Wikipedia

Sherlock Holmes

romanfigur

Sherlock Holmes er en fiktiv romanfigur og mesterdetektiv skapt av den britiske forfatteren Arthur Conan Doyle. Den fantastiske London-baserte «konsulterende detektiven» er berømt for sin skarpe logiske bevisførsel, hans dyktighet i å løse enhver gåte, og hans bruk av tekniske bevis for å løse vanskelige kriminalsaker.

Sherlock Holmes

Sherlock Holmes, som første gang dukket opp i en trykksak 1. desember 1887, var emne for fire romaner og 56 noveller. Den første romanen, A Study in Scarlet, «En studie i rødt», ble trykket i Beeton's Christmas Annual i 1887 og den andre, The Sign of the Four, «De fires tegn», i Lippincott's Monthly Magazine i 1890. Figuren fikk etter hvert en enorm popularitet med den første serien med noveller i Strand Magazine som begynte med A Scandal in Bohemia, «Skandale i Bøhmen», i 1891; ytterligere serier med noveller og to romaner som ble utgitt i føljetong ført mellom da og 1927. Fortellingene dekker en periode fra rundt 1880 og fram til 1914 som var utbruddet av den første verdenskrig.

Alle, unntatt fire fortellinger, er fortalt av Holmes venn og biograf, doktor John H. Watson. To av fortellingene er fortalt av Holmes selv (The Blanched Soldier og The Lion's Mane) og to andre er skrevet i tredje person (The Mazarin Stone og His Last Bow). I to av historiene (The Musgrave Ritual og The Gloria Scott) forteller Holmes til Watson hovedfortellingen fra sine memoarer mens Watson blir fortelleren i rammefortellingen. Den første og den fjerde av romanene, A Study in Scarlet og The Valley of Fear, inkluderer begge et langt mellomrom av en allvitende fortelling som redegjør for hendelser som er ukjente for enten Holmes eller Watson.

Konsulterende detektiv

rediger
 
Sherlock Holmes dukket første gang opp i 1887

Sherlock Holmes er hovedperson i 60 historier, hvorav fire er romaner. Holmes synes å være født i begynnelsen av 1854. Han startet som privatdetektiv i 1878 og trakk seg tilbake i 1903. Hans partnerskap med dr. John Watson begynte i 1881.

Holmes er den deduktive oppdager par excellence, han angriper enhver kriminalgåte som et vitenskapelig problem. Hans metode kjennetegnes ved å finne sammenhenger og spor i dagligdagse ting og gjenstander som andre synes å overse. Sherlock Holmes beskriver seg selv som en «konsulterende detektiv», med hvilket menes at han blir kontaktet i en sak når den har vist seg å være for vanskelig for andre etterforskere.

Holmes er blant annet inspirert av Edgar Allan Poes figur C. August Dupin, og i tillegg av Emile Gaboriaus romaner om detektiven Lecoq. I romanen A Study in Scarlet (En studie i rødt) konfronterer Watson selv Holmes med disse ovenstående sammenligninger. Sherlock Holmes er på ingen måter imponert:

«– De minner meg om Edgar Allan Poes helt, Dupin. Jeg ante ikke at slike personer fantes annet enn i oppdiktede historier.
Sherlock Holmes reiste seg og tente pipen. – De tror vel De gir meg en kompliment når de sammenligner meg med Dupin, sa han. – Nå, etter min mening var Dupin en nokså undermåls person. (...) Han hadde utvilsomt en smule analytiske evner, men han var på ingen måte det fenomenen Poe synes å tro.
– Har De lest Gaboriaus verker? spurte jeg. – Svarer Lecoq til deres oppfatning av en riktig detektiv?
Sherlock Holmes snøftet forakterlig. – Lecoq var en håpløs rotekopp, sa han sint. – Han hadde bare et forsonende trekk, og det var hans energi. Boken gjorde meg formelig syk. Oppgaven gjaldt å få identifisert en ukjent fange. Jeg kunne ha gjort det på fireogtyve timer. Lecoq brukte over seks måneder. Man kunne bruke den som en lærebok i hva en detektiv ikke skal gjøre ...»

