Slaget ved Coronel

Slaget ved Coronel fant sted 1. november 1914 utenfor kysten av Chile i nærheten av byen Coronel. Skip fra Den tyske keiserlige flåte under Maximilian von Spee nedkjempet en skvadron fra Royal Navy ledet av Christopher Cradock. Det var det første nederlag den britiske marine hadde lidd siden 1812, og gjorde et umåtelig inntrykk.

En serie misforståelser ledet sannsynligvis til slaget, ingen av sidene hadde forventet å møte motstanderens fulle styrke og Cradocks forståelse av sine ordre var å kjempe til siste slutt, på tross av de store oddsene mot han. Selv om von Spee opplevde en lett seier, senkingen av de to kryssere HMS «Good Hope» og HMS «Monmouth», så kostet slaget han halvparten av ammunisjonsforsyningen, som det ikke var mulig å erstatte. Det britiske nederlaget gjorde at britene sendte flere skip for å jakte på von Spees skip og dette ledet til von Spees nederlag under slaget ved Falklandsøyene i desember 1914.

Forhistorie

Den tyske østasiaeskadrens tokt 1914

Sir Christopher Cradock

Den tyske eskadren hadde seilt fra Qingdao i Kina over Stillehavet og oppholdt seg fra 12. til 18. oktober i Cook's Bay i Hanga Roa på Påskeøya. Foruten dens fem kryssere («Leipzig» kom først den 14. oktober fra Mexico) tilhørte også støtte- og forsyningsskipene «Baden», «Titania», «Göttingen», «Yorck», «Amasis», «Anubis» og «Karnak» også til admiral Spees stridsmakt. Etter å ha bunkret kull i en uke fikk de tomme kullskipene «Anubis» og «Karnak» seile sin vei. Resten av eskadren styrte forbi Sala y Gómez med ti knops fart i retning av den chilenske kyst. Ved et kommandantmøte den 24. oktober meddelte Spee sin beslutning om å møte motstanderen i kamp og slå ham ut, og så trenge videre frem og inn i Atlanterhavet.

Den 26. oktober tok Spees kryssere inn mer kull på vestsiden av øya Mas Afuera. Spee lot deretter «Leipzig» bryte radiostillheten, for å skape inntrykk av at hun seilte alene.

Kontreadmiral Cradock var i begynnelsen av september blitt utnevnt til kommandant for en britisk kryssergruppe utenfor den brasilianske kyst. I ukene forut før styrkene møttes, hadde han overfor Admiralty i London flere ganger fremført sine betenkeligheter knyttet til sine skips underlegne styrke, men First Lord of the Admiralty (marineministeren) Winston Churchill vendte det døve øret til det. Den 21. oktober forlot han med sine skip Port Stanley og seilte gjennom Magellanstredet inn i Stillehavet. Fra den 26. oktober ankret de i Vallenar-bukten i Chonos-arkipelet. «Glasgow», som hadde seilt i forveien, snappet opp «Leipzig»s radiokommunikasjon. Cradocks panserkryssere «Good Hope» og «Monmouth» brøt derpå den 30. oktober opp fra Vallenar-bukten, for å konfrontere den formentlig ensomtseilende «Leipzig». Den 31. oktober innløp «Glasgow» i Coronel. Der ble hun oppdaget av tyskere, og de to tyske skipene «Yorck» og «Göttingen» lettet anker og meldte kl 02.50 den 1. november utenfor tremilssonen: «Kreuzer Glasgow ankert auf Coronel Reede» (Krysseren Glasgow ankrer på reden i Coronel). Spees eskadre seilte omgående med 14 knops fart sørover for å gå i møte med «Glasgow».

Slaget

Den tyske østasiaeskadren (i bakgrunnen) idet den forlater Valparaiso i Chile - etter sjøslaget ved Coronel

Glasgow hadde imidlertid i mellomtiden foran Coronel og hadde atter sluttet seg til Cradocks styrke. Denne holdt det da ikke lenger for nødvendig å vente på den bare 12 knop raske Canopus.

Hos tyskerne falt Nürnberg 25 sjømil bak; den var blitt opptatt med å inspisere et dampskip og et seilskip. Dresden var om lag ti sjømil bak panserkrysserne, for ikke at kontakten skipene imellom skulle bli brutt.

