Spesialeffekt
Referanseløs: Denne artikkelen inneholder en liste over kilder, litteratur eller eksterne lenker, men enkeltopplysninger lar seg ikke verifisere fordi det mangler konkrete kildehenvisninger i form av fotnotebaserte referanser. Du kan hjelpe til med å sjekke opplysningene mot kildemateriale og legge inn referanser. Opplysninger uten kildehenvisning i form av referanser kan bli fjernet. |
En spesialeffekt i film, tidligere ofte kalt filmtriks, er en teknikk eller metode for å skape visuelle virkninger i en film som er vanskelig eller umulig å oppnå med vanlig filmteknikk. Spesialeffektene skal å gi publikum en overbevisende illusjon av virkelighet, men brukes også av fortellermessige, estetiske eller økonomiske grunner. Spesialeffekter i film omfatter blant annet bruken av kulisser, miniatyrmodeller, bakgrunnsprojeksjoner og andre optiske effekter, pyrotekniske og mekaniske effekter, tradisjonelle animasjoner og dataskapte effekter.
Spesialeffekter i film betegnes ofte med forkortelsen SFX (special effects) eller bare FX på engelsk. Betegnelsen VFX (visual effects) omfatter visuelle effekter som gjøres etter et filmopptak, særlig digital postproduksjon. Fysiske, ikke-digitale spesialeffekter under selve filminnspillingen kalles på engelsk ofte practical effects.
Produksjonsselskaper for visuelle filmeffekter i Norge er blant andre MotionWorks Studio i Bergen og Gimpville og Storm Studios i Oslo.
Historikk og teknikker
rediger
Spesialeffekter i film brukes i tillegg til vanlig filmteknikk og filmatiske virkemidler som lyssetting, kameravinkler, klipp, lyd, musikk og liknende. Den mest grunnleggende filmeffekten er illusjonen av «levende bilder». Fenomenet med etterbilder i øyet, som ble beskrevet av den britiske legen Peter Mark Roget allerede i 1824, er selve grunnlaget for at vi opplever en serie stillestående enkeltbilder i en film som en jevn, sammenhengende bevegelse når de blir vist raskt etter hverandre.
Mange av de visuelle effektene i filmer er lånt direkte fra tradisjonelt teater. Det gjelder bruk av lys, ulike kulisser og malte bakgrunnstablåer, sminke, maskering, dokker og liknende. Mer spesielle sceneeffekter er bruk av for eksempel røyk og speil.
De tidligste spesialeffektene i film ble laget i kameraet eller ved å bruke miniatyrmodeller, bakgrunnprojeksjoner (av andre filmopptak) og såkalte matte paintings, det vil si malte bakgrunnsmotiver, ofte på glassplater eller store lerreter. Slike glassvegger, eller forgrunnsmodeller, blir plassert mellom skuespillerne og kameraet og er delvis påmalt et motiv, eller bygd opp med kulissemodeller, på en slik måte at motivet ser ut som en nøyaktig fortsettelse av det virkelige motivet som er bak det ellers usynlige glasset. På den ferdige filmen, der bildene er flate, vil de malte delene på glasset og de virkelige bak glasset fortone seg som ett bilde. Resultatet kan for eksempel bli en scene der skuespillerne beveger seg i et landskap med et spektakulært motiv øverst i bakgrunnen.
Andre teknikker er knyttet særskilt til fotografering og filmmediet, blant annet ulike typer animasjon, bakgrunnsprojeksjon, bluescreen og moderne, dataskapte effekter, såkalte CGI-teknikker (computer generated images). Fra 1990-tallet har dataskapte effekter og animasjoner stadig oftere blitt kombinert med realfilm i vanlige filmer, og mange moderne underholdningsfilmer bruker visuelle spesialeffekter for å fortelle historien effektiv og vise det som ellers ikke lar seg filme eller blir for dyrt å gjennomføre med tradisjonelle teknikker og i «virkeligheten».
Pyroteknikk
redigerPyroteknikk omfatter visuelle effekter i tv, film og teater for å kontrollere røyk, brann, eksplosjoner og gnister. Lettere pyroteknikk er brukt innendørs, tyngre pyrotekniske effekter brukes utendørs. Typiske eksempler på innendørs pyroeffekt er gnistregn fra sikringsboks, flammer, flashbomber og røykeffekter. Utendørs pryroteknikk kan omfatte bileksplosjoner, skuddtreff, flammebruk på person og større eksplosjoner. Det kreves i mange land sertifisering for å håndtere pyroteknikk ute og inne.