Wikipedia

Tinamufamilien

familie av strutsefugler
(Omdirigert fra «Tinamufugler»)

Tinamufamilien (Tinamidae), også kalt tinamuer og pampashøns, er en familie med primitive nåtidsfugler, som er endemiske til neotropis. Tinamuene er flygedyktige, selv om de er anstrengte og motvillige flygere. Familien inngår i ordenen tinamufugler (Tinamiformes), som er ei delgruppe i Notopalaeognathae. Videre består tinamufamilien av 48 arter fordelt i ni slekter, som er vider fordelt i to underfamilier, med basis i fuglenes plassering av pusteåpningene på nebbet.

Tinamufamilien
Rusthalstinamu (Crypturellus variegatus)
Nomenklatur
Tinamidae
Gray, 1840
Synonymi
Tinamiformes
Huxley, 1872
Populærnavn
tinamufamilien,
tinamuer,
pampashøns,
tinamufugler
Klassifikasjon
RikeDyreriket
RekkeRyggstrengdyr
KlasseFugler
GruppeNotopalaeognathae
Økologi
Antall arter: 48
Habitat: savanne/steppe eller skog, opp til 5 300 moh
Utbredelse: Neotropis
Inndelt i

Taksonomi

rediger
 
Tinamuene har en neotropisk utbredelse
 
Sørtopptinamu (Eudromia elegans)

For omkring 75,2 (± 5,0) millioner år siden splittet Paleognathae i to linjer, hvorav den ene førte fram til tinamufamilien (Tinamidae), via Notopalaeognathae og Tinamiformes.[1][2] Tinamufamilien er den eneste gruppen i Notopalaeognathae med flygedyktige arter. Familien inkluderer dessuten de fysisk minste fuglene i Notopalaeognathae.

Her regnes det med 48 arter, men det er ikke nødvendigvis konsensus om alle. Birds of the World regner med 46 arter, i det Crypturellus occidentalis og Nothura chacoensis regnes som underarter av henholdsvis C. cinnamomeus og N. maculosa.[3]

Kalinowskistinamuen (Nothoprocta kalinowskii), som er kjent fra kun tre eksemplarer, ble tidligere regnet som en selvstendig art, men nyere forskning har fastslått at den er en underart av fjelltinamuen (N. ornata).[4][5] Den listes derfor ikke opp i inndelingen.

Biologi

rediger

Tinamufamilien består av små til mellomstore fugler (15–50 cm) med kompakt kropp og rudimentær stjert, korte avrundede vinger og korte nedre ekstremiteter.[3] Hodet er lite og nebbet kort og slankt. De to artene som inngår i Eudromia har karakteristiske fjærtopper på hodet.[3] Andre arter kan også ha fjærkam som kan reises, men den er ikke like distinkt. Fjærdrakten er kamuflasjefarget og generelt brun og/eller grå, flere med innslag av rødbrunt i ulike nyanser og kryptiske mønstre.[3]

Artene deles gjerne inn i to underfamilier, avhengig av hvor pusteåpningene er plassert på nebbet. De vanlige tinamuene har pusteåpningene plassert halvveis eller mer ut på nebbet, mens steppetinamuene har pusteåpningene plassert ved basen av nebbet (kanskje en adapsjon som følge av at disse artene bruker nebbet i større grad til å lete etter mat i bakken). Artene har typisk dårlig utviklede vinger og er generelt dårlige flygere, men ekstremitetene er kraftige og vel tilpasset et terrestrielt liv.[3] Tre av tærne på føttene er rettet forover, og den bakoverrettede tåen kan i noen tilfeller være fraværende.[3]

Sjelden sett, men ofte hørt, gjør de sky tinamuene sin tilstedeværelse kjent gjennom sine plystrede rop. Fuglene trives i neste alle typer habitat i neotropis. Noen av er knyttet til tett regnskog, mens andre trives best på pampasen og på lett skogkledt savanne eller steppe. Fuglene finnes også i høyder fra havnivået og opp mot 5 300 moh. De tilbringer mesteparten av tiden på bakken, og hjemmeområdene inkluderer vanligvis i det minste noe tett dekke.[3]

Tinamuene lever først og fremst av plantemateriale, inkludert frukt, frø, blader og knopper og skudd av planter, men de vil også spise insekter og andre leddyr. De tar vanligvis bare mat som ligger på bakken; Imidlertid har de vært kjent for å hoppe bortover bakken etter frukt eller insekter, og for å skrape i bakken for å avdekke mat. Artene kan også følge etter husdyr på jakt etter insekter i kjølvannet deres.[3]

