Robert Peary
Robert Edwin Peary (født 6. mai 1856 i Cresson i Pennsylvania i USA, død 20. februar 1920 i Washington, DC) var en amerikansk oppdager som hevdet han var den første til å nå den geografiske Nordpolen, den 6. april 1909. Pearys bragd ble gjennomgående akseptert i flere årtier, fremfor det konkurrerende krav på førsteplassen framsatt av Frederick Cook, som sa han hadde nådd frem ett år tidligere. Begge påstander ble inngående drøftet i aviser frem til 1913.
| Robert Peary | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 6. mai 1856[1][2][3][4] Cresson[5] | ||
| Død | 20. feb. 1920[1][2][3][6] (63 år) Washington D.C.[7][5] | ||
| Beskjeftigelse | Oppdagelsesreisende, offiser, forsker, skribent | ||
| Utdannet ved | Bowdoin College Portland High School | ||
| Ektefelle | Josephine Diebitsch Peary[5] | ||
| Far | Charles Nutter Peary[8] | ||
| Mor | Mary Webster Wiley Peary[8] | ||
| Barn | Marie Ahnighito Peary[5] Robert Peary Jr. | ||
| Nasjonalitet | USA | ||
| Gravlagt | Æresgravlunden i Arlington[5] | ||
| Medlem av | Phi Beta Kappa | ||
| Utmerkelser | 7 oppføringer
Patron’s Medal (1898) (neste: Fernand Foureau, forrige: George Mercer Dawson)[9]
Grande médaille d'or des explorations (1914)[10] Cullum-medaljen (1896)[11] Charles P. Daly Medal (1902)[12] Hubbard-medaljen (1906) Storoffiser av Æreslegionen (1913)[13] Livingstonemedaljen (1903)[14] | ||
| Signatur | |||
 | |||
Senere historikere mener at Cook ikke nådde frem til polpunktet. En evaluering av Pearys notater foretatt av Wally Herbert (som også var utforsker av Arktis) konkluderte i en bok fra 1989 at heller ikke Peary kom frem til Nordpolen, skjønt han kan ha kommet så nær det som 60 kilometer. Herberts konklusjoner synes så langt å ha blitt stående.[15]
De første uomstridte forvandringer av forskere til Nordpolen ble dokumentert i 1969, av en britisk ekspedisjon ledet av Wally Herbert.
Liv og virke
redigerRobert Edwin Peary var sønn av gårdbrukeren Charles Peary (1828–1859) og hans hustru Mary (født Wiley, 1827–1900). I 1877 ble han uteksaminert fra Bowdoin College.[16]
Grønlandsekspedisjoner
rediger
Peary ble i 1881 med i US Navy som ingeniør og tjenestegjorde i flere år i Nicaragua. Uan utviklet en sterk interesse for polarforskning og gjennomførte i perioden 1891–1909 flere ekspedisjoner til Grønland og på polarisen. Ettersom Nordishavet vanligvis bare er isfritt om sommeren, pleide han å overvintre i det høye nord for å kunne legge av sted så tidlig fra så nordlig utgangspunkt som mulig som mulig når isen brøt opp. Denne strategien fulgte Peary allerede ved sin første ekspedisjon fra 1891 til 1893.
Grønlandekspedisjonene var meget innbringende for Peary: Fra inuittene fikk han elfenben og pelser i bytte mot verktøy, gaveartikler, jern og treverk.
I 1897 tok han med seg en stor meteoritt til New York, som urinnvånerne i flere generasjoner hadde brukt til råstoffkilde før Peary fikk tak i den. Han bragte også med seg seks inuitter fra Grønland til USA. De ble bragt til kjelleretasjen i American Museum of Natural History og underkastet antropologisk forskning som levende forskningsobjekter av kuratoren Franz Boas. Fire av inuittene døde etter kort tid av tuberkulose. Deres døde kropper ble preparert og utstilt på vandreustillinger i flere av landets museer.
Sommeren 1898 fikk en av de gjenlevende inuittene reise hjem. Den ved ankomsten ti år gamle Minik Wallace lot Peary reise hjem etter tolv år, men da klarte han ikke lenger å finne seg til rette på Grønland. Wallace beskriver i sine erindringer Peary som «den store hvite pirat» som bortførte ham og gjorde ham hjemløs.
