Skye

Skye (skotsk gælisk: An t-Eilean Sgitheanach hør  eller Eilean a' Cheò, «Den tåkete øya») er den største og nordligste av øyene i Indre Hebridene i Skottland. Skyes halvøy strekker seg ut fra et fjellrikt knutepunkt dominert av fjellet Cuillin, hvis steinete skråninger gir noe av det mest dramatiske fjellandskapet i landet.

Skye
An t-Eilean Sgitheanach
Utsikt mot Quiraing, Skye.
Geografi
Øygruppe / del av		Skye
Areal		1656 km² km²
Lengde		80 kilometer
Bredde		40 kilometer
Høyeste punkt		Sgùrr Alasdair (993 moh.)
Administrasjon
Land		Skottland
Region		Highland
Demografi
Befolkning		10008 (2011)
Befolkningstetthet		6,04
Posisjon
Skye 57°20′00″N 6°16′00″V
Skye på Commons

Øya har vært bosatt siden den mesolittiske perioden, og i løpet av historien har den vært bosatt til forskjellige tider av piktiske og gæliske stammer, norrøne nordboere fra Norge, og spesielt de mektige integrerte norrøn-gæliske klanene MacLeod og MacDonald. Øya ble ansett for å være under norsk overherredømme frem til Perthtraktaten fra 1266, som overførte kontrollen til Skottland. De jakobittiske opprørene på 1700-tallet førte til oppløsningen av klansystemet og senere Highland Clearances («Utrenskningen av Høylandet») som erstattet hele samfunn med sauegårder, hvorav noen involverte tvangsutvandringer til fjerne land. Innbyggertallet gikk ned fra over 20 000 på begynnelsen av 1800-tallet til i underkant av 9 000 ved det siste tiåret av 1900-tallet. Skyes befolkning økte med 4 % mellom 1991 og 2001. Omtrent en tredjedel av innbyggerne var gælisktalende i 2001, og selv om antallet er i nedgang, er dette aspektet ved øykulturen fortsatt viktig.

De viktigste næringene er turisme, jordbruk, fiske, skogbruk, produksjon av whisky, bryggeri og håndverk. Skye er en del av Highland Council lokale myndighetsområde. Øyas største bosetning er Portree, som også er hovedstaden, kjent for sin maleriske havn og og skrikende måker. Forbindelse til de ulike nærliggende øyer med ferge er tilgjengelig, og siden 1995 til fastlandet med en veibro. Klimaet er mildt, vått og vindfullt. Det rike dyrelivet inkluderer kongeørn, hjort og atlanterhavslaks. Den lokale flora er dominert av lynghei, og nasjonalt viktige virvelløse bestander lever på havbunnen rundt. Skye har gitt lokasjonene for forskjellige romaner og spillefilmer, og feires i poesi og sang.

Etymologi

De første skriftlige referansene til øya er romerske kilder som Kosmografien fra Ravenna som referer til Scitis og Scetis, som finnes på et kart av Klaudios Ptolemaios. En mulig avledning kommer fra skitis, et tidlig keltisk ord for «vinget», som kan beskrive hvordan øyas halvøyer stråler ut fra et fjellrikt sentrum. Senere gælisk-, norrønt- og engelsktalende folk har påvirket historien til Skye; forholdet mellom navnene deres for øya er ikke enkle. Ulike etymologier har blitt foreslått, for eksempel den «bevingede øya» eller «den hakkede øya», men ingen avgjørende løsning har blitt funnet så langt; stedsnavnet kan ha sin opprinnelse fra eldre, ikke-gælisk språk som piktisk eller noe annet.

I den norrøne sagalitteraturen omtales øya for Skíð, eksempelvis i Håkon Håkonssons saga og et skaldedikt i Snorre Sturlassons Heimskringla fra rundt 1230 i Magnus Berrføtts saga, hvor øya omtales som Skid, inneholder følgende kampkvad:

Ramnemetteren kom så

til Skid og skjente og brente

Vargen glad sine tenner

på Tyrvist [Tiree] farget røde.

Skye og de omliggende øyene.

