Substrat (lingvistikk)

Et substrat betegner i lingvistikken både det språket som opprinnelig blir talt i et område når et annet språk kommer og fortrenger det gamle, og rester av det gamle språket i det nye. Et beslektet fenomen er superstrat, som betegner et nytt språk som trenger inn i et område, men etterhvert dør ut, og sporene etter det inntrengende språket i det opprinnelige.

Eksempel på substratspråk

Et eksempel på substrat er det iberiske språket som ble talt på Den iberiske halvøy da Romerriket invaderte halvøya og latin ble offisielt språk. I de fleste europeisk land som hørte under Romerriket, taler man i dag romanske språk, som nedstammer fra latin. I italiensk heter «hund» cane og i fransk chien. Begge ordene kommer fra latin canis. Spansk er også et romansk språk, men det spanske ordet for hund, perro, er helt ubeslektet og kommer fra iberisk.

Et annet eksempel er samisk substrat i norsk og andre nordgermanske språk. Lange suffikser, trykkaksenten og tap av nesten alle prefikser, skiller nordgermansk fra de andre germanske språkene og minner om samisk og østersjøfinsk.

Et tredje eksempel er de omtrent 550 ordstammene i samisk som har ukjent opprinnelse. De stammer antagelig fra et ellers ukjent paleolitisk-europeisk språk som ble talt før samene imigrerte til Skandinavia. Samisk tilhører den finsk-ugriske språkgruppen. Mange av disse ordene betegner naturfenomener som er vanlige i samiske områder, men uvanlige eller manglende i skogområdene der de finsk-ugriske språkene oppstod. Fuglenavn er gode eksempler: állat «snøspurv», biehkan «fjellvåk», bovttáš «lunde», bupmálas «havhest», giron «fjellrype» og guovssat «lavskrike».