Tiebreak

prosedyre innen enkelte idretter som muliggjør å kåre en vinner dersom sluttresultatet er uavgjort

Tiebreakskille ved uavgjort») er en prosedyre for å kåre vinneren når stillingen er uavgjort ved slutten av en konkurranse eller en del av en konkurranse.[1]

Poengtavlen under en WTA-turnering i Cincinnati, der kampen mellom Serena Williams og Simona Halep ble avgjort i et tiebreak.

I noen tilfeller kan tiebreak bestå av en ny runde med spill, for eksempel i en uavgjort spørrekonkurranse hvor deltagerne kan få tilleggsspørsmål for å kåre vinneren. I andre tilfeller – ofte i idrett – må deltagerne konkurrere i en ekstra omgang med spill for å kåre vinneren. Denne ekstraomgangen har gjerne andre regler enn ordinære omganger, slik som straffesparkkonkurranser i fotball.

I tennis kommer tiebreak til anvendelse når de to spillerne begge har nådd seks partier. I tennis ble tiebreak funnet opp av Jamen Van Alen i 1965, som argumenterte med at tennissporten ville bli mer seervennlig på den måten; uten tiebreak kunne man aldri vite hvor lang tid en kamp ville vare. Resten av tennismiljøet avviste forslaget hans, helt frem til to tennisspillere i 1969 spilte en ganske besynderlig[klargjør] kamp i Wimbledon-mesterskapet. Gonzalez beseiret Pasarell: 22–24, 1–6, 16–14, 6–3, 11–9.

Senest har man sett Roger Federer beseire Andy Roddick 16–14 i siste sett i Wimbledon-finalen i 2009. Grunnen til dette er at tiebreak stadig ikke spilles i siste sett i Davis Cup og tre av de fire grand slam-turneringene, alle bortsett fra US Open. Opprinnelig kom tiebreak først ved 8–8, en regel som ATP endelig aksepterte i 1971. Senere kom det dog ned på 6–6 i 1979.

Se også

rediger

Referanser

rediger

Eksterne lenker

rediger