Slaget ved Chancellorsville
Slaget ved Chancellorsville var et stort slag i den amerikanske borgerkrigen som ble utkjempet fra 30. april til 6. mai 1863 i Spotsylvania County i Virginia, nær landsbyen Chancellorsville og området derfra og til området øst for Fredericksburg[1]. Slaget stod mellom Unionens Army of the Potomac under generalmajor Joseph Hooker og den halvparten så store konfødererte Army of Northern Virginia under general Robert E. Lee. Det er kjent som Lees «perfekte slag»[3] på grunn av hans risikable, men vellykkede deling av hæren sin i nærværet av en mye større fiendestyrke. Lees fryktløse og Hookers forsiktige prestasjoner i kampen førte til sammen til et betydelig nederlag for Unionen. Konføderasjonens seier ble dempet av at generalløytnant Thomas J. «Stonewall» Jackson ble dødelig såret av egne soldater, et tap som Lee sammenlignet med «å miste min høyre arm».
Slaget ved Chancellorsville | |||||||
---|---|---|---|---|---|---|---|
Konflikt: den amerikanske borgerkrigen | |||||||
Battle of Chancellorsville av Kurz og Allison | |||||||
| |||||||
Stridende parter | |||||||
USA | CSA | ||||||
Kommandanter og ledere | |||||||
Joseph Hooker | Robert E. Lee | ||||||
Styrker | |||||||
133 868 | 60 892 | ||||||
Tap | |||||||
17 197 | 13 303 | ||||||
Chancellorsville-felttoget startet med at Unionshæren krysset Rappahannock-elva om morgenen den 27. april 1863. Ved å krysse Rapidan via vadestedene Germanna Ford og Ely's Ford, konsentrerte de føderale seg nær Chancellorsville den 30. april og 1. mai. Tunge skuddvekslinger begynte den 1. mai og sluttet ikke før unionsstyrkene trakk seg tilbake over elva om natten mellom 5. og 6. mai.
Bakgrunn
redigerPå den østlige krigsskueplassen i den amerikanske borgerkrigen hadde den grunnleggende offensive planen for Unionen vært å rykke frem og ta Konføderasjonens hovedstad, Richmond i Virginia. I de første to årene av krigen mislyktes fire store forsøk. Det første stoppet bare noen kilometer fra Washington, DC, i det første slaget ved Bull Run (første Manassas) i juli 1861. Generalmajor George B. McClellans Peninsula-felttog gikk i land på Virginia-halvvøya våren 1862 og Army of the Potomac kom seg innenfor 10 km fra Richmond før det ble slått tilbake av general Lee i syvdagersslaget. Samme sommer ble generalmajor John Popes Army of Virginia beseiret i det andre slaget ved Bull Run, før generalmajor Ambrose Burnsides Army of the Potomac forsøkte å nå Richmond gjennom Frederickburg. Det siste forsøket stoppet i slaget ved Fredericksburg.
President Abraham Lincoln ble overbevist om at det riktige målet for Unionens hær faktisk var Robert E. Lees hær, ikke et geografisk sted som hovedstaden, men han og hans generaler visste at den mest effektive måten å få Lees inn i et avgjørende slag, var å true Sørstatenes hovedstad. Lincoln forsøkte en femte gang med en ny general i 1863, generalmajor Joseph Hooker, en mann med et røft rykte som hadde gode prestasjoner bak seg i tidligere underordnede posisjoner.
Styrker og planer
redigerChancellorsville-felttoget var potensielt en av de mest ujevne trefningene i krigen. I begynnelsen av felttoget hadde unionshæren en kampstyrke på 133 868 menn på slagmarken. Konføderasjonen hadde mindre enn halvparten av dette tallet, 60 892.[4] Videre hadde unionsstyrkene mye bedre forsyninger og var uthvilte etter flere måneder med ro. Lees styrker derimot, hadde dårlige forsyninger og var spredt over hele delstaten Virginia. Rundt 15 000 menn i Army of Northern Virginias første korps under generalløytnant James Longstreet var stasjonert nær Norfolk for å blokkere en potensiell trussel mot Richmond fra føderale styrker stasjonert ved Fort Monroe og Newport News på halvøya, i tillegg til Norfolk og Suffolk.[5]
På grunn av den fortsatte føderale inaktiviteten, ble Longstreets viktigste oppgave sent i mars å fungere som Army of Virginias nye kommissær, noe som betydde å skaffe provisjoner til Lees styrker fra bøndene i Nord-Carolina og Virginia.[6] Resultatet av dette var at de to divisjonene til generalmajor John Bell Hood og brigadegeneral George Pickett var 210 km fra Lees hær og ville bruke en uke eller mer for å nå den i en krise. Etter nesten et år med felttog, var Lees største feilkalkulering å la disse styrkene komme ut av hans umiddelbare kontroll.
