Saint Thomas
- For å lese om den norske musikeren Saint Thomas, se Thomas Hansen
St. Thomas er en av De amerikanske Jomfruøyer i Karibia. Øya var tidligere en dansk-norsk koloni, som del av Dansk Vestindia. Den ble annektert av Danmark rundt 1670 og solgt til USA i 1917. Byen Charlotte Amalie og fortet Fort Christian ble grunnlagt av danskene. Øya var et svært viktig sentrum for handel i Karibia på grunn av sin gode naturlige havn. Den viktigste næringsveien i dag er turisme. Flyplassen på øya heter Cyril E. King Airport.
| Saint Thomas / Sankt Thomas | |||
|---|---|---|---|
| Saint Thomas | |||
 Oversiktsbilde over Charlotte Amalie | |||
| Geografi | |||
| Plassering | Det karibiske hav i Nord-Amerika | ||
| Øygruppe / del av | Jomfruøyene | ||
| Areal | 80,9 km² | ||
| Høyeste punkt | Crown Mountain (474 moh.) | ||
| Administrasjon | |||
| Land |  De amerikanske Jomfruøyer, USA | ||
| Fylke | Saint Thomas | ||
| Største bosetning | Charlotte Amalie (18 914) | ||
| Demografi | |||
| Befolkning | 51 181 (2000[1]) | ||
| Befolkningstetthet | 632,65 innb./km² | ||
| Posisjon | |||
 Saint Thomas 18°20′00″N 64°55′00″V | |||
Geografi
redigerSt. Thomas har et areal på 80,9 km². Folketallet stiger på St. Thomas og var i 2000 på 51 181, en økning på 3 015 (6%) på ti år[1]. De amerikanske Jomfruøyers høyeste fjell, Crown Mountain på 474 moh, ligger på St. Thomas.
Øya ligger på grensen mellom den nordamerikanske plate og den karibiske plate. Jordskjelv, tropiske sykloner og tsunamier forekommer. Klimaet er subtropisk med passatvind, relativt lav luftfuktighet og liten sesongmessig variasjon i temperaturene. Regnsesongen varer fra mai til november.
St. Thomas er av vulkansk opprinnelse og er preget av fjell og kupert terreng.
Dansk Vestindias hovedstad gjennom store deler av koloniperioden var Charlotte Amalie på St. Thomas. I en periode på 1800-tallet var Charlotte Amalie den nest mest folkerike byen i Danmark, kun slått av København.
Samfunn
redigerDistrikter
rediger
Saint Thomas er inndelt i syv distrikter:
| Distrikt | Befolkning[1] | Nr på kart |
|---|---|---|
| Charlotte Amalie | 18 914[2] | 1 |
| Northside | 8 712 | 3 |
| Tutu | 8 197 | 5 |
| East End | 7 672 | 2 |
| Southside | 5 467 | 4 |
| West End | 2 058 | 7 |
| Water Island | 161 | 6 |
Transport og kommunikasjon
rediger
St. Thomas' eneste flyplass er Cyril E. King Airport og ligger 3 km vest for Charlotte Amalie. Frem til 1984 het flyplassen Harry S. Truman Airport, men ble omdøpt til ære for De amerikanske Jomfruøyers andre valgte guvernør Cyril Emmanuel King.
Det er fergeforbindelse til Cruz Bay på naboøya St. John fra Charlotte Amalie og Red Hook på øyas østside flere ganger daglig. Fergeturen fra Charlotte Amalie tar 45 minutter og fra Red Hook 20 minutter. I tillegg er det fergeforbindelse til Puerto Rico, De britiske Jomfruøyer og Gallows Bay på St. Croix.[3]
De amerikanske Jomfruøyer er det eneste amerikanske territoriumet som har venstrekjøring. Denne praksisen ble videreført etter overtagelsen av Dansk Vestindia. De fleste bilene på St. Thomas er importert fra USA, og dermed har de rattet på venstre side.
Historie
redigerOppdagelsen av Jomfruøyene
redigerJomfruøyene ble oppdaget av Christofer Columbus på hans andre reise til den nye verden i 1493.
St. Thomas var på 1500- og 1600-tallet kjent kjent for å være tilfluktssted for sjørøvere. Nærheten til de store handelsrutene, de mange tilbaketrukne ankringsplasser og gode forsyningsmuligheter gjorde forholdene ideelle. Den franske og engelske regjering startet en klappjakt på piratene, i et forsøk på å bringe plyndringene av deres frakt- og forsyningsskip til opphør. Det forhold at St. Thomas ikke hadde noen eiere, gjorde naturhavnen og bukten omkring Charlotte Amalie særlig attraktiv for sjørøverne.