Øya ble også omtalt av norrøne nordboere som Skuy («tåkeøy»), Det tradisjonelle gæliske navnet er An t-Eilean Sgitheanach («øya Skye»), An t-Eilean Sgiathanach er nyere, men mindre vanlig stavemåte. I 1549 skrev prost Donald Munro om Skye: «This Ile is callit Ellan Skiannach in Irish, that is to say in Inglish the wyngit Ile, be reason it has mony wyngis and pointis lyand furth fra it, throw the dividing of thir foirsaid Lochis.» Munros lavlandsskotsk er ikke lett å lese idag, oversatt: «Denne øya kalles Ellan Skiannach på irsk [gælisk], det vil si på engelsk, ’The Winged Isle’, på grunn av dens mange vinger og punkter som kommer fra den, gjennom deling av landet med de nevnte innsjøene.» Meningen av det gæliske navnet er uklart.

Eilean a' Cheò, som betyr «tåkeøya», er en oversettelse av det norrøne navnet, og er et poetisk gælisk navn på øya. I april 2007 ble det rapportert i media at øyas offisielle navn var blitt endret av Highland Council til Eilean a' Cheò. Rådet presiserte imidlertid at dette navnet bare refererte til én av dets 22 avdelinger i det kommende valget, og at det ikke ble lagt planer om å endre skilting eller avvikle det engelskspråklige navnet.

Geografi

Skye er med sine 1700 km² den nest største øya på Skottland etter Lewis and Harris (som er danner én øy). Skye har noe av det mest dramatiske og utfordrende fjellandskap i Skottland, inkludert Cuillin Hills med topper opp mot 1000 meters høyde, foruten en rik kulturarv av gamle monumenter, festninger og minnesmerker.

Den sørvestlige delen av Skye er en serie av halvøyer, inkludert Slet i sør, Strathaird, Minginish og Duirinish, og Waternish i vest, og Trotternish i nord. De omliggende øyene er Rona, Raasay, Scalpay og Soay. Merk at alle stedsnavn i Skottland som ender med -ay er av norrøn opprinnelse.

Natur

Skye er preget av et vilt og tidvis ødslig hei-landskap, med ubetydelige arealer med skog. Det er små jordbruksarealer, men utmarka brukes til beite for sauer. Det finnes ganske store våtmarksområder.

Historie

Den gamle mannen på Storr, Skye

Satellittfoto.

Broa Skye bridge som binder øya til fastlandet.

Skye har steder som viser at det har vært bebodd av mesolittiske jegere og samlere i forhistorisk tid. Et slikt sted er An Corran i Staffin hvor arkeologiske spor fra bearbeidelse av stein og samling av skjell viser at steinalderfolk oppholdt seg i området for 7 500 år f.Kr. og disse har vært i kontrakt med tilsvarende steinaldergrupper ved Sand, Applecross på kysten av vestlige Ross.

Kristendommen nådde øya sannsynligvis på 500-tallet og var sannsynligvis tilknyttet et av de nordlige piktiske kongedømmene. Formelt sett ble det underlagt det skotske kongedømmet i år 843 da pikterne og skottene ble forent.

Det første angrep fra norske vikinger på Skye er nedtegnet for år 794. Fra 875 kom en økende mengde norske innflyttere og ved år 907 besto øya av felles norrøn-gælisk kultur ved inngifte. Norrønt språk var sannsynligvis dominerende. Da en norsk høvding ble drept i 1098 invaderte den norske kongedømmet representert ved kong Magnus Berrføtt. Det skotske kongedømmet forsøkte stadig å trenge inn og dominere de norrøne områdene ytterst mot Atlanterhavet, hvilket de klart først i 1266 etter kong Håkon Håkonsson døde.

Ved at øya lå like langt fra både det norske som det skotske kongedømmenes maktsentre var innbyggernes vant til å være uavhengige og ønsket ikke å bli dominert av Skottland. Skye var delt mellom en rekke klaner, de mest betydningsfulle var klan MacDonald og klan McLeod, begge med norrøne aner, som i de nest århundrene kriget om makten. MacDonald fikk etter hvert overtaket og forsvarte seg mot den skotske tronen inntil 1462 da lorden av øyene, John MacDonald, overga landområdene til kong Jakob IV av Skottland. Fra midten av 1400-tallet kom store mengder gæliske innflyttere til øya og norrønt språk ble ikke lenger dominerende og døde ut til fordel for skotsk gælisk språk, hvilket fortsatt snakkes.