Viktigere var det at trefningen begynte med en føderal slagplan som var overlegen i forhold til de tidligere forsøkene til kommandantene i Army of the Potomac. En fullstendig oppgradering av hærens militære etterretningsbyrå som ble ledet av oberst G.H. Sharpe, betydde at for en gangs skyld hadde hærens kommandant en mye mer nøyaktig oversikt over antallet styrker i Lees Army of Northern Virginia, om hvordan de var organisert og hvor de var stasjonert. Bortsett fra å samle de vanlige informasjonskildene ved å avhøre fanger, desertører, «kontrabande» (slaver) og flyktninger, koordinerte byrået for første gang etterretning fra andre kilder, inkludert rekognosering fra infanteriet og kavaleriet, signalstasjoner og et luftballongkorps.[7] Oberst Sharpe rekrutterte også speidere fra lokalbefolkningen til å infiltrere Lees hær og rapportere direkte tilbake til byrået.[8] Totalt sett gav den nye tjenesten Hooker langt mer presise anslag over størrelsen til styrkene som konfronterte hæren hans enn de ekstreme overdrivelsene som ble gitt av Allan Pinkerton og hans detektivbyrå til generalmajor McClellan i sin tid[8]. Bevæpnet med denne mer realistiske informasjonen klarte Hooker å planlegge et flankeangrep som, ble det håpet, skulle unngå blodbadet til frontalangrepene som var karakteristisk for slagene ved Antietam og nyligere Fredericksburg.
Hæren startet fra sitt vinterkvarter rundt Fredericksburg hvor den stod ovenfor Lee på den andre siden av Rappahannock. Hooker planla en modig knipetangsmanøver mot Lees styrker og sende fire korps på en skjult marsj nordvestover, vende sørover for å krysse elvene Rappahannock og Rapidan, vende østover og falle Lee i ryggen. De resterende korpsene skulle angripe Lees front gjennom Fredericksburg. Imens skulle rundt 7500 kavalerister under generalmajor George Stoneman raide dypt inn i de bakre områdene til Konføderasjonen, ødelegge viktige forsyningsdepoter langs jernbanen fra den konfødererte hovedstaden Richmond til Fredericksburg, noe som ville kunne ødelegge Lees kommunikasjons- og forsyningslinjer. Denne modige aggressive planen ble senere kjent som Stoneman's Raid.
27.-28. april krysset de fire korpsene i Army of the Potomac Rappahannock og Rapidan flere steder, de fleste av dem nær møtestedet til elvene og bosetningen Chancellorsville som egentlig ikke var så mye større enn en stor herskapseiendom, eid av Frances Chancellor-familien, ved veikrysset til Orange Turnpike og Orange Plank Road. I mellomtiden krysset den andre styrken på mer enn 30 000 menn under generalmajor John Sedgwick Rappahannock ved Fredricksburg, og Stoneman begynte sin bevegelse for å nå Lees bakre områder. På grunn av at hoveddelen av kavaleriet ble brukt på denne måten, ble Hooker etterlatt med bare en kavaleribrigade som han kunne bruke i sin hovedstyrke i flankemanøveren. Hooker trodde ikke at kavaleri kunne operere effektivt i den tette skogen i området som ble kalt Wilderness sør for Rappahannock.[9] De konfødererte kavaleristyrkene til generalmajor J.E.B. Stuart skulle spille en viktig rolle i det kommende felttoget ved å gi Lee en kontinuerlig strøm av informasjon, mens de nektet Hooker tilsvarende informasjon fra sitt eget kavaleri.[10]
1. mai hadde Hooker rundt 70 000 menn konsentrert i og rundt Chancellorsville. Fra hans hovedkvarter i Fredericksburg, bestemte Lee seg for å bryte et av de allment aksepterte krigsprinsipper og dele sin styrke foran en overlegen styrke i håp om at denne aggressive handlingen ville gjøre det mulig for ham å angripe og beseire en del av Hookers hær før den kunne konsentreres fullstendig mot ham. Han etterlot en brigade under brigadegeneral William Barksdale i de sterkt befestede Marye's Heights og en divisjon, 12 000 menn under generalmajor Jubal A. Early, på Prospect Hill for å motstå enhver fremrykning fra Sedgwicks korps. Han beordret Stonewall Jackson til å marsjere vestover og møte generalmajor Richard H. Anderson og dermed samle 40 000 menn for å konfrontere Hooker ved Chancellorsville. Heldigvis for Konføderasjonen skjulte tett tåke fra Rappahannock noen av disse vestlige bevegelsene, og Sedgwick valgte å vente til han kunne fastslå fiendens intensjoner.[11]