Selv om Sherlock Holmes ikke er den første skjønnlitterære detektiv, men påvirket av de nevnte forløpere som C. Auguste Dupin og monsieur Lecoq, er hans navn mer enn andre blitt et eksempel på den fiktive privatdetektiv. Fortellinger om ham omfatter også den lojale, men ikke like smarte assistenten, en rolle hvor doktor Watson har blitt arketypen. Den undersøkende detektiv ble en populær sjanger hos mange forfattere, blant annet Agatha Christie og Dorothy Sayers med henholdsvis figurer som Hercule Poirot og Lord Peter Wimsey. De vitenskapelige metodene til rettsmedisinen ble dog mindre betydningsfulle til fordel for innsikt i den kriminelles psykologi, til tross for sterk vekst i bruken av rettsmedisinske metoder hos politiet tidlig på 1900-tallet.

Sherlock Holmes samlede romaner og fortellinger

rediger

Dr. Watson

rediger
 
Sherlock Holmes (høyre) og dr. Watson, tegnet av Sidney Paget

Med i nesten alle historierne om Sherlock Holmes er også hans trofaste venn, doktor Watson, som ofte har sine egne, skjønt ikke alltid helt gode teorier om de mysterier som de to undersøker. Watson er alltid full av beundring når Holmes endelig avslører tingenes riktige sammenheng. I historiene er det dr. Watson som er fortellerstemmen ved at Watson er Holmes kronikør. De fleste fortellingene blir fortalt som rapporter notert av Watson om Holmes' løsninger på reelle forbrytelser. I noen senere historier blir Watson kritisert av Holmes fordi han forteller dem som spennende og unnlater å være detaljert og objektiv.

Forholdet Holmes og Watson er en kriminalteknisk variant som er svært vanlig. Den norske Sherlock Holmes-eksperten Nils Nordberg har nevnt at det egentlig bare er Watson som minner om et levende menneske. Holmes er bare en samling egenskaper: «det geniale var ikke at Conan Doyle oppfant Holmes, men at han oppfant Watson. Holmes alene ville virke irriterende med sin allvitenhet, sin intellektuelle kapasitet som så langt overgår ens egen, og sin ikke alltid sympatiske karakter.»

Udødelig

rediger
 
Statue av Sherlock Holmes ved Meiringen i Sveits. Den rutete Sherlock Holmes-hatten og -kappa, på engelsk kalt deerstalker og Inverness cape, har siden 1891 vært vanlig kjennetegn for detektiven på bilder av ham, sammen med krokpipa.
 
Baker Street 221 B, London - adressa til Holmes leilighet
 
Inngangsdøra til Holmes leilighet

I samtiden var fortellingene om Sherlock Holmes så ekstremt populære at mange ikke oppfattet ham som en fiktiv person. Sherlock Holmes gjorde sin adresse på Baker Street 221 B like så udødelig som han selv ble. Selv om adressen var fiktiv, er den grunnet bøkenes popularitet blitt opprettet, og Baker Street er således en av de mest kjente gater i verden og et populært turistmål. I 1990 åpnet Sherlock Holmes Museum i Baker Street, i en bygning fra 1815. Over døren står den fremdeles like fiktive adressen «221B». Det har også vært et lokomotiv oppkalt etter Holmes.

Det er utallige foreninger hvor studier av Sherlock Holmes og hans skaper er formålet. Fans foretar fortsatt pilegrimsferder til Reichenbach-fossen i Sveits, hvor Holmes lenge så ut til å ha møtt sin endelige skjebne i møte med sin erkefiende professor Moriarty. Og fortsatt strides de lærde om Holmes studerte ved Oxford eller Cambridge.

Holmes har også en eldre bror, Mycroft Holmes, som opptrer i tre noveller; «The Greek Interpreter» («Den greske tolk»), «The Final Problem» («Det siste problem») og «The Bruce-Partington Plans» («Den stjålne statshemmelighet»), men blir også omtalt i en rekke andre.