Det ser ut til at alle tinamuer er polygame (både polygyni og polyandri): hanner parer seg med flere hunner og hunner med flere hanner i samme sesong. Selv om alle tinamuer hekker på bakken, godt skjult i tett vegetasjon, ser reirstrukturen ut til å variere fra art til art, alt fra en grop i bakken til et reir av vevd gress. Med unntak av én tinamu-art, som legger kun ett enkelt egg hver hekkesesong, er det vanskelig å fastslå hvor mange egg individuelle hunner av andre arter legger, siden mange hunner legger egg i samme reir, og opptil 16 egg i samme reir er registrert. De prekosiale (modnes raskt) kyllingene klekkes etter 16 til 20 dager og er i stand til å løpe og spise bare få timer etter klekking. Omkring 16 til 20 dager etter klekking blir ungene tilsynelatende uavhengige og hannene er i stand til å avle igjen. Ofte vil eldre hanner, som er mer vellykkede med å tiltrekke seg hunner, oppdra unger fra flere hunner i blandede kull.[3]

Tinamu-egg er som skjulte skatter, der hver art har en annen farge, alt fra himmelblå, lilla eller olivenfarget, til dyp brun eller mørk grå, og alle har den skinnende glansen av fint porselen.[3]

Tinamou-egg har glansen av fint porselen
  •  
    Crypturellus cinnamomeus
  •  
    Eudromia elegans
  •  
    Tinamus solitarius
  •  
    Tinamus major

Inndeling

rediger

Inndelingen av tinamufamilien følger HBW Alive og er i henhold til Cabot (2016).[6] Det er to underfamilier; tinamuer og steppetinamuer. Norske navn på artene følger Norsk navnekomité for fugl og er i henhold til Syvertsen et al. (2008).[7]

Treliste

Referanser

rediger
  1. ^ A.J.Baker, S.L.Pereira, O.P.Haddrath and K.A.Edge. 2006. Multiple gene evidence for expansion of extant penguins out of Antarctica due to global cooling. Proc Biol Sci. vol. 273, issue 1582, pp. 11–17
  2. ^ Slack, K.E., Jones, C.M., Ando, T., Harrison G.L., Fordyce R.E., Arnason, U. and Penny, D. (2006). "Early Penguin Fossils, plus Mitochondrial Genomes, Calibrate Avian Evolution." Molecular Biology and Evolution, 23(6): 1144-1155. doi:10.1093/molbev/msj124 PDF fulltext Supplementary Material. Besøkt 2012-08-03
  3. ^ a b c d e f g h i j Winkler, D. W., S. M. Billerman, and I.J. Lovette (2020). Tinamous (Tinamidae), version 1.0. In Birds of the World (S. M. Billerman, B. K. Keeney, P. G. Rodewald, and T. S. Schulenberg, Editors). Cornell Lab of Ornithology, Ithaca, NY, USA. https://doi.org/10.2173/bow.tinami1.01
  4. ^ Remsen Jr., J. V.; et al. (07 Aug 2008). "Proposal (#246) to South American Classification Committee: Eliminate Kalinowski's Tinamou Nothoprocta kalinowskii from the list of South American species". South American Classification Committee. American Ornithologists' Union. Arkivert 24. september 2008 hos Wayback Machine. Besøkt 28. juni 2011
  5. ^ Cabot, J., Christie, D.A. & Jutglar, F. (2016). Kalinowski's Tinamou (Nothoprocta kalinowskii). In: del Hoyo, J., Elliott, A., Sargatal, J., Christie, D.A. & de Juana, E. (eds.). Handbook of the Birds of the World Alive. Lynx Edicions, Barcelona.
  6. ^ Cabot, J. (2016). Tinamous (Tinamidae). In: del Hoyo, J., Elliott, A., Sargatal, J., Christie, D.A. & de Juana, E. (eds.). Handbook of the Birds of the World Alive. Lynx Edicions, Barcelona.
  7. ^ Syvertsen, P. O., Ree, V., Hansen, O. B., Syvertsen, Ø., Bergan, M., Kvam, H., Viker, M. & Axelsen, T. 2008. Virksomheten til Norsk navnekomité for fugl (NNKF) 1990-2008. Norske navn på verdens fugler. Norsk Ornitologisk Forening. www.birdlife.no (publisert 22.5.2008). Besøkt 2016-08-07

Eksterne lenker

rediger
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Tinamufamilien&oldid=22030152»