Den danske kolonitid
rediger
Ved inngangen til 1600-tallet hadde de store kolonimaktene, først og fremst Spania, men også Nederland, Frankrike og England, kolonisert de meste av Karibia, og for Spanias vedkommende stort sett hele Sør-Amerika. Men ingen av disse kolonimaktene hadde vist interesse for St. Thomas. Den danske kongen ga nederlenderen Johann de Villum et kongelig privilegiebrev som ha ham enerett på handel mellom Danmark og Vestindia, men det var først i 1652 at danske kjøpmenn så mulighetene som lå i handel med øya etter at skipet «Fortuna» kom til København med en verdifull last. Kjøpmennene overtalte Frederik III av Danmark-Norge til å stifte Caribiske Kompagni.[4]
6. mai 1665 ble Erik Nielsen Smit utnevnt til guvernør, og 1. juli seilte han med sitt mannskap fra København med skipet «Eendragt». Oppgaven var å kolonisere St. Thomas. Øya hadde tidligere vært befolket av indianere, men disse hadde spanjolene fraktet til sine øyer som slaver. I februar 1666 gikk den første lasten med sukker, kakao, kanel og pukkenholt til København. Mest sannsynlig var disse varene innkjøpt fra andre øyer. Koloniseringsforsøket ble vanskeligere enn først antatt. Erik Nielsen Smit døde etter kort tid, det ble mangel på mat, og øya ble jevnlig plyndret av pirater. I 1668 dro de siste overlevende hjem til Danmark.
I 1670 kom Christian V på tronen, og året etter ble Vestindisk-guineisk Kompagni etablert, et privilegert selskap som fikk monopol på handel mellom St. Thomas og Danmark. Den erfarne vestindiafareren Jørgen Iversen Dyppel ble utnevnt til guvernør. Med seg på overfarten i skipet «Færø» hadde han med seg 190 menn og kvinner og materialer til å oppføre en liten landsby. Etter et stopp i Bergen mønstret flere nordmenn på, ettersom flere av mannskapet hadde stukket av. Etter ankomst til St. Thomas begynte han byggingen av et fort for å kunne forsvare den nye kolonien. Etter et halvt år var 161 av de opprinnelige 190 døde, og de danske kolonistene fikk hjelp fra forviste eller straffeforfulgte nederlendere og engelskmenn. Jørgen Iversen Dyppels fort stod ferdig i 1680 og ble oppkalt etter Kong Christian V av Danmark-Norge. Fort Christian ble i tillegg til å være et forsvarsverk også brukt som rådhus, luthersk kirke og møteplass for lokalbefolkningen.[4].
Det var vanskelig å få bemannet skipene som seilte over til St. Thomas på grunn av historiene om en lang og vanskelig overfart og om livet i Vestindia med sykdom, varme og den nesten sikre død. For å få nok bemanning ble størstedelen av besetningen hentet fra fengsler og forbedringshus. De fleste gangene bestod besetningen av fanger med lange fengselsstraffer, fanger med dødsstraff og prostituerte kvinner.[5] Det var vanlig at mer enn hver tredje døde underveis og at like mange døde innen seks måneder etter ankomst til St. Thomas.[5]
Nicolai Esmit fra Holsten ble utnevnt til guvernør etter Iversen Dyppel, dels på grunn av at den danske stat skyldte ham penger, og dels fordi han hadde 30 års erfaring i Vestindia. Esmit behandlet slavene direkte sadistisk, og han gikk i ledtog med de mange sjørøvere som på det tidspunkt herjet over hele Vestindia. Esmit grunnla byen Taphus, fra 1689 kjent som Charlotte Amalie. Navnet Taphus hadde sin bakgrunn i de mange vertshus som Esmit oppførte. Esmit fant ut at han personlig kunne tjene mange penger på å la piratene bruke St. Thomas som base for deres mange tokter mot spesielt engelske og franske skip. Storbritannia protesterte overfor den danske regjering med beskjed om at hvis danskene ikke kunne holde orden i eget hus, ville de selv gå inn og ta St. Thomas. På denne bakgrunn ble Nicolai Esmit kalt hjem til Danmark.
Jørgen Iversen ble av Kongen overtalt til å ta en ny periode i Dansk Vestindia[5]. Å skaffe en besetning til Iversen Dyppels skip til St. Thomas viste seg å bli vanskelig. Ingen danske offiserer ønsket å delta på overfarten, og nederlandske offiserer ble hentet inn i stedet. Størstedelen av den øvrige besetning måtte hentes fra Københavns fengsler. Skipet dro fra København 10. november 1682. Helt fra starten av var det uoverensstemmelser mellom Iversen Dyppel og de nederlandske offiserene. Etter to måneder til sjøs var skipet kun kommet til Den engelske kanal, hvor besetningen gjorde mytteri og Iversen Dyppel, hans gravide kone og deres barn ble drept og kastet over bord[5]. Den samme skjebne led offiserene, mens styrmannen ble tvunget til å føre skipet til Azorene. På øya Flores ble slavene, den unge assistenten Torgersen Rosenberg og en del matroser satt av. Kun Rosenberg overlevde og returnerte senere til Danmark.