Den mest innflytelsesrike «biografi» om Holmes er Sherlock Holmes of Baker Street skrevet av William Stuart Baring-Gould. Ettersom Holmes er reservert om sin familiebakgrunn og tidlige liv har Baring-Gould skaffet ham en. Ifølge Baring-Gould ble Sherlock Holmes født i Yorkshire som den yngste av tre sønner til ekteparet Siger Holmes og Violet Sherrinford, men det er selvsagt holmesiansk spekulasjon. De dedikerte tilhengere av slike fabuleringer ser på Holmes og Watson som ekte mennesker, og at Doyle ganske enkelt bare var en litterære agent for den virkelige forfatteren, nemlig dr. Watson.

I 2002 ble Sherlock Holmes valgt inn som æresmedlem av Royal Society of Chemistry («Det kongelige kjemiske selskap»), en påskjønnelse for sine bidrag til teknisk etterforskning. Noen vil si som eneste fiktive person som har oppnådd en sådan anerkjennelse.

Opprinnelsen

rediger

Conan Doyle forteller i sine memoarer at da han fikk ideen til å skrive en fortelling om en detektiv kom minnene om hans gamle lærer Joseph Bell (1837–1911) tilbake. Joseph Bell var foreleser på Det medisinske fakultet på Edinburgh University og var også personlig kirurg for dronning Victoria når hun besøkte Skottland. Bell mente at kunsten å oppklare forbrytelser burde være like eksakt som vitenskapen. Han la alltid vekt på tett observasjon før man trakk en konklusjon eller stilte en diagnose. For å illustrere dette pleide han under sine forelesninger å trekke fram en ukjent og ved å observere ham, dedusere hans yrke og siste aktiviteter.[1]

Doyle møtte Bell i 1877 og var hans assistent ved Det kongelige hospital i Edinburgh. Dr. Bell var oppmerksom på at figuren Sherlock Holmes var løst basert på ham selv og var noe stolt av det. Slik kunsten møter virkeligheten ble det sistnevte kunst igjen da (oppdiktete) fortellinger om Joseph Bell ble filmatisert som TV-serie av BBC: Murder Rooms: The Dark Beginnings of Sherlock Holmes, hvor Bell ble spilt av Ian Richardson. Hans assistent var en ung mann ved navn Conan Doyle.

Henry Littlejohn, foreleser i rettsmedisin og offentlig helse ved Royal College of Surgeons, er også sitert som en mulig inspirasjon for Holmes. Littlejohn fungerte som politilege i Edinburgh, og skaffet Doyle en forbindelse mellom medisinsk undersøkelse og oppklarning av forbrytelser.[2]

Fornavnet «Sherlock» var avledet fra en cricketspiller, skjønt noen tidlige notater indikerte at Conan Doyle en stund tenkte å kalle ham for Sherrinford Holmes. Etternavnet kom fra Oliver Wendell Holmes, en amerikansk medisiner, men mest kjent som poet, og som Conan Doyle beundret.

Dr. John H. Watson er for øvrig bygget på en kompis og kollega av Conan Doyle: Dr. James Watson fra Southsea. Pussig nok, da Rudyard Kipling gratulerte Conan Doyle med hans suksess spurte han: «Kan dette være min gamle venn, dr. Joe?»

Film

rediger
 
Holmes' krokpipe, deerstalker-hatt og forstørrelsesglass utstilt sammen med Watsons bowler-hatt i hans «stue» i London.

Figuren Sherlock Holmes er en av de som har blitt hyppigst filmatisert med over 200 filmer i det 20. århundre. 79 forskjellige skuespillere har prøvd krefter med den berømte detektiv, deriblant danske Viggo Larsen, som var med i hele seks filmer. Den aller første kjente filmen med Holmes er «Sherlock Holmes Baffled» fra 1900, laget av American Edison Company, som varte i knapt ett minutt. Mange tilsvarende filmer ble produsert i begynnelsen av århundret, og de mest bemerkelsverdige fra de første årene var faktisk de 13 filmene som ble produsert av det norske selskapet Nordisk Film Company mellom 1908 og 1911.

