Venus fra Milo

Afrodite fra Milos (gresk Ἀφροδίτη τῆς Μήλου, Aphroditē tēs Mēlou), bedre kjent som Venus fra Milo, er en antikk gresk statue og et av de mest berømte verker innenfor antikkens greske statuer. Den ble framstilt en gang mellom årene 130 og 100 f.Kr. Det er antatt at den forestiller den greske gudinne for kjærlighet og skjønnhet, Afrodite (Venus i romersk mytologi). Det er en marmorstatue, noe større enn legemsstor ved å være 203 cm høy. Statuens armer og opprinnelige plint (sokkel) har gått tapt. Fra en inskripsjon som en gang var på sokkelen, er det antatt at statuen ble framstilt av den greske skulptøren Alexandros fra Antiokia; statuen ble tidligere feilaktig tilskrevet mesterskulptøren Praxiteles. Statuen ble funnet på øya Milos i Egeerhavet i 1820 og er i dag fast utstilt i museet Louvre i Paris.

Venus fra Milo

Beskrivelse

Selv om Afrodite fra Milos er meget kjent for mysteriet med sine manglende armer, gjenstår det nok bevis til å vise til at gudinnens høyre arm var senket over torsoen mens høyre hånd hvilte på et løftet kne, slik at det glidende stykke med klede svøpte seg om hoftene og beina, ble holdt på plass. Det er et utfylt hull nedenfor høyre bryst til metallstykket som støttet høyre arm. Venstre arm holdt antagelig opp et eple til øyehøyde.

Statuens høyre side er mer omsorgsfylt finpusset enn venstre og bakside tyder. Det antyder at dens plassering ville føre til at den hovedsakelig ble sett i profil fra høyre. Den venstre hånden vil løfte eplet høyere opp lengre bak i nisjen hvor statuen sto. Da venstre hånden fortsatt var på plass, ville det ha vært åpenbart for tilskuerne at gudinnen studerte det eple som hun holdt i venstre hånd.

Mens den moderne tid har en tendens til å betrakte marmorens hvite overflate som en abstrakt kvalitet i seg selv, var statuen opprinnelig fargelagt slik det var sedvane i dens samtid. Malingen av statuen, sammen med at den var smykket med edelsteiner, hadde til hensikt å gjøre den mest mulig livaktig og virkelighetstro. I dag har alle spor av maling forsvunnet og de eneste levningene av armbånd, halsbånd, øreringer og kroner er små hull for feste.

Den vridde oppstilling og den klare framspringet av kneet, foruten den rike, tredimensjonale kvaliteten av tekstilene som dekker underkroppen, er typiske trekk for hellenistisk kunst på 200-tallet f.Kr. og senere. Den sensuelle framstillingen av hud og kjøtt sammen tekstilenes drapering, som gir inntrykk å gli av figuren, gir inntrykk av erotisk spenning som er gjennomgående hellenistisk i sin hensikt og sammenheng.

Oppdagelse og historie

Afrodite fra Milos ble oppdaget av en bonde ved navn Yorgos Kentrotas den 8. april 1820. Den lå på innsiden av en nedgravd nisje i ruinene av oldtidsbyen Milos, som i dag er landsbyen Tripiti, på øya Milos i Egeerhavet. Statuen ble funnet i to deler, de øvre torsoen og den nedre draperte beina, sammen med flere hermaer (søyler med et hode på toppen), fragmenter av den øvre venstre armen og venstre hånd som holder et eple, og inskripsjon på en plint. Olivier Voutier, en fransk marineoffiser, drev undersøkelser på øya, og med hjelp av den unge bonden, begynte Voutier grave i det som åpenbart var antikke ruiner. I løpet av et par timer hadde de avdekket det som franskmennene kom til å kalle for Venus de Milo. Rundt ti dager senere forsto en annen fransk marineoffiser, Jules Dumont d'Urville, statuens betydning og organiserte det slik at den franske ambassadøren i Det osmanske rike, Charles-François de Riffardeau, kjøpte statuen:

Tolv dager fra Touloun kastet vi anker utenfor øya Melos. På land møtte d'Urville og Matterer en gresk bonde som et par dager tidligere mens han pløyde hadde funnet noen blokker med marmor og en statue i to deler, noe han tilbød de to unge mennene å kjøpe billig. Det var av en naken kvinne med et eple løftet i venstre hånd, den høyre holdt et kledestykke som gikk fra hoftene og ned mot føttene, begge hendene var skadet og adskilt fra kroppen. Selv med en brukket nese var ansiktet vakkert. Klassisisten D'Urville gjenkjente Venus fra [historien om] Paris’ dom. Det var naturligvis Venus fra Milo. Han var ivrig etter å erverve den, men hans praktisk innrettede kaptein som var uten interesser i antikviteter sa at det var ikke noe sted på skipet som den kunne oppbevares, så handelen trakk i ut. Da den stedige d'Urville ankom til Konstantinopel viste han sine skisser av den for den franske ambassadøren, marki de Rivière, som sendte sin sekretær med et fransk marinefartøy for å kjøpe den for Frankrike. Før han kunne få den overdratt måtte de franske sjømennene slåss mot greske røvere for eierskapet. I kampen ble statuen brutalt slept over klippene mot skipet hvor begge armene ble brukket av og sjøfolkene nektet å gå tilbake etter dem.

Tegning av Jean-Baptiste-Joseph Debay av statuen med den manglende plinten og inskripsjonen, utgitt i 1821.

Redegjørelsen av at armene ble brukket av under transporten er åpenbar feil da Voutiers tegning av statuen da den ble oppdaget, viser at armene allerede manglet.

Venus fra Milo, sett forfra

Venus fra Milo, sett bakfra

Nyheten om funnet tok lengre tid enn normalt å nå fram til den franske ambassadøren, Charles-François de Riffardeau, og bonden gikk derfor trett av å vente på sin betaling. Han følte seg deretter presset til å selge til Nicholas Mourousi, dragoman (tolk) i flåten, som arbeidet for sultanen i Konstantinopel (Istanbul i dagens Tyrkia).

Den franske ambassadøren, vicomte de Marcellus, nådde fram akkurat da statuen ble lastet om bord i et skip for Konstantinopel. Han fikk tatt statuen og overtalte deretter øyas fremste borgere til å annullere salget.

Da han fikk høre om at salget var blitt omgjort, skal Nicholas Mourousi etter sigende ha fått disse borgerne pisket og bøtelagt. I 1821 ble Mourousi henrettet på ordre av sultan Mahmud II foran arsenalet i Konstantinopel. Det skjedde samtidig med storstilte henrettelser av greske fanariotere og den greske selvstendighetskrigen.

Da statuen kom fram til Louvre ble den satt sammen, men fragmentene av den venstre hånden og armen ble til å begynne med oppgitt for å ha vært en senere restaurering grunnet utførelsen virket grovere. Det er i dag akseptert at den venstre hånden som holdt eplet og den venstre armen faktisk var statuens originalen, men var ikke like godt ferdiggjort som resten av statuen, muligens bevisst ettersom den ville ha vært hevet og mindre synlig for tilskuerne. Det var i tilfelle relativt vanlig for mange skulptører i den aktuelle tidsepoken — mindre synlige deler av statuer ble ofte mindre nøysomt bearbeidet enn de delene som var langt mer synlige. Skulpturer og statuer fra denne tidsepoken ble vanligvis hogd ut av flere steinblokker og siden nøysomt satt sammen. Afrodite fra Milos viste seg å ha vært satt sammen av minst seks til syv steinblokker av marmor fra Paros: en blokk for den nakne torsoen, en annen blokk for de draperte beina, ytterligere to blokk for hver av armene, enda en mindre blokk for den venstre foten, en blokk for plinten med inskripsjonen, og til sist blokk for en herma som sto ved siden av gudinnen.