Slaget
rediger1.-2. mai
redigerSamtidig som general Jackson marsjerte vestover for å slutte seg til Anderson om morgenen den 1. mai, beordret Hooker en fremrykning mot øst for å slå til mot Anderson og førte sine menn ut av de ugjennomtrengelige krattene og buskfuruene som karakteriserte området. Dette ble av mange av unionskommandantene sett på som nøkkelen til suksess. Dersom den større unionshæren kjempet i skogene, kjent som Wilderness of Spotsylvania, ville dens store fordel i artilleri bli minimalisert, siden artilleriet ikke kunne brukes. Kampene startet mellom den konfødererte divisjonen under generalmajor Lafayette McLaws og divisjonen lengst til høyre under generalmajor George G. Meades V Corps under generalmajor George Sykes. Sykes satte i gang med en kontrollert tilbaketrekning, dekket av generalmajor Winfield S. Hancocks divisjon.[12]
Til tross for at han var i en potensielt gunstig situasjon, stoppet Hooker sin korte offensiv. Handlingene hans kan ha vist hans manglende selvtillit i å ta seg av de komplekse aksjonene i en så stor organisasjon for første gang (han hadde vært en effektiv og aggressiv divisjons- og korpskommandant i tidligere slag), men han hadde også bestemt seg før felttoget om at han ville utkjempe slaget defensivt og tvinge Lee med sin mindre hær til å angripe Hookers større hær. I det (første) slaget ved Fredericksburg 13. desember 1862, hadde unionshæren stått for angrepene og opplevde et blodig nederlag. Hooker visste at Lee ikke kunne tåle et så stort nederlag og opprettholde en effektiv hær ute i felten, derfor beordret han mennene sine til å trekke seg tilbake inn i Wilderness og innta defensive stillinger rundt Chancellorsville. Han utfordret Lee til å angripe seg eller trekke seg tilbake med overlegne styrker i ryggen.
Lee aksepterte Hookers agn og planla et angrep den 2. mai. Natten før planla Lee og Jackson en risikabel plan som igjen ville dele hans allerede delte hær. Jackson skulle lede sitt II Corps på 28 000 menn rundt for å angripe unionens høyre flanke. Lee skulle derimot personlig lede de andre 12 000, den andre halvdelen av Longstreets I Corps mot hele Hookers styrke på 70 000 menn ved Chancellorsville.
For at dette skulle virke, måtte flere ting skje. For det første måtte Jackson marsjere 19 km via omveier for å nå Unionens høyre flanke, og han måtte gjøre dette uten å bli oppdaget. For det andre håpet Lee at Hooker ble værende i ro på defensiven. For det tredje måtte Early holde Sedgwick fastlåst i Fredericksburg. Og da Jackson satte i gang sitt angrep, håpet han at unionsstyrkene var uforberedt.
Alle disse betingelsene ble innfridd. Det konfødererte kavaleriet under Stuart hindret unionsstyrkene fra å oppdage Jackson på hans lange flankemarsj som tok nesten hele dagen. Eneste gangen de ble observert var kort tid etter at Jacksons korps forlot unionsstyrkene sør for Chancellorsville, og dette virket til Konføderasjonens fordel. Hooker trodde at hans kavaleri under Stoneman hadde kuttet Lees forsyningslinjer og at Lee var i ferd med å trekke seg tilbake. Derfor ble han værende hvor han var og tenkte aldri at dette var et angrep i full styrke. Han sendte kun sitt III Corps på 13 000 menn under generalmajor Daniel Sickles fremover. Sickles tok til fange en håndfull av II Corps' menn og stoppet.