Den kanskje mest berømte historien er The Hound of the Baskervilles (Hunden fra Baskerville) fra 1902, som er blitt filmatisert utallige ganger og regnes av mange for en av de beste kriminalromaner noensinne. En tysk versjon, Der Hund von Baskerville (1937), var den ene av to filmer som ble funnet i Førerbunkeren (Hitlers bunker) i 1945 da de allierte inntok den. Den andre var også om Sherlock Holmes: Der Mann, der Sherlock Holmes war (1937).

I 1930-årene spilte Arthur Wontner Sherlock Holmes i en del britiske filmatiseringer. Minneverdig er også Basil Rathbones innsats i en rekke amerikanske filmatiseringer for 20th Century Fox og Universal i 1930- og 1940-årene. Dr. Watson ble spilt av Nigel Bruce.

Nevnes kan også filmen Without a Clue fra 1988 med Ben Kingsley som Watson. Det var en intelligent komedie hvor Watson var det sanne geniet av duoen og Holmes var en fiktiv figur diktet opp for å skjule egen kamp mot kriminalitet. Krav fra publikum tvang ham til leie en håpløs skuespiller, både alkoholisert og en damenes venn, spilt av Michael Caine, til å forestille Holmes.

Skuespilleren som trolig har nådd det største publikummet som Sherlock Holmes er Jeremy Brett gjennom fjernsynsserien The Adventures of Sherlock Holmes (1984–94).

I nyere tid har det blitt gitt ut flere filmer som Sherlock Holmes i 2009 og Sherlock Holmes: A Game of Shadows i 2011 med Robert Downey jr. som Holmes og Jude Law som dr. Watson.

Fjernsyn

rediger

BBC har laget tv-serien Sherlock som ble vist første gang i 2010 hvor handlingen foregår i dagens London med Benedict Cumberbatch som en moderne versjon av Holmes og Martin Freeman som dr. Watson.

Holmes på trykk

rediger

Conan Doyle skrev fire romaner og 56 noveller om Sherlock Holmes. Nær alle ble fortalt av dr. Watson, med unntak av to som blir fortalt av Holmes selv og ytterligere to som blir fortalt av en tredje person. De første fortellingene ble utgitt som føljetonger i tidsskrifter, spesielt The Strand, i løpet av et tidsrom på 40 år. Det var en vanlig form for utgivelse i de dager; Charles Dickens skrev litteratur i tilsvarende form. Fortellingene om Holmes dekker en periode fra rundt 1878 og opp til 1903, foruten en aller siste kriminalsak i 1914.

Også senere forfattere har skrevet historier med Sherlock Holmes-lignende karakterer, som Colin Dexter og Umberto Eco.

En norsk Sherlock Holmes-pastisj er Skrinet av Helge Fauskanger (Baskerville, 2012). Romanen bygger videre på en replikk av Holmes til slutt i Conan Doyle-novellen The Adventure of Black Peter (1904), der Holmes faktisk sier han skal til å dra til Norge. Ifølge Fauskangers roman var Holmes innom både Kristiania og Bergen, og oppsporet det tapte relikvieskrinet til St. Sunniva.

Se også

rediger

Referanser

rediger
  1. ^ Lycett, Andrew (2007): The Man Who Created Sherlock Holmes: The Life and Times of Sir Arthur Conan Doyle. Free Press. ISBN 978-0-7432-7523-1. ss. 53–54, 190
  2. ^ Doyle, A. Conan (1961): The Boys' Sherlock Holmes, New & Enlarged Edition. Harper & Row. s. 88.

Litteratur

rediger

Eksterne lenker

rediger

  Wikiquote: Sherlock Holmes – sitater


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Sherlock_Holmes&oldid=24737090»