Statsborgerskap

Statsborgerskap kan – som i Europarådkonvensjonen av 1997 – defineres som det rettslige båndet mellom en person og en stat og består av både plikter og rettigheter. Typiske rettigheter et lands statsborgerskap gir, er retten til å oppholde seg og å arbeide i det aktuelle landet, stemmerett, valgbarhet, og retten til å inneha et pass. Typiske plikter er verneplikt. I noen land, herunder i Norge og USA, skiller man mellom statsborgerskap og innfødsrett, som er en type statsborgerskap man som utgangspunkt bare kan bli født med.

Albert Einstein får amerikansk statsborgerskap i 1940

En gutt avlegger ed som naturalisert statsborger av Canada

En familie viser frem statsborgerbrev som beviser at de har fått australsk statsborgerskap

Blivende statsborgere avlegger ed under en naturaliseringsseremoni i USA

Som regel får man et statsborgerskap ved fødsel på nasjonalterritoriet (jus solis), ved avstamming/«blodrett» (jus sanguinis) eller ved søknad med bakgrunn i lengre tids lovlig opphold i landet. Noen land gir også statsborgerskap til ektefeller. Det er likevel store variasjoner. Noen land tildeler statsborgerskap automatisk til ethvert barn som av foreldre som bor lovlig i landet blir født på landets territorium uansett om foreldrene innehar dette landets statsborgerskap. Andre land krever at en av foreldrene innehar statsborgerskap. Men ikke i alle tilfeller er dette heller tilstrekkelig: Barn som har en japansk mor og utenlandsk far, for eksempel, får ikke automatisk innvilget japansk statsborgerskap.

På samme måte som en kan motta statsborgerskap både frivillig og ufrivillig, kan en også miste sitt statsborgerskap på disse to måtene. Frivillig tap av statsborgerskap er ved at en sier fra seg sitt statsborgerskap. Dette er i enkelte land en enklere prosess enn i andre. I eksempelsvis Iran er prosessen vanskelig. I land som ikke godtar dobbelt statsborgerskap vil en tape sitt statsborgerskap dersom en skaffer seg statsborgerskap i et annet land. Grunnen til at mange land ikke tillater dobbelt statsborgerskap er at dette kan sette borgeren i konflikter mellom de to forskjellige statenes interesser, som f.eks. i militære pliktsituasjoner.

Historikk

Den moderne form for statsborgerskap utviklet seg i den franske revolusjonen i 1789. Men grunnlaget for hvem som kan være statsborgere ligger i hvordan nasjonsbegrepet brukes i enkelte land. Artikkel 15. i menneskeretten sier: «Enhver har rett til et statsborgerskap». Statsborgerskap består av to hovedprinsipper:

• Territorialrettprinsippet (jus solis)
• Blodrett (jus sanguinis)

Dobbelt statsborgerskap

Mange nasjoner tillater dobbelt statsborgerskap. Dette er praktisk for mange som reiser mye, men er en praksis som kritiseres av blant andre samfunnsviteren Francis Fukuyama. Han anser at man ved en slik praksis risikerer ulike lojalitetskonflikter for borgerne når det er konflikt mellom to nasjoner.

Forskjellige lands regler om statsborgerskap

Norge

Et norsk statsborgerskap gir rettigheter som stemmerett og valgbarhet, i tillegg til andre grunnleggende rettigheter som rett til opphold, rett til å ta arbeid i riket samt rett til å inneha et pass. De fleste rettigheter nordmenn har er likevel ikke knyttet opp til statsborgerskap. Trygderetter stiller eksempelvis som krav at man er bosatt i Norge. Norske statsborgere som oppholder seg i utlandet over lengre tidsrom har derfor ingen trygderetter, mens utenlandske statsborgere som oppholder seg i Norge har det.

Et eksempel på plikter er verneplikt.

Ervervelse av norsk statsborgerskap

Norsk statsborgerskap erverves ved fødsel, adopsjon, søknad eller melding. Et barn som har mor eller far med norsk statsborgerskap, får automatisk norsk statsborgerskap. Det kreves en statsborgermessig forbindelse til Norge ved minst ett av foreldrene. Eneste unntak er barn som blir født på norsk jord av ukjente foreldre. En person som har oppholdt seg i Norge i minst åtte år i løpet av en elleve-årsperiode, kan etter individuell søknad få innvilget statsborgerskap dersom enkelte krav som for eksempel obligatorisk norskopplæring er oppfylte. Danske, finske, islandske og svenske statsborgere har ved melding rett til å bli norsk statsborger såfremt vedkommende har fylt 18 år, har vært bosatt i riket de siste syv år og i denne tiden ikke er dømt til frihetsstraff eller særreaksjon som følge av straffbart forhold.

Fra Norges første lov om statsborgerrett av 1888 frem til 1988 lå avgjørelsen av statsborgersøknader ved ulike kontorer i Justisdepartementet. Den 1. januar 1988 ble Utlendingsdirektoratet opprettet og tok over ansvaret for blant annet søknader om statsborgerskap, visum og oppholdstillatelse.

Tap av norsk statsborgerskap

Mange land (som Bulgaria, Danmark, Finland, Frankrike, Island, Sveits, Sverige og USA) aksepterer at egne statsborgere innehar statsborgerskap i andre land (dobbelt statsborgerskap). I Europa er det pr. 2015 kun seks av Europas 46 stater som ikke tillater dobbelt statsborgerskap.

Før 2020 akseptertes dette ikke for norske statsborgere. En mistet sitt norske statsborgerskap dersom en etter søknad erhvervet statsborgerskap til et annet land. Unntaket var personer som automatisk fikk statsborgerskap i andre land. Dersom en ervervet statsborgerskap på andre måter enn ved søknad eller melding mistet en heller ikke sitt norske statsborgerskap.

Utenlandske statsborgere som fikk norsk statsborgerskap mistet likevel ikke nødvendigvis sitt tidligere statsborgerskap automatisk, da dette er avhengig av det andre landets regler.^{[trenger referanse]}

Statsborgerloven

Regler og bestemmelser om norsk statsborgerskap finnes i Lov om norsk statsborgerskap (statsborgerloven).

Stortinget vedtok i desember 2018 å åpne for dobbelt statsborgerskap fra 2020. Ikrafttredelse fra 1. januar 2020

Eksterne lenker

• Citizenship Laws of the World
• The Concept of Citizenship in Education for Democracy Arkivert 14. mai 2011 hos Wayback Machine.
• Kommunal- og moderniseringsdepartementet: Om lov om norsk statsborgerskap (statsborgerloven) Besøkt 13. mai 2014
• Statsborgerloven på Lovdata
• Statsborgerforskriften på Lovdata