Ved Frederickburg klarte ikke Sedgwick og Hooker å kommunisere med hverandre på grunn av en feil på telegraflinjene. Da Hooker til slutt fikk frem en ordre til Sedgwick sent om kvelden 2. mai om å angripe Early, unnlot Sedgwick å gjøre dette fordi han feilaktig trodde at Early hadde flere menn enn han hadde.
Men det som mest av alt førte til Unionens katastrofe, var inkompetansen som ble fremvist av kommandanten i XI Corps, generalmajor Oliver O. Howard. Hans menn var utplassert helt til høyre på unionslinja, og Howard klarte ikke å gjøre styrken sin klar til forsvar dersom det kom et overraskelsesangrep, selv om Hooker hadde gitt ham ordre om det. Unionens høyre flanke hadde ingen naturlige landskapsformasjoner som kunne forsvare dem, og de eneste forsvarene som var satt opp mot et flankeangrep, bestod av to kanoner som var rettet inn mot Wilderness. XI Corps var også et korps med dårlig moral. Opprinnelig ble det ledet av brigadegeneral Franz Sigel og bestod først og fremst av tyske immigranter. De mislikte at Sigel ble erstattet av den ikke-tyske Howard. Mange av immigrantene behersket engelsk dårlig, og det var etniske uoverensstemmelser med resten av Army of the Potomac. Korpset var heller ikke særlig klar til kamp, av de 23 regimentene, hadde bare åtte kamperfaring, og de resterende 15 hadde aldri vært på den seirende siden i et slag.[13]
Rundt kl. 17.30[14] kom Jacksons 26 000 menn[15] løpende og overrasket Howards korps mens de fleste kokte middag. Mer enn 4000 av dem ble tatt til fange uten å ha avfyrt et eneste skudd, og de fleste gjenværende ble spredt. Kun en divisjon i XI Corps gjorde motstand, og det ble også snart drevet tilbake. Innen natten falt på, hadde det konfødererte II Corps rykket mer enn 3 km fremover, innenfor synsvidde av Chancellorsville. De var kun separert fra Lees menn av Sickles korps som var blitt stående der det hadde stoppet sin framrykning samme morgen.
Hooker var bekymret for Sickles’ evne til å holde det som nå var et fremspring i de konfødererte linjene og trakk III Corps tilbake til Chancellorsville den natten. Dette gav Konføderasjonen to fordeler: Det gjenforente Jackson og Lees styrker, og det gav dem kontroll over en opphøyd klaring i skogen, kjent som Hazel Grove, en av de få stedene hvor artilleri kunne brukes effektivt. Sickles var ganske bitter for å ha måttet gi opp sin høyde. Hans ulydige handlinger ved Peach Orchard i slaget ved Gettysburg to måneder senere skyldtes antageligvis denne hendelsen.
Jacksons tabbe kom da han speidet foran sitt korps langs Orange Plank Road den natten. Han hadde vunnet en stor seier den dagen og ønsket å utnytte sin fordel før Hooker og hans hær kunne komme til hektene og planlegge et motangrep, noe som fremdeles var mulig på grunn av forskjellen i antallet soldater. Han red ut langs veien for å bedømme mulighetene for et nattangrep på grunn av fullmånen. Da han returnerte, ble han og hans stab tatt for å være unionskavaleri av menn i korpset, og de åpnet ild. Såret var ikke livstruende, men Jackson pådro seg lungebetennelse etter at armen hans ble amputert, og han døde 10. mai. Hans død var et knusende tap for Konføderasjonen. Noen historikere og deltagere, særlig de i etterkrigstidens Lost Cause-bevegelse, skyldte det konfødererte nederlaget ved Gettysburg to måneder senere på Jacksons død.[16]
3. mai
redigerGeneralmajor A.P. Hill fikk kommandoen over II Corps etter Jacksons skader, men den 3. mai var han ikke i stand til å lede korpset. Hill konsulterte med brigadegeneral Robert E. Rodes, den neste generalen i rangstigen i korpset, og Rodes gikk med på Hills ønske om å be J.E.B. Stuart ta kommandoen og informerte Lee etterpå. Stuart satte i gang et massivt angrep langs hele fronten, hjulpet av at Hooker trakk tilbake sin styrker fra Hazel Grove. Han satte så opp artilleriet der for å bombardere Unionens artilleri. Harde kamper brøt ut den kvelden da Stuart satte i gang enda et massivt angrep mot Unionens linjer som sakte smuldret opp under trykket og på grunn av mangel på forsyninger og forsterkninger. I løpet av ettermiddagen hadde Konføderasjonen tatt Chancellorsville, og Hooker trakk sine skamslåtte menn tilbake til en forsvarslinje i en sirkel rundt United States Ford, deres siste gjenværende åpne retrettmulighet.