Kl 16.17 meldte utkikken på Scharnhorst: «Zwei Schiffe im Westen gesichtet!» (To skip i vest). Det var Glasgow og Otranto; der var også Monmouth. Spee lot skipene legge seg på linje og gikk med 22 knops fart sørover. Den britiske styrken snudde og inntok sørvestlig kurs, for å forene seg med Good Hope som kom fra den siden. Cradocks flaggskip la seg i teten av den britiske eskadren og holdt også kurs mot sør, for å komme i nærheten av Canopus. På grunn av den langsomme Otranto kunne Cradocks skip bare holde 16 knops fart. En vind med en vindstyrke på 7 til 8 fra sørøst vanskeliggjorde begge parters kasemattskyts innsats, ettersom de lå så lavt nede mot vannlinjen at sprut eller høye bølger ble til ulempe.

Artilleriet hos motstanderne var ikke jevnbyrdig. De tyngre skyts på britisk side, to enkelte 23,4-cm-skyts på Good Hope, stod mot i alt 16 21-cm-skyts på de to tyske panserkrysserne. Den britiske Monmouth hadde intet med kaliber over 15 cm. Dessuten hadde de to store tyske krysserne, til forskjell fra britenes Good Hope og Monmouth, som begge var blitt reaktivert først ved krigens utbrudd, en samtrent besetning og et ildledningssystem.

I rundt to timer løp tyskerne på parallellkurs bak britene. Cradock forsøkte forgjeves kort etter kl 18 å komme innpå tyskerne, som holdt seg utenfor skuddvidde. På dette tidspunkt ville de tyske skipene blitt blendet av solnedgangen i tilfelle det kom til kamp. Men ettersom dette ikke gikk, fortsatte han på sin sørlige kurs.

Ca kl 18.20 kom demringen, og da antegnet de britiske skipene klart mot himmelen i vest, mens de tyske i øst ble på det nærmeste usynlige. Cradock styrte med sitt flaggskip Good Hope fra kl 18.18 i sørøstlig regning. Spee avventet til den noe bakenforliggende Dresden var rukket å komme til.

Kl 18.34 åpnet tyskerne ild på elleve km avstand. Scharnhorst og Gneisenau skjøt løs mot de britiske panserkrysserne, Leipzig mot Glasgow og Dresden mot Otranto. Allerede med sin tredje salve fikk Scharnhorst inn et treff på Good Hope, også Gneisenau fikk snart Monmouth i sikte. I løpet av fem minutter ble Monmouths fremre skytstårn og Good Hopes kommandostand ødelagt. Britene besvarte riktignok straks ilden, men foruten den dårlige sikten ble den tunge sjøgangen fra sørøst vanskelige hindre for dem.

Allerede henimot 18.50 skar Monmouth brennende ut av slaglinjen og forsøkte å komme seg unna. De to tyske krysserne samlet nå sin ildgivning mot Good Hope. Denne mottok omtrent like mange treff som Monmouth og kunne selv bare få av gårde enkeltskudd. Kl 19.23 kom det til en heftig eksplosjon; kort etter forsvant hele skipet i et voldsomt flammehav. Det britiske flaggskipet var sunket rett etter en eksplosjon i ammunisjonkamrene.

Leipzig traff Glasgow en gang i hekken og en gang i forskipet, en tredje fulltreffer var en blindgjenger. Hjelpekrysseren Otranto tok etter en tredje salve med ett treff fra Dresden brennende til flukten, slik at Dresden kunne skifte mål og så skyte mot Glasgow. Hun fikk fem treff i vannlinjen, til mørket forhindret en ytterligere beskytning. Kort etter kl 19.30 innstilte Glasgow ildgivningen og forsvant.

De to tyske ledende skipene innstilte ilden kl 19.26. På Monmouth var brannene i mens blitt slukket. Hun dreide kl 19.35 av mot vest og omtrent en time senere mot nord, for å legge hekken mot havet. Glasgow og Otranto søkte derimot etter Canopus.

Leipzig for gjennom et vrakfelt, som bestod av restene av Good Hope. I mens ble siktforholdene bedre på grunn av måneskinnet. Kl 20.05 fikk også den ankommende Nürnberg øye på Glasgow, men mistet den snart etter ut av syne igjen. I stedet traff den på den sterkt skadede Monmouth, og kl 20.50 lot kaptein Schönberg åpne ild mot skipet på 1000 meters avstand. Anstanden kom ned til 600 meter, en torpedo traff imidlertid ikke. Monmouth gjengjeldte ikke ilden, bli imidlertid fulgt, og dreide så inn mot Nürnberg. Nürnberg satte stor fart til posisjon bak Monmouths hekk og beskjøt skipet, som lå skadet på skrå i vannet, med 105 granater på kort avstand. Kl 20.15 meldte Nürnberg at de hadde klart å senke fiendeskipet. Dette var imidlertid ikke helt rett; Monmouth kantret først kl 20.58 og sank da.