Ferden mot Nordpolen
redigerNoen dager før Peary kom med sin kunngjøring (høsten 1909) hadde landsmannen Frederick Cook også kunngjort at han hadde nådd polpunktet, men allerede i 1908. Siden både Cook og Peary hevdet å ha vært først til å nå polpunktet startet en langvarig "kamp" for å bli trodd. Cooks krav ble tidlig avvist som ikke troverdig etter en grundig undersøkelse av hans dagboknotater og observasjoner som ble gjennomført av Universitetet i København. Det ble også oppdaget at han hadde betalt to meget dyktige navigatører for å fabrikkere sol-observasjoner som skulle "bevise" at han hadde vært på Nordpolen på et bestemt tidspunkt.
Pearys krav var tilsvarende dårlig dokumentert. Han hadde med flere medarbeidere på turen mot Nordpolen, men sendte de fleste i retur underveis. Den 1. april 1909 sendte han det siste teamet som ikke skulle være med til polpunktet sørover igjen. Da han startet mot Nordpolen den 2. april var det sammen med fire eskimoer og sin tjener, Matthew Henson. Kun han selv (Peary) kunne navigasjon. I de påfølgende dagene påsto han at de gjorde lange dagsmarsjer og nådde polpunktet den 6. april 1909.
Det var imidlertid en rekke forhold som var lite tillitvekkende omkring reisen. Hans dagboknotater fra 6.-7. april 1909, angivelig skrevet på Polpunktet, var skrevet på løse ark og det var en rekke blanke sider i dagboken. Sol-observasjonene var også gjort på løse blad. Samtidig vedgikk Peary at han ikke hadde gjort en eneste observasjon for lengdegrad under hele turen, ei heller observasjoner over retningen mot den magnetiske Nordpolen. Begge typer observasjon er kritiske for korrekt navigasjon. I tillegg påsto Peary å ha gått dagsmarsjer som var to til fire ganger lengre enn alle marsjer fram til 1. april. Dette var ikke troverdig for de fleste.
Da Peary kom tilbake til sivilisasjonen og påsto at han hadde nådd Nordpolen ble han først trodd. Det gjorde også inntrykk at National Geographic Society (som hadde støttet hans ekspedisjon økonomisk) offentlig støttet hans krav etter en grundig granskning av hans dokumenter, dagboksnotater, fotografier, observasjonsinstrumenter osv. I ettertid er det framkommet at denne granskningen var svært mangelfull.
I 1911 ble Robert Peary utnevnt til kontreadmiral i den amerikanske marinen, etter en forutgående høring i kongressen der det var flere svært sterke motstandere. Under høringen ble "Peary "grillet" i tre dager om hans ekspedisjon, observasjonene på polpunktet, osv. Hans unnvikende svar var ikke positive, men et flertall av kongressmedlemmene valgte å stemme for forfremmelse.
Først på midten av 1980-tallet ble Pearys dagbøker og notater gjort tilgjengelige for forskning. Briten Wally Herbert brukte to år på studier av det omfattende materialet, og konkluderte med at Peary ikke hadde nådd polpunktet. Hans vurdering deles idag av de fleste.
Referanser
rediger- ^ a b Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Robert-Edwin-Peary, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 27. april 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ Hrvatska enciklopedija, Hrvatska enciklopedija-ID 47235, oppført som Robert Edwin Peary[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b c d e Find a Grave, Find a Grave-ID 799, besøkt 17. juli 2020[Hentet fra Wikidata]
- ^ GeneaStar, GeneaStar person-ID pearyr[Hentet fra Wikidata]
- ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 31. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Genealogics[Hentet fra Wikidata]
- ^ Gold Medal Recipients[Hentet fra Wikidata]
- ^ www.allthingspolar.com[Hentet fra Wikidata]
- ^ americangeo.org[Hentet fra Wikidata]
- ^ americangeo.org[Hentet fra Wikidata]
- ^ www.nytimes.com[Hentet fra Wikidata]
- ^ www.rsgs.org[Hentet fra Wikidata]
- ^ American Polar Society: Sir Wally Herbert
- ^ Robert Edwin Peary Arkivert 23. september 2015 hos Wayback Machine., Bowdoin College. Lest 28. november 2008.
Eksterne lenker
rediger- (en) Robert Peary – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- (en) Robert Edwin Peary – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
- (de) Verk av og om Robert Peary i katalogen til det tyske nasjonalbiblioteket