Den kontroversielle plinten ble opprinnelig funnet til å passe perfekt som en del av statuen, men etter at inskripsjonen ble oversatt og datert, kunne de forlegne ekspertene som hadde publisert at statuen var et mulig originalarbeid av skulptøren Praxiteles, avvise den som et senere tillegg til statuen. Inskripsjonen lød: «...(Alex)andros sønn av Menides, borger av Antiokia ved Maiandros gjorde denne (statuen)...» Plinten med inskripsjonen ville ha flyttet dateringen av statuen fra den klassiske perioden og til den hellenistiske perioden grunnet bokstavstilen og at den gamle byen Antiokia ved Maiandros, som ikke eksisterte tidlig på 300-tallet f.Kr. da Praxiteles levde. Den hellenistiske tiden var på denne tiden betraktet som en forfallsperiode i gresk kunst. Plinten forsvant deretter på merkelig vis kort tid før statuen ble presentert for kong Ludvig XVIII av Frankrike i 1821 og det eneste som er igjen etter den er to tegninger og en tidlig beskrivelse. Kongen presenterte deretter statuen for Louvre i Paris.

I 1920 skapte den amerikanske skulptøren Robert Ingersoll Aitken en oppstandelse da han kritiserte framvisningen, belysningen og plasseringen av Venus fra Milo i Louvre.

Høsten 1939 ble Venus av Milo pakket ned for å fraktes bort i trygget fra Louvre i forberedelse av utbruddet av den andre verdenskrig. Lastebiler fraktet mange uerstattelige mesterverker fra Louvre og til tryggere oppbevaring ute på landet. I løpet av krigsårene ble statuen oppbevart i trygghet på Château de Valençay sammen med blant annet Nike fra Samothrake, et annet mesterverk fra antikken, og Michelangelos renessanseverk Døende slave.

Berømmelse

Den store berømmelsen som Afrodite fra Milos, eller Venus fra Milo, fikk på 1900-tallet var ikke utelukkende grunnet statuens anerkjente skjønnhet, men hadde også sin årsak til en betydelig propaganda fra de franske myndighetene. I 1815 måtte Frankrike levere tilbake Venus de' Medici, også en legemsstor marmorstatue av Afrodite fra hellenistisk tid, til Italia etter at den hadde blitt plyndret av Napoléon Bonaparte og hans hær. Venus de' Medici, som ble betraktet som den fineste antikke kvinnestatuen som til da eksisterte, fikk franskmennene til bevisst å promotere Venus fra Milo som en større skatt enn den som de nylig hadde tapt. Den ble tilbørlig priset og rost av kunstnere og kunstkritikere som selve essensen av yndig kvinnelig skjønnhet; imidlertid var Pierre-Auguste Renoir blant dem som uttalte seg i motsatt retning, og betegnet den som en «stor gendarm».

Bruk av statuen

Statuen har blitt benyttet som segl for den amerikanske foreningen for plastiske kirurger (ASPS), en av de eldste foreninger for kosmetisk kirurgi i verden.

I Charlie Chaplins film Diktatoren er det en statue plassert på Hynkel Straße som er kalt for «Venus av i dag» som har blitt fikset slik at den har en høyrearm som gir nazihilsen.

I februar 2010 hadde det tyske magasinet Focus et endret bilde av Venus fra Milo som ga Europa den midterste finger, noe som førte til et søksmål mot utgivelsen.

Den spanske kunstneren Salvador Dalí laget sin versjon av skulpturen, Venus Milo aux tiroirs. Forsiden av skulpturen er oppdelt med skuffer. Den finnes i bronse i Ekebergparken i Oslo.

Se også

• Afrodite fra Knidos

Litteratur

• Curtis, Gregory. (2003): Disarmed: The Story of the Venus de Milo. New York: Alfred A. Knopf. 10-ISBN 0-375-41523-8/13-ISBN 978-0-375-41523-4; OCLC 51937203
• Nicholas, Lynn H. (Mai 1995) [1994]: The Rape of Europa: The Fate of Europe's Treasures in the Third Reich and the Second World War. New York City: Vintage Books. ISBN 978-0-679-40069-1. OCLC 32531154.

Eksterne lenker

• (en) Venus de Milo – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• Venus de Milo Arkivert 8. januar 2011 hos Wayback Machine., Musée du Louvre – Louvre Museum
• James Grout: Venus de Milo, del av Encyclopædia Romana
• Venus de Milo Arkivert 21. november 2011 hos Wayback Machine. i Oxford Dictionary of Art
• Museum of Beauty: 3D reconstruction and walk-through using laser technology