bestemt på forhånd.
På papiret hadde Folkekammeret mye makt, ved at det utnevnte medlemmene av ministerrådet og formannen for det nasjonale forsvarsrådet. I virkeligheten lå imidlertid den faktiske makten hos partiet SED. Det sterkeste uttrykket for opposisjon var da fjorten CDU-medlemmer stemte mot og åtte avstod fra å stemme over å liberalisere abortlovgivningen.
Der var også et overhus, Länderkammer, som ble avskaffet i 1958.
Rolle i regimets siste leveår
redigerFørst etter kommunistregimets sammenbrudd ble det 18. mars 1990 holdt et demokratisk valg til Folkekammeret, der den borgerlige Allianz für Deutschland ledet av Lothar de Maizière fikk et stort flertall, som det brukte til å arbeide for en rask tysk gjenforening med. Sabine Bergmann-Pohl (CDU) var parlamentets siste og eneste demokratisk valgte president, og i denne egenskapen dessuten provisorisk statsoverhode i DDR etter at vervet som statsrådsformann var blitt avskaffet.[2]
Folkekammeret møttes gjennom det meste av sin eksistens to til fire ganger i året. Fra 1976 møttes parlamentet i den nye parlamentsbygningen Palast der Republik. Denne bygningen er nå revet.
| Bilde | Navn (født–døde) |
Embetstid | Parti |
|---|---|---|---|
|
Johannes Dieckmann (1893–1969) |
7. oktober 1949–22. februar 1969 (døde) |
LDPD |
|
Gerald Götting (1923–2015) |
12. mai 1969–29. oktober 1976 | CDU |
|
Horst Sindermann (1915–1990) |
29. oktober 1976–13. november 1989 | SED |
|
Günther Maleuda (1931–2012) |
13. november 1989–5. april 1990 | DBD |
|
Sabine Bergmann-Pohl (1946–) |
5. april 1990–2. oktober 1990 | CDU |
Referanser
rediger- ^ Hermann Weber: Die DDR 1945-1990, 4. Auflage, Oldenbourg 2006, S. 32
- ^ Rulers.org
- ^ East German ministries, political parties, etc., Rulers.org