Etter slaget

Kl 21.50 gikk Spee med sine panserkryssere på nordlig kurs og lot kl 22.00 de mindre krysserne legge seg på en oppklaringslinje. Kl 23.00 lette skvadronen etter de britiske skipene langs kysten av Chile.

1700 britiske sjøfolk omkom, blant dem admiral Cradock, mens det på tysk side bare var mindre tap og skader. Scharnhorst hadde blitt truffet to ganger, Gneisenau fire ganger, Mens de små krysserne ikke ble truffet. Begge panserkryssere hadde brukt 42 % av 21-cm-granatene, og hadde ingen muligheter for å erstatte denne.

Ansvaret for det som var britenes første nederlag etter slaget ved Plattsburgh i 1812 mot USA ble på britisk side lagt First Sealord (marinens militære leder) Louis Mountbatten, 1. Marquess of Milford Haven til last. Han var allerede noen uker tidligere blitt oppfordret til fratreden av Churchhil på grunn av Royal Marines mislykkede landgang ved Antwerpen til støtte for belgierne - og vel også fordi han hadde tysk slektsbakgrunn. For Churchhill var dette en heldig omstendighet - dermed gikk han fri for noen alvorlige konsekvenser for sin egen feilvurdering, og da han noen tid etter kunne sole seg i æren av å knuse den tyske eskadren i et senere slag, var hans eget ry noenlunde sikret.

Etter slaget besluttet Spee seg for å slå seg gjennom til Atlanterhavet. Foryningssituasjonen var for sårbar på stillehavssiden. Men der ble den tyske eskadren den 8. desember 1914 tatt under ild av britiske skip, blant dem to slagkryssere, i sjøslaget ved Falklandsøyene. Med unntak av SMS Dresden og SMS Emden gikk alle tyske skip tapt.

Bilder

• 
  Det ryske flaggskip SMS Scharnhorst
• 
  SMS Gneisenau
• 
  SMS Dresden
• 
  SMS Leipzig
• 
  Det britiske flaggskip HMS Good Hope
• 
  HMS Monmouth (førkrigsfoto)
• 
  HMS Glasgow i Valparaiso før slaget
• 
  Hjelpekrysseren Otranto

Litteratur

Tysk postkort

• Geoffrey Bennet: Die Seeschlachten von Coronel und Falkland und der Untergang des deutschen Kreuzergeschwaders unter Admiral Graf Spee, Heyne Verlag, ISBN 3-453-01141-4
• E. Raeder: Der Krieg zur See -- Der Kreuzerkrieg in den auslandischen Gewassern, Band 1 und 2, Mittler, Berlin, 1922.
• Hans H. Hildebrand, Albert Röhr, Hans-Otto Steinmetz: Die deutschen Kriegsschiffe, Mundus, Ratingen, ISBN 3-88385-028-4
• Robert Massie: Castles of Steel: Britain, Germany, and the Winning of the Great War at Sea. Jonathan Cape, London 2004
• Maria Theresa Parker de Bassi: Kreuzer Dresden, Koehlers Verlagsgesellschaft mbH, Herford, 1993, ISBN 3-7822-0591-X
• Potter, Rohwer, Nimitz: Seemacht, München 1974 S.916 ISBN 3-7637-5112-2
• Gerhard Wiechmann: Vom Auslandsdienst in Mexiko zur Seeschlacht von Coronel. Kapitän Karl von Schönberg. Reisetagebuch 1913-1914, Bochum 2004, Dr. Winkler Verlag, ISBN 3-89911-036-6
• Andreas Leipold: Die deutsche Seekriegsführung im Pazifik in den Jahren 1914 und 1915, Wiesbaden (Harrassowitz) 2012. ISBN 978-3-447-06602-0
• Michael McNally: Coronel and Falklands 1914. Duel in the South Atlantic, Osprey Publishing 2012. ISBN 9781849086745
• François-Emmanuel Brézet: La bataille du cap Coronel et des Falklands. Croisière sans retour. L'escadre de croiseurs du vice-amiral Graf von Spee, Nantes (Marines Éd.) 2002. ISBN 2-909675-87-4

Eksterne lenker

• (en) Battle of Coronel – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• Battle of Coronel
• The Coronel Memorial – Online memorial to those who died in The Battle of Coronel
• Battles of Coronel and the Falklands – a Pictorial Look