Robert Levin

norsk musiker og professor

Robert Jacob Levin (1912–1996) var en norsk pianist, komponist og musikkprofessor. Han var den første rektoren ved Musikkhøyskolen.[6] Han medvirket særlig ved konsertvirksomhet til interesse for klassisk musikk i Norge.[7]

Robert Levin
Født7. juni 1912[1]Rediger på Wikidata
Christiania[1]
Død29. okt. 1996[2][3][4]Rediger på Wikidata (84 år)
Oslo[1]
BeskjeftigelseKomponist, professor, pianist Rediger på Wikidata
EktefelleSolveig Levin[5]
BarnMona Levin
Sidsel Levin
NasjonalitetNorge
UtmerkelserKongens fortjenstmedalje
Oslo bys kulturpris (1979)
Juryens hederspris i Spellemannprisen (1976)
St. Olavs Orden
Musikalsk karriere
InstrumentPiano
Aktive år19321994
IMDbIMDb

På veggen av Gabels gate 46 satte Oslo Bys Vel opp en blå plakett til minne om Levin. Plaketten ble avduket i 2021 av enken Solveig Levin (da 107 år gammel).[8]

Bakgrunn, oppvekst, mellomkrigstiden

rediger

Robert Levin ble født 7. juni 1912 i Kristiania, foreldrene var handelsmann David Levin og Marie Scheer.[9] Foreldrene og besteforeldrene var østeuropeiske jøder som innvandret fra Litauen (som da var en del av tsarens russiske imperium) og Russland til Grünerløkka i Kristiania.[10] Levins besteforeldre forlot tsarriket på grunn av de systematiske jødeforfølgelsene, kalt pogromer, som tiltok der på slutten av 1800-tallet,[11][7] og kom til Norge omkring 1900 (før 1905). Levin var sønn av David Levin (handelsmann) og Marie Scheer.[12] David og Marie kom hver for seg til Norge, og Maries eldre søster hadde kommet tidligere. Ifølge Kai Feinberg var antisemittismen de opplevde i Norge resultat av uvitenhet, og stort sett helt annerledes enn i Polen og Russland.[7]

Familien snakket jiddisch hjemme. Foreldrene hadde fått tradisjonell jødisk oppdragelse og utdanning, og faren David gikk i synagogen daglig. Moren var musikalsk, og mormoren hadde et piano som lille Robert brukte fra han var knapt 5 år gammel. Levin lærte slik å spille piano på egen hånd, og seks år gammel akkompagnerte han sin eldre søster Jenny på fest. Han var også med i det jødiske guttekoret i oppveksten.[7]

Fra han var seks år fikk Robert Levin noe musikkundervisning, og som tiåring begynte han å ta timer hos en profesjonell pianolærer, ungarske Arpad Lehner. Senere fikk han Nils Larsen som hovedlærer. Han fikk sitt første honorar – 50 kroner – da han 12 år gammel spilte til dans fire kvelder på Idrettens hus. Familien hadde ikke romslig økonomi, og moren prioriterte Roberts utdanning til pianist foran annet.[7]

Han sluttet på folkeskolen før fullført 7. klasse.[10] Levin var elev av blant andre professor Arpad Lehner, Fartein Valen og klaverpedagogen Nils Larsen som førte ham fram til offentlig debut i Universitetets Aula i 1932.[7] Da hadde Levin allerede vært musiker i kino- og restaurantorkestre i en årrekke. Levin begynte yrkeskarrièren som 13-åring på pianoet til restaurant Kjøttkaka i Markveien i Oslo. Han var pianist i orkestrene ved Frimurerlogen og Bristol, hvor han spilte under blant andre kapellmestrene Julius Czismar og Willy Johansen. Derfra gikk veien til Rosekjelleren og Chat Noir.

Han giftet seg i 1938 med Solveig Bernstein (1914–2023); de fikk barna Mona Levin (født i 1939 i Oslo) og Sidsel Levin (født i 1944 i Sverige).