Britisk okkupasjon under Napoleonskrigene
redigerDen dansk-norske handelsflåte var beskyttet av orlogsflåten, som hadde nytt godt av landets nøytralitet i forbindelse med krigene i Europa. Men likevel ble de nøytrale dansk-norske skipene utsatt for overgrep av krigførende nasjoner til sjøs. I tillegg var det strid om hva slags varer nøytrale land kunne selge til krigførende nasjoner. De stadige overgrepene førte til at Danmark-Norge stiftet et nøytralitetsforbund med Russland, Sverige og Preussen. Dette forbundet beskyttet handelsflåten ved å lå den gå i konvoi. Storbritannia, som var den ledende sjømakt, følte dette som en trussel.
Som følge av den tilspissende situasjonen mellom Danmark og Storbritannia besluttet Storbritannia i januar 1801 å innføre embargo mot Dansk Vestindia, og ved utgangen av februar gikk det rykter i Dansk Vestindia om at Storbritannia var i gang med å samle en hær– og flåtestyrke i den hensikt å okkupere øyene. 28. mars ankom en britisk flåte på tre linjeskip, seks fregatter og 20 andre skip St. Thomas. Flåten under kommando av viseadmiral John Thomas Duckworth ankom sammen med 4 000 soldater under kommando av general Trigge. St. Thomas' guvernør Casimir Wilhelm von Scholten overga seg uten kamp. Tre dager senere måtte også generalguvernøren for Dansk Vestindia Wilhelm Anton Lindemann overgi seg på St. Croix. To dager etter at Christian VII hadde tapt sin kronkoloni til britene, innledet den britiske marinen angrepet på Københavns red.
Etter 11 måneders okkupasjon sluttet Storbritannia og Frankrike fred, og kontrollen over Dansk Vestindia ble tilbakeført til Danmark 16. februar 1802.
9. juli 1807 hadde keiser Alexander av Russland inngått en allianse med sin tidligere fiende Napoleon. De inngikk også en hemmelig avtale om å tvinge Sverige og Danmark-Norge til å lukke sine havner for britiske skip, og å tvinge disse landene inn i det fransk-russiske forbund. Britene fikk kjennskap til avtalen og sendte derfor en flåte mot København for å forsøke å overtale Danmark til å inngå et forbund med Storbritannia, hvor Danmark måtte sette hele flåten i pant som forsikring på at avtalen skulle overholdes. På bakgrunn av den dansk-norske nøytralitet i Napoleonskrigene nektet den danske regjeringen å godta en slik avtale, noe som resulterte i at engelskmennene 2. september 1807 innledet et bombardement av København by. Britene okkuperte Dansk Vestindia i desember samme år, en okkupasjon som ble avsluttet 20. november 1815.
Salget av Dansk Vestindia til USA
rediger
Etter utbruddet av første verdenskrig fryktet USA at øyene ville bli okkupert av Tyskland, og etter åpningen av Panamakanalen i 1914 økte øyenes strategiske betydning. I Danmark fryktet man at landets nøytralitet kunne bli satt under press som en følge av at de hadde en av Vestindias beste havner.
4. august 1916 ble man enige om et salg av øyene til USA for 25 millioner dollar. Danmark oppga sine tidligere krav om folkeavstemning og borgerrettigheter og tollfrihet for innbyggerne.[6] I tillegg anerkjente USA Danmarks krav på Grønland og dermed ikke Norges krav på de ubebodde delene av Øst-Grønland.[7] USA hadde bruk for øyene av strategiske årsaker for å hindre Tyskland i å få fotfeste på den vestlige halvkule. Økonomiske interesser var underordnet.[8]
Hele salgsprosessen ble holdt hemmelig av den radikale danske regjeringen og utenriksminister Erik Scavenius. Et mulig salg av Dansk Vestindia ble dementert til det siste, og kunngjøringen av salgsavtalen førte til protester fra opposisjonen, spesielt fra Det Konservative Folkeparti, med det resultat at en folkeavstemning skulle avholdes i Danmark. Folkeavstemningen om salg av Dansk Vestindia var det første valget kvinner kunne delta i, etter at Danmarks grunnlov var endret i 1915. Valgresultatet viste at 283 000 stemte for salg og 158 000 imot. Øyenes befolkning fikk ikke delta i avstemningen, men den svarte fagforeningslederen David Hamilton Jackson arrangerte en privat folkeavstemning på St. Croix, hvor 4 027 stemte for og sju stemte mot salget.[6]
Traktaten som omhandler salget ble underskrevet av USAs president Woodrow Wilson og utenriksminister Robert Lansing 16. januar 1917.[9]
Den 31. mars 1917 klokken 16:00 ble Dannebrog firt for alltid, og Stars and Stripes gikk til topps. Innbyggere som ønsket å beholde sitt danske statsborgerskap fikk anledning til dette. Befolkningen forøvrig var uten fulle amerikanske borgerrettigheter til 1927.[9]
31. mars feires hvert år på øyene som «Transfer Day», og da hylles både Danmark og USA for måten overdragelsen foregikk på.[8] Alle har selvfølgelig fri, og mange samles til fest. Som et kuriosum kan nevnes at befolkningen aldri har gitt avkall på de mange danske helligdager. Disse fastholder man, samtidig som man i tillegg feirer alle amerikanske fri- og helligdager.