Lee kunne fremdeles ikke erklære seier, og Hooker innrømmet heller ikke nederlag. I løpet av de hardeste kampene den 3. mai ba han igjen Sedgwick bryte gjennom og angripe Lee i ryggen. Igjen nølte generalen til det var for sent. Han angrep til slutt Earlys stilling den ettermiddagen, etter at Early oppga den et øyeblikk på grunn av at han mistolket en ordre fra Lee, og brøt gjennom. Men han gjorde dette for sent på dagen til at han kunne hjelpe Hooker. En eneste brigade fra Alabama ledet av brigadegeneral Cadmus M. Wilcox satte i gang en uthalingsaksjon langs Orange Plank Road vest for Fredericksburg og senket farten på Sedgwicks allerede trege fremrykning. Forsterkninger under generalmajor McLaws ankom fra Chancellorsville sent om ettermiddagen og sluttet seg til Wilcox ved Salem Church, 6 km vest for Fredericksburg, og den kombinerte styrken stoppet Sedgwicks marsj mot Chancellorsville.
Kampene den 3. mai 1863 var noen av de mest frenetiske noe sted i krigen og kunne ha blitt regnet som blant de blodigste slagene i borgerkrigen alene. Rundt 18 000 menn, jevnt fordelt mellom de to arméene, falt den dagen.
Under de mest intense kampene den 3. mai, ble Hooker såret da en konføderert kanonkule traff en tresøyle han lente seg mot ved sitt hovedkvarter. Han skrev senere at halve søylen «[traff meg] med stor kraft... i en oppreist stilling fra hodet til foten min.»[17] Han fikk antagelig en hoderystelse som var alvorlig nok til at han var bevisstløs i over en time. Selv om han var tydelig satt ut av spill da han reiste seg, nektet Hooker å overføre midlertidig kommando til sin nestkommanderende, generalmajor Darius N. Couch, og siden Hookers stabsoffiser generalmajor Daniel Butterfield og Sedgwick var uten kommunikasjon, igjen på grunn av feil på telegraflinjene, var det ingen ved hovedkvarteret med høy nok grad eller tyngde til å få Hooker på andre tanker. Dette påvirket Unionens prestasjoner den neste dagen og bidro direkte til Hookers tilsynelatende nervøsitet og tamme prestasjon gjennom resten av slaget.[18]
4.-6. mai
redigerKvelden 3. mai og hele 4. mai forble Hooker i sine defensive forsvarsverk mens Lee og Early kjempet mot Sedgwick. Sedgwick, etter at han brøt gjennom Earlys forsvar, forsømte å sikre Fredericksburg. Early marsjerte tilbake og reokkuperte høydene vest for byen og avskar Sedgwick. Imens sendte Lee divisjonen til generalmajor Richard H. Anderson fra Chancellorsville-fronten og forsterket McLaws før Sedgwick innså hvor få menn som stod i mot ham. Sedgwick, viste det seg, var like resolutt på defensiven som han var ubesluttsom i angrep, og han holdt stillingen den dagen før han trakk seg tilbake over Rappahannock ved Bank's Ford før daggry den 5. mai. Dette var enda et eksempel på dårlig kommunikasjon mellom ham og Hooker. Hooker ønsket at Sedgwick skulle holde Bank's Ford, slik at Hooker kunne trekke seg tilbake fra området rundt Chancellorsville og krysse tilbake over elva ved Bank's for å fortsette kampen. Da han fikk vite at Sedgwick hadde trukket seg tilbake over elva, følte Hooker at han ikke hadde flere muligheter til å redde felttoget, og natten mellom 5. og 6. mai, trakk også han seg tilbake over elva.
Etterspill
redigerStoneman trakk seg tilbake til unionslinjene øst for Richmond den 7. mai, etter en uke med ineffektive raid i det sentrale og sørlige Virginia hvor han mislyktes i å angripe målene Hooker hadde gitt ham, og gjorde slutt på felttoget.