Andre verdenskrig

rediger

Levin spilte på Rosekjelleren og under tysk okkupasjon ble en stor del av gjesten tyske soldater og norske nazister. Tyskerne og nazistene visste at hvem pianisten var og etter en tid ble det ubehagelig og han byttet arbeidsplass med Lasse Flagstad (Kirsten Flagstad bror) på Chat Noir.[13]

Under andre verdenskrig flyktet familien til Sverige da jødeforfølgelsene tiltok høsten 1942.[14][15][16] Datteren Mona var tre år gammel og ble båret i ryggsekk over grensen. Maries og Roberts besteforeldre og flere andre slektninger ble sendt med Donau og endte livet i Auschwitz.[17][18]

Levin fikk hjelp av Andreas Diesen til å bli innlagt på Ullevål sykehus, 6. avdeling (akuttpsykiatri), der han gikk i dekning sammen med flere jøder. Etter en stund ble Levin og hans venn Josef Bodd (far til Leon Bodd) advart av en sykepleier om at de måtte forlate sykehuset så snart som mulig. Han fikk dekknavnet Kristoffersen og lå 10 dager i dekning hos familien Ottesen på Frogner. Samtidig klarte Solveig å lære lille Mona at hun het Kristoffersen til etternavn.[14]

Han hadde ligget i dekning etter at de jødiske mennene ble internert i slutten av oktober.[19] Levin og en liten gruppe ble hjulpet over grensen nær Ørje. For ikke å bli gjenkjent hadde han farget sitt karakteristiske hår rødt og fikk stålbriller. Kjesäter ved Vingåker var oppsamlingssted for flyktninger fra Norge. Samme dag Levin som var i trygghet på Kjesäter, den 26. november 1942, gikk fangeskipet Donau fra Oslo med totalt 530 norske jøder ombord; uten at de visste det var de på vei til Hitlerregimets konsentrasjonsleire.

En uke senere ble Solveig og Mona hjulpet over grensen. På veien ble Mona kraftig dopet ned for at barnegråten ikke skulle røpe dem under flukten. Ernst Glasers gamle foreldre flyktet sammen med Solveig og Mona.

I Stockholm ble Robert Levin tilbudt arbeid på en klaverskole, og familien fikk dermed bo i Stockholm.[20][14] Som flyktning i Sverige var han fullt beskjeftiget som musiker og pedagog, og turnerte også rundt i Sverige i regi av den svenske Norgeshjelpen.[7]

Etterkrigstiden

rediger
 
«Styret i Ny musikk 1958» viser foruten Robert Levin blant annet Pauline Hall, Karl Andersen, Kåre Siem og Ernst Glaser.

Tilbake til Norge

rediger

Ved frigjøringen i 1945 vendte ekteparet Levin og deres to små døtre tilbake til Oslo[7], hvor Robert Levin gjenopptok sitt virke som kapellmester ved Chat Noir og innspillingssjef og orkesterleder hos Brødrene Johnsen A/S (His Master's Voice), hvor han blant annet akkompagnerte Aage Braarud og Magnus Samuelsen.

Turneer i inn- og utland

rediger

Med blant andre Yehudi Menuhin gjennomførte han flere turneer i Norge og på kontinentet.

Norges musikkhøyskole

rediger

I 1973 ble han utnevnt til dosent i interpretasjon og valgt til den første rektor ved Norges musikkhøyskole. Ved rektorvalget i 1979 fikk Harald Herresthal flest stemmer, og Herresthal tiltrådte 1. januar 1980.[21] I 1977 ble han utnevnt til professor samme sted.

Utmerkelser

rediger

Bortgang

rediger

Robert Levin døde i 1996.

Robert Levins enke Solveig Levin døde i 2023, fem dager før sin 109-årsdag.[24]

Ettermæle

rediger
 
Oslo Bys Vels plakett i Gabels gate til minne om Levin.