Innbyggerne får amerikansk statsborgerskap
redigerFørst i 1927 fikk innbyggerne på øyene amerikansk statsborgerskap. Under andre verdenskrig utviklet St. Thomas seg til å bli en betydelig forsvarsbase. Forsvars- og innenriksdepartementet styrte øyene helt til 1936, da et sivilt styre ble innsatt.
Etter andre verdenskrig mistet St. Thomas sin strategiske betydning, og kom helt i skyggen til de amerikanske myndighetenes oppmerksomhet, helt til Cubakrisen. Amerikanerne måtte da finne seg andre steder med hvite strender, korallrev og asurblått hav. En byggeboom med tilhørende innflyttning av arbeidere fra de andre karibiske øyene førte til økt velstand og aktivitet på øya. De amerikanske Jomfruøyer har i dag den høyeste levestandarden i Vest-India.
Beboerne på St. Thomas tok det endelige farvel med dansk kolonialisme så sent som i 1993, da de lokale myndighetene kjøpte Det danske vestindiske Kompagni, med blant annet cruiseskiphavnen Havensight med de tilhørende kjøpesentra, for 54 millioner dollar. Dette selskapet var det eneste danskene hadde beholdt da de solgte kolonien til USA i 1917.
Referanser
rediger- ^ a b c «2000 Population Counts for the U.S. Virgin Islands» (på engelsk). U.S. Census Bureau. 3. juli 2001. Besøkt 2. mars 2008.
- ^ Charlotte Amalie-distriktet har en befolkning på 18 914, hvorav 11 004 bor i Charlotte Amalie by
- ^ «Travel & transportation» (på engelsk). De amerikanske Jomfruøyers turistbyrå. Arkivert fra originalen 8. mai 2008. Besøkt 2. mars 2008.
- ^ a b Jeppe Søe. «Sukker, slaver og sørøvere» (PDF) (på dansk). Arkivert fra originalen (PDF) 19. juli 2011. Besøkt 12. juni 2007.
- ^ a b c d Jeppe Søe. «Danmarks Vestindien» (på dansk). Arkivert fra originalen 29. april 2008.
- ^ a b Otto Schepelern. «Dansk Vestindien: En bittersød historie» (på dansk). Utenrigsministeriet. Arkivert fra originalen 19. juli 2011. Besøkt 30. oktober 2007.
- ^ Thomas Meloni Rønn. «Salget af De vestindiske Øer» (på dansk). Geografforlaget. Arkivert fra originalen 27. september 2007. Besøkt 5. september 2007.
- ^ a b «Transfer Day» (på engelsk). Det kongelige danske konsulat, De amerikanske Jomfruøyer. Arkivert fra originalen 28. juni 2007. Besøkt 18. juni 2007.
- ^ a b «Perler fra arkivet» (på dansk). Rigsarkivet. Arkivert fra originalen 17. juli 2012. Besøkt 10. juli 2007.
Litteratur
rediger- Svalesen, Leif. Slaveskipet Fredensborg og den dansk-norske slavehandel på 1700-tallet (Cappelen, 1996)
- Hansen, Thorkild. Slavenes øyer (1970) (roman)
- Døygaard, Bodil. Dansk Vestindien : fra slavekoloni til moderne turistparadis (København, 1995)
Eksterne lenker
rediger- (en) Saint Thomas, United States Virgin Islands – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- (en) Saint Thomas, United States Virgin Islands – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
- De amerikanske Jomfruøyers turistbyrå Arkivert 31. desember 2006 hos Wayback Machine.
- Virgin Islands Daily News
- De amerikanske Jomfruøyer – CIA The World Factbook Arkivert 26. desember 2018 hos Wayback Machine.