Slaget ble utkjempet under vanskelige forhold. Soldater hadde en tendens til å gå seg vill i den ugjennomtrengelige labyrinten av krattskog, og mange branner brøt ut i løpet av slaget. Det var vanlig med rapporter om sårede menn som ble brent levende.
Lee vant kanskje sin største seier i krigen, til tross for at han var tallmessig underlegen med fem mot to. Men han betalte en høy pris for den. Han hadde bare 52 000 infanterister i kampene, og mistet mer enn 13 000 menn, rundt 25% av styrken sin. Dette var menn som Konføderasjonen med sin begrensede tilgang på menn, ikke kunne erstatte. Like alvorlig var det at han mistet flere av sine beste generaler, der Jackson er den mest kjente, hans mest aggressive feltkommandant.
Hooker begynte sitt felttog i den tro at han hadde «80 sjanser på 100 for å lykkes», tapte slaget gjennom dårlig kommunikasjon, inkompetanse blant hans ledende generaler (særlig Howard og Stoneman, men også Sedgwick) og gjennom noen alvorlige feil for hans egen del. Hookers feil inkluderte at han oppga sin offensive fremrykning den 1. mai og beordret Sickles til å gi opp Hazel Grove og trekke seg tilbake den 2. mai. Han gjorde også feil i disponeringen av styrkene. Rundt 40 000 menn i Army of the Potomac avfyrte knapt et skudd. Da han senere ble spurt om han hadde beordret at hans fremrykning skulle stanse den 1. mai, skal Hooker ha svart, «for første gang, mistet jeg troen på Hooker.»[19] Stephen W. Sears har derimot kategorisert dette som en myte:
Ingenting har vært mer ødeleggende for general Joseph Hookers militære rykte enn dette, fra John Bigelowes The Campaign of Chancellorsville (1910): «Et par måneder senere, da Hooker krysset Rappahannock (faktisk, Potomac) med Army of the Potomac i Gettysburg-felttoget, ble han spurt av general Doubleday: Hooker, hva var det med deg ved Chancellorsville?... Hooker svarte ærlig... Doubleday... For en gangs skyld mistet jeg troen på Hooker.»
Stephen W. Sears[20]
Sears' forskning har vist at Bigelowe ble sitert fra et brev skrevet i 1903 av en E.P. Halstead som var i staben til Doubledays I Corps[20]. Der er ingen bevis for at Hooker og Doubleday møttes under Gettysburg-felttoget, heller ikke var der mulighet for at de skulle møtes, de var dusinvis av kilometer fra hverandre. Doubleday nevnte heller aldri en slik tilståelse fra Hooker i sin historie om Chancellorsville-felttoget som ble publisert i 1882.[21] Sears konkluderer:
Det kan kun konkluderes med at førti år etter hendelsen, gjenfortalte den eldre tidligere stabsoffiseren Halstead noen vage minner om fortellinger rundt leirbålet, og i verste fall fabrikkerte han en rolle for seg selv i felttogets historie... Uansett hvilke feil Joe Hooker gjorde ved Chancellorsville, tilstod han dem ikke offentlig.
Stephen W. Sears[21]
Av de rundt 90 000 unionsmennene som bar byrden av kampene, falt rundt 17 000 i slaget, en tapsprosent som var mye lavere enn Lees, og dette inkluderte 4000 menn fra XI Corps som ble tatt til fange uten kamp i den innledende panikken den 2. mai.
Hookers taktikk med å tvinge Lee til å angripe ham var et fornuftig konsept, men det var forferdelig mislykket i måten som han og hans underordnede gjennomførte det. De faktiske kampene viste at unionshæren hadde blitt like formidable i kamp som Lees til nå «uslåelige» soldater.
Unionen var sjokkert over nederlaget. President Abraham Lincoln ble sitert på å ha sagt, «Min Gud! Min Gud! Hva vil landet si?» Noen få generaler mistet karrieren sin. Hooker avsatte Stoneman for inkompetanse. Couch gremmet seg slik over Hookers gjennomføring av slaget (og hans kontinuerlige politiske manøvrering) at han sa opp og ble erstattet i ledelsen for militsen fra Pennsylvania. Hooker ble fratatt kommandoen den 28. juni, rett før slaget ved Gettysburg.
Slaget ved Chancellorsville, sammen med slaget ved Wilderness i mai 1864 som ble utkjempet i nærheten, la grunnlaget for Stephen Crane's roman fra 1895, The Red Badge of Courage.
