Toksiske pattedyr
Toksiske pattedyr, også kalt giftige pattedyr i et videre begrep, er en svært begrenset og eksklusiv ikke-systematisk gruppe som består av et fåtall arter med pattedyr. En fellesnevner for disse artene er at de har egenproduksjon av toksiner, enten som et forsvarsverk eller for å lette matopptaket. Pattedyr som blir giftige av andre årsaker, for eksempel som følge av dietten de eter eller annen atferd, inkluderes ikke.
Den ikke-systematiske gruppen av toksiske pattedyr inkluderer enkelte arter fra de systematiske gruppene Eulipotyphla (insektetere), Monotremata (kloakkdyr) og Chiroptera (flaggermus). Noen argumenterer også for at noen arter i ordenen Primates (primater) er toksiske, men loriene (som dette gjelder) mangler en fysisk forbindelse mellom kjertlene som produserer toksinene og apparatet som leverer det.[1] De blir derfor ikke tatt med her.
Et annet fellestrekk for artene i denne gruppen, er at disse artene ofte regnes som primitive dyr, i den grad at artene ofte har en unik evolusjonær historie og gjerne er nærmere knyttet (fylogenetisk) til klodens tidligste pattedyr enn mer tradisjonelle arter er. Noen forskere har antydet at mange av klodens tidligste pattedyr kan ha vært eller trolig var toksiske.[2]
Definisjoner
redigerBücherl (1968) argumenterte for at toksiske dyr måtte ha minst en kjertel med egenproduksjon av toksiner, en mekanisme for utskillelse eller ekstrudering av toksinet, og et apparat for å tilføre toksiner til et sår.[3]
Mebs (2002) hevder imidlertid at toksiske dyr, til forskjell fra giftige dyr, produserer toksiner i en serie med celler eller kjertler og har et redskap (apparat) som leverer toksinene via bitt eller stikk. Videre definerer Mebs toksiner som en sammensetning som er skadelig for andre organismer i visse doser, og som hovedsakelig består av proteiner og peptider.[4]
Fry et al. (2009) definerer toksiner litt annerledes, som et sekret produsert i spesialiserte kjertler (giftkjertler) hos et dyr og overført til et byttedyr ved å påføre det sår. Sekretet må inneholde molekyler som forstyrrer normale fysiologiske prosesser på en sånn måte at, det enten letter opptaket av næringen (byttet) eller fungerer som et forsvarsverk for det dyret som leverer toksinene.[5]
Artseksempler
rediger
Gruppen av insektetere (Eulipotyphla) har flest toksiske arter. Både solenodonter (Solenodon), flere spissmusarter (Soricidae) og kanskje alle muldvarpene (Talpidae) har kjertler som kan levere toksiner via bitt. Hos solenodontene og spissmusene ble toksinet identifisert som blarinatoksin (BLTX), en kallikrein-lignende serinprotease oppkalt etter arten Blarina brevicauda der det først ble identifisert. BLTX er et vannløselig protein med høy molekylærvekt som består av 253 aminosyrer i gruppen blarinasin. BLTX angriper sentralnervesystemet og gir respirasjonsforstyrrelser, paralyser og kramper, men så langt man vet er den ikke dødelig for mennesker. Forsøk med Solenodon ga en LD50 (mus) på 0,38–0,55 per gram kroppsvekt (døden inntrådte etter 2–6 minutter).[1]
Fra spissmusfamilien er det kjent at artene Blarina brevicauda, Neomys anomalus og N. fodiens har et giftig bitt. Det er dessuten mistanke om at B. carolinensis, B. hylophaga, B. peninsulae og N. teres kan ha tilsvarende giftig bitt. Giften er av typen BLTX, men dosene som leveres er mindre enn for solenodontene.[1]
Blant muldvarpene er det kjent at Talpa europaea og muligens andre arter i familien har toksiner i spyttet som paralyserer meitemark, slik at den kan lagres levende og etes senere.[6]
Også nebbdyret (Ornithorhynchus anatinus) har kjertler som produserer toksiner, men dyra leverer giften via keratiniserte sporer på bakbena. Sporene er forbundet med giftkjertler i det samme området (leggen). Bare voksne hanner har slike sporer, selv om begge kjønn fødes med det. Hunnen mister imidlertid sporene under utviklingen. Det er uklart hvor potent denne giften er, men den gir akutt smerte og opphovning.[1]
En gruppe med flaggermus er også toksiske, de såkalte vampyrflaggermusene (Desmodontinae). Disse produserer en toksisk substans med antikoagulerende egenskaper. Vampyrflaggermusene har en serie med anatomiske og fysiologiske modifikasjoner, som gjør det mulig for dem å ernære seg utelukkende av blod, som altså koagulerer tregere når byttet injiseres med dette toksinet. Med unntak av kyllinger, som kan dø av blødninger, vil de fleste arter ikke merke særlig mye til bittene fra vampyrflaggermusene, men forsøk har demonstrert at antikoagulatet er svært effektivt. Når man sammenlignet bitt fra vampyrflaggermus med et tilsvarende stort og dypt stikk med en kniv, så tok det 15 minutter for blodet koagulerte etter knivstikket, mens det tok 7–8 timer etter bittet.[1]
Referanser
rediger- ^ a b c d e Ligabue-Braun, R.; Verli, H.; C.R., Carlini (2012). Venomous mammals: A review. Toxicon 59 (7-8): 680–695. doi:10.1016/j.toxicon.2012.02.012.
- ^ Jørn H. Hurum, Zhe-Xi Luo, and Zofia Kielan-Jaworowska (2006). Were mammals originally venomous?, Acta Palaeontologica Polonica 51(1):1-11
- ^ Bücherl, W. (1968). Introduction. In: Bücherl, W., Buckley, E.E., Deulofeu, V. (Eds.), Venomous Animals and Their Venoms. Academic Press, New York, pp. ix–xii. ISBN 9781483263632
- ^ Mebs, Dietrich (2002). Venomous and Poisonous Animals. Medpharm, Stuttgart, 1–31, 322–327 pp.
- ^ Fry, B.G., Roelants, K., Champagne, D.E., Scheib, H., Tyndall, J.D., King, G.F., Nevalainen, T.J., Norman, J.A., Lewis, R.J., Norton, R.S., Renjifo, C., de la Vega, R.C., 2009. The toxicogenomic multiverse: convergent recruitment of proteins into animal venoms. Annual review of genomics and human genetics, 10:483–511. doi:10.1146/annurev.genom.9.081307.164356
- ^ Mukherjee, Sarah (2008-01-25). Searching for nature's tunnellers. BBC News. Besøkt 2016-07-18.