Rødstilk (Tringa totanus) er en vadefugl i snipefamilien (Scolopacidae) og inngår i slekten Tringa, som videre inngår i delgruppen Tringini i underfamilien Tringinae. Arten hekker over det meste av Norge, og BirdLife Norge har valgt den til «Årets fugl 2022».

Rødstilk
Nomenklatur
Tringa totanus
Linnaeus, 1758
Populærnavn
rødstilk[1]
Klassifikasjon
RikeDyr
RekkeRyggstrengdyr
KlasseFugler
OrdenVade-, måse- og alkefugler
FamilieSnipefamilien
SlektTringa
Miljøvern
Norsk rødliste:
Regionalt utryddetRegionalt utryddet i vill tilstandKritisk truetSterkt truetSårbarNær truetLivskraftig

NT — Nær truet
Artsdatabanken (2021)[2]

Økologi
Habitat: hekker i våtmark
Utbredelse: Eurasia og Afrika

Taksonomi

rediger
 
Rødstilk i flukt
En Rødstilk leter etter mat i desember 2023 i Ystad.
 
Tringa totanus totanus

Det regnes med seks underarter i øyeblikket.[3] Det har imidlertid hendt at den vestlige populasjonen, altså populasjonen på De britiske øyer, Nederland og trolig også i Norge Skandinavia, har blitt skilt ut som en selvstendig underart, jevnfør det vitenskapelige navnet T. t. britannica. Den foreslåtte underarten T. t. meinertzhageni regnes som synonym med T. t. eurhina. Fugler som hekker i Nord-Italia betraktes gjerne som en mellomform av nominatformen og T. t. ussuriensis.[3]

Biologi

rediger

Rødstilk er på størrelse med heilo.[4] Fysiske fakta; lengde 27–29 cm; vekt 85–155 g; vingespenn 59–66 cm. Hunnen blir gjerne litt større enn hannen.[3]

Hekkedrakten er spraglet i askebrun og hvit og har rødt nebb og lange, røde ben. Hunnene er ofte litt blekere enn hannene. Vinterdrakten er noe mer grålig. Under flukt viser den et tydelig langsgående hvitt vingebånd, som skiller den fra de vanlige slektninger, som gluttsnipe, grønnstilk og skogsnipe. Fuglens varselrop er intenst og hakkete, og kan minne om grønnstilkens. Forøvrig har rødstilken et variert register av lyder.

Rødstilk er i hovedsak langdistansetrekkfugl, selv om noen fugler på Island og i Vest-Europa kan regnes som standfugler. Arten hekker i nord av utbredelsen og trives i et bredt utvalg av ulike våtmarksområder, både innenlands og langs kysten.[3]

Hekketiden starter i april og varer til i juni, avhengig av utbredelsen. Rødstilken bygger reir i groper på bakken, i Norge for det meste på myrer og nært vann langs kysten, i noen tilfeller også i fjellet opp til cirka 1 200 moh. I Armenia opp til cirka 3 100 moh. Hunnen legger 3–5 gulbrune egg med et intervall på 35–43 timer, som ruges av begge kjønn i 22–29 dager. Etter cirka 23–35 dager er ungene flyvedyktige. Dødeligheten det første leveåret ligger rundt 55–58 %, mens for voksne fugler utgjør cirka 17–33 %. Ungfuglene hekker fra de er omkring 1–2 år gamle. Det eldste kjente ringmerkede eksemplaret ble 17 år.[3]

Inndeling

rediger

Inndelingen følger HBW Alive og er i henhold til Piersma & Bonan (2019),[5] som i hovedsak følger studien av Gibson & Baker (2012)[6] og klassifiseringen til Banks (2012)[7].

Treliste

Se også

rediger

Referanser

rediger
  1. ^ «Artsdatabankens artsopplysninger». Artsdatabanken. 25. februar 2022. Besøkt 25. februar 2022. 
  2. ^ Stokke BG, Dale S, Jacobsen K-O, Lislevand T, Solvang R og Strøm H (24. november 2021). «Fugler. Vurdering av rødstilk Tringa totanus som NT for Norge» . Norsk rødliste for arter 2021. Artsdatabanken. Besøkt 30. mars 2023. 
  3. ^ a b c d e Van Gils, J., P. Wiersma, and G. M. Kirwan (2020). Common Redshank (Tringa totanus), version 1.0. In Birds of the World (J. del Hoyo, A. Elliott, J. Sargatal, D. A. Christie, and E. de Juana, Editors). Cornell Lab of Ornithology, Ithaca, NY, USA. https://doi.org/10.2173/bow.comred1.01
  4. ^ «rødstilk». Store norske leksikon. Besøkt 6. november 2009. 
  5. ^ Piersma, T. & Bonan, A. (2019). Sandpipers, Snipes, Phalaropes (Scolopacidae). In: del Hoyo, J., Elliott, A., Sargatal, J., Christie, D.A. & de Juana, E. (eds.). Handbook of the Birds of the World Alive. Lynx Edicions, Barcelona. (retrieved from https://www.hbw.com/node/52244 on 12 November 2019).
  6. ^ Gibson, R. & Baker, A.J. (2012) Multiple gene sequences resolve phylogenetic relationships in the shorebird suborder Scolopaci (Aves: Charadriiformes). Mol. Phyl. & Evol. 64(1): 66–72.
  7. ^ Banks, R.C. (2012) Classification and nomenclature of the sandpipers (Aves: Arenariinae). Zootaxa 3513: 86–88.

Eksterne lenker

rediger