Minneord (utdrag)

rediger

 Det var en temmelig diplomløs musiker som i 1973 ble utnevnt til Musikkhøyskolens første rektor. På en måte hadde Robert Levin vært pionér hele livet. Han var gutten som lærte pianoet å kjenne ved å akkompagnere sin søsters barnesang hjemme hos bestemor. Han var den ikke særlig velhavende innflytterfamiliens sønn som foreldrene skjenket all mulig tro og trening når det gjaldt å velge musikkens vei, en uvanlig prioritering i deres sosiale situasjon den gang. Han var den klassiske klaverdebutanten som livnærte seg av å spille til dans, i revyteatret, på bar og kafé. Han var en forkjemper for utøvende musikeres kår, for musikkens offentlige spillerom overhodet, og var selvsagt en av de fremste pådrivere for en akademisk musikkutdannelse. 

Jan E. Hansen (nekrolog, 1996)[25]

Blått skilt

rediger

I 2021 satte Oslo Bys Vel opp et blått skilt på fasaden til Gabels gate 46, til minne om Levin. Plaketten ble avduket i 2021 av enken Solveig Levin (da 107 år gammel).[8]

Referanser

rediger
  1. ^ a b c Norsk biografisk leksikon, Norsk biografisk leksikon ID Robert_Levin[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ www.digitalarkivet.no[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Autorités BnF, BNF-ID 138313986, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Discogs, oppført som Robert Levin (4), Discogs artist-ID 2819152, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ www.nrk.no[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Solbu, Einar (27. januar 2023). «Robert Levin». Norsk biografisk leksikon (på norsk). Besøkt 26. november 2023. 
  7. ^ a b c d e f g h Kai Feinberg mfl. (1982). Samspill. Festskrift til Robert Levin. Oslo: Cappelen. ISBN 8202090296. 
  8. ^ a b «Pianisten Robert Levin hedres med blått skilt på husfasaden – enken Solveig (107) avduker plaketten». Dagsavisen (på norsk). 7. juni 2021. Besøkt 4. juli 2023. 
  9. ^ Solbu, Einar (27. januar 2023). «Robert Levin». Norsk biografisk leksikon (på norsk). Besøkt 25. november 2023. 
  10. ^ a b Solbu, Einar (27. januar 2023). «Robert Levin». Norsk biografisk leksikon (på norsk). Besøkt 25. november 2023. 
  11. ^ Klassekampen, 17.10.2015, s. 35.
  12. ^ Adresseavisen 2.9.2013 s. 4.
  13. ^ Bøgwald, Kristiane Nerdrum (27. desember 2023). «Solveig Levin (108) er død. Her er hennes fantastiske historie». www.vartoslo.no. Besøkt 20. september 2024. 
  14. ^ a b c Levin, Robert og Mona Levin (1983). Med livet i hendene. Cappelen. ISBN 8202090342. 
  15. ^ Bøgwald, Kristiane Nerdrum (26. november 2020). ««Skutt blir den som skjuler jøder». Tidsvitne Solveig Levin (105) forteller fra sitt liv». vartoslo.no. Besøkt 4. juli 2023. «Solveig, født Bernstein, kom til verden 29. desember 1914.» 
  16. ^ Solbu, Einar (27. januar 2023). «Robert Levin». Norsk biografisk leksikon (på norsk). Besøkt 25. november 2023. 
  17. ^ «- Mona Levins «Mors historie» er en sterk bok». www.aftenposten.no. 25. september 2015. Besøkt 20. september 2024. 
  18. ^ «Trassig og truet». Dagsavisen (på norsk). 10. november 2012. Besøkt 20. september 2024. 
  19. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 23. januar 2018. Besøkt 10. juli 2021. 
  20. ^ «Trassig og truet». Dagsavisen (på norsk). 10. november 2012. Besøkt 25. november 2023. 
  21. ^ «– Jeg trodde aldri jeg skulle bli valgt». NMH. 20. april 2023. Besøkt 26. november 2023. 
  22. ^ Norgesrevyen, Oslo: Faktum forlag, 1980.
  23. ^ a b Oskar Mendelsohn (1986). Jødenes historie i Norge gjennom 300 år. Universitetsforl. ISBN 8200076911. 
  24. ^ NRK (27. desember 2023). «Solveig Levin (108) er død». NRK. Besøkt 27. desember 2023. 
  25. ^ Jan E. Hansen: Den ydmyke læremester. Aftenposten 31.10.1996, s.40.

Litteratur

rediger

Eksterne lenker

rediger