Referanser
rediger- ^ a b Datoene for slaget varierer mellom historikerne. National Park Service siterer perioden fra unionshæren etablerte seg på slagmarken (30. april) til den trakk seg tilbake (6. mai). McPherson, s. 643, sitere 2. mai til 6. mai. Livermore, s. 98, 1. mai til 4. mai. McGowen, s. 392, 2. mai til 3. mai.
- ^ a b Eicher, s. 488. Tapstallene er for hele felttoget
- ^ Dupuy, s. 261.
- ^ Eicher, s. 475
- ^ Sears, s. 94.
- ^ Sears, s. 95.
- ^ Sears, s. 68-70, 100-101. Army of the Potomac klarte å innkalle den selverklærte «Professor of Aeronautics», Thaddeus S. C. Lowe og hans to hydrogen-aerostater Washington og Eagle til tjeneste. Disse steg jevnlig til høyder på 300 meter eller mer for å observere Lees stillinger.
- ^ a b Sears, s. 68-70.
- ^ Sears, s. 132.
- ^ Sears, s. 191.
- ^ Salmon, s. 176-77.
- ^ Salmon, s. 177.
- ^ Furgurson, s. 90; Eicher, s. 480-82; Sears, s. 270.
- ^ Sears, s. 272; Furgurson, s. 171, anslår 17.15 og hevder at forskjellige rapporter fra de stridende oppgir tidspunktet fra så tidlig som 16.00 og så sent som 18.00.
- ^ Eicher, s. 479.
- ^ Se f.eks. Martin, David G., Gettysburg July 1, rev. red., Combined Publishing, 1996, ISBN 0-938289-81-0, s. 563-65.
- ^ Sear, s. 337.
- ^ Sear, s. 338-39.
- ^ Foote, s. 315; Hebert, s. 199.
- ^ a b Sears, s. 504.
- ^ a b Sears, s. 505.
Litteratur
rediger- Dupuy, R. Ernest, Dupuy, Trevor N., and Braim, Paul F., Military Heritage of America, McGraw-Hill, 1956, ISBN 0-8403-8225-1.
- Eicher, David J., The Longest Night: A Military History of the Civil War, Simon & Schuster, 2001, ISBN 0-684-84944-5.
- Esposito, Vincent J., West Point Atlas of American Wars, Frederick A. Praeger, 1959.
- Livermore, Thomas L., Numbers and Losses in the Civil War in America 1861-65, reprinted with errata, Morninside House, 1986, ISBN 0-527-57600-X.
- Foote, Shelby, The Civil War, A Narrative: Fredericksburg to Meridian, Random House, 1958, ISBN 0-394-49517-9.
- Furgurson, Ernest B., Chancellorsville 1863: The Souls of the Brave, Knopf, 1992, ISBN 0-394-58301-9.
- Hebert, Walter H., Fighting Joe Hooker, University of Nebraska Press, 1999, ISBN 0-8032-7323-1.
- McGowen, Stanley S., "Battle of Chancellorsville", Encyclopedia of the American Civil War: A Political, Social, and Military History, Heidler, David S., and Heidler, Jeanne T., eds., W. W. Norton & Company, 2000, ISBN 0-393-04758-X.
- McPherson, James M., Battle Cry of Freedom: The Civil War Era (Oxford History of the United States), Oxford University Press, 1988, ISBN 0-19-503863-0.
- Salmon, John S., The Official Virginia Civil War Battlefield Guide, Stackpole Books, 2001, ISBN 0-8117-2868-4.
- Sears, Stephen W., Chancellorsville, Houghton Mifflin, 1996, ISBN 0-395-87744-X.
Eksterne lenker
rediger- National Park Service, beskrivelse av slaget
- The Brothers War: The Battle of Chancellorsville
- Animated Powerpoint-presentasjon av felttoget
- Animated History of the Battle of Chancellorsville
- Animated Battle Map: The First Day at Chancellorsville (CWPT)
- The Battle of Chancellorsville: Kart, historier og bilder
- The Battle of Chancellorsville av Steve Haas Arkivert 17. oktober 2007 hos Wayback Machine.
- The Red Badge of Courage
- Chatham Plantation: Witness to the Civil War, undervisningsopplegg fra National Park Service Teaching with Historic Places (TwHP)