En av øyas mest berømte skikkelser er Flora MacDonald, heltinnen som hjalp prinsen som skottene kaller for «Bonnie Prince Charles» (Karl Edvard Stuart) å flykte etter det bitre nederlaget ved slaget ved Culloden i 1746. Hun døde i 1790 og ble gravlagt på kirkegården i Kilmuir. Tusener av øyboerne fulgte henne til graven.

Skye led tungt under hungersnød og utrensninger på den siste delen av 1700-tallet, noe som førte til en sterk og drastisk befolkningsnedgang.

Den moderne broa Skye Bridge som forbinder Skye med fastlandet ble bygget på 1990-tallet med en svært upopulær avgiftstasjon (£4.70 pr bil om vinteren, £5.70 om somrene), og akkurat som flere steder i Norge har lokalbefolkningen dannet lokale protestaksjoner, blant annet SKAT (Skye and Kyle Against Tolls). De nekter å betale avgift under begrunnelsen at de har rett til fri passasje på en hvilken som helst hovedveg innenfor kongeriket Skottland. Den 21. desember 2004 ble det annonsert at de skotske myndighetene hadde overtatt broen fra eierne og at avgiften var blitt avskaffet.

Kultur

Et restaurert utgave av det tradisjonelle skotske «svarthuset».

Klipper i nærheten av Point Neist

Av alle områdene i Indre Hebridene er det Skye som har mest til felles med Ytre Hebridene og hvor bortimot halvparten av befolkningen snakker gælisk og hvor mange tilhører Free Church of Scotland, kjent for sin strenge overholdelse av helligdagen.

Talisker-destilleriet, som produserer single maltwhiskyen ved samme navn, er plassert ved siden av Loch Harport på vestkysten av øya. Whiskyen som bærer navnet «Isle of Skye» (en blended whisky fra produsenten «Ian Macleod distillers ltd») blir ikke produsert på øya.

Dunvegan Castle er en festning som har vært setet til klanen MacLeod siden 1200-tallet.

Skye har blitt udødeliggjort av folkesangen The Skye Boat Song og i boken To the Lighthouse av Virginia Woolf.

Byer og landsbyer

De fleste av beboerne på øya er forbundet med hovedvegen A87. Byen Portee har flest beboere, med rundt 2000 mennesker. Sconser og Broadford ligger på østsiden av øya. Mindre landsbyer er:

• Aird of Sleat
• Armadale
• Duntulm
• Dunvegan
• Edinbane
• Elgol
• Isleornsay
• Kyleakin
• Staffin
• Torrin
• Uig
• Ullinish

Litteratur

• Gammeltoft, Peder (2007): «Scandinavian Naming-Systems in the Hebrides – A Way of Understanding how the Scandinavians were in Contact with Gaels and Picts?» i: Ballin Smith, Beverley; Taylor, Simon; Williams, Gareth, red.: West over Sea: Studies in Scandinavian Sea-Borne Expansion and Settlement Before 1300. Leiden: Brill. ISBN 978-90-04-15893-1.
• Haswell-Smith, Hamish (2004): The Scottish Islands. Edinburgh: Canongate. ISBN 978-1-84195-454-7.
• Jennings, Andrew, & Kruse, Arne (2009): «One Coast – Three Peoples: Names and Ethnicity in the Scottish West during the Early Viking period» i: Woolf, Alex, red.: Scandinavian Scotland – Twenty Years After. St Andrews: St Andrews University Press. ISBN 978-0-9512573-7-1.
• Martin, Martin (1703): «A Description of The Western Islands of Scotland». Appin Regiment/Appin Historical Society. Arkivert fra originalen den 13. mars 2007. First printed for Andrew Bell and others, London.
• Murray, W.H. (1966): The Hebrides. London: Heinemann.
• Murray, W.H. (1973): The Islands of Western Scotland. London: Eyre Methuen. ISBN 0-413-30380-2.
• Slesser, Malcolm (1981): The Island of Skye. Edinburgh: Scottish Mountaineering Trust. ISBN 0-907521-02-9.

Eksterne lenker

• (en) Isle of Skye – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• Bilder fra Isle of Skye
• Skye Flora Arkivert 8. februar 2009 hos Wayback Machine.