Postmodernisme
Postmodernisme er en bevegelse sent på 1900-tallet innen kunst, litteratur, arkitektur, og litterære kritikk som var et oppbrudd fra modernismen.[1][2] Postmodernisme artikulerte at verden er i en tilstand av vedvarende ufullstendighet og konstant uløselig. Postmodernisme fremmet oppfatningen om radikal pluralisme; at det er mange veier for kunnskap, og mange sannheter i et faktum. Fra et postmodernistisk perspektiv er kunnskap artikulert fra ulike perspektiver, med alle dets usikkerheter, kompleksiteter og paradokser. Postmodernisme var også en bevegelse innenfor arkitektur som avviste modernismen og avantgarden, og her forstått som et prosjekt, i henhold til James Morley, for å avvise tradisjon til fordel for å gå «hvor ingen har gått tidligere», eller: å skape former for ingen annen hensikt enn at det er nytt.[3] Postmodernisme inkluderer skeptiske tolkninger av kultur, litteratur, kunst, filosofi, historie, økonomi, arkitektur, fiksjon, og litterær kritikk. Den er ofte assosiert med dekonstruksjon og poststrukturalisme ettersom dets behandling som et begrep fikk betydelig popularitet på samme tid som 1900-tallets poststrukturelle tanker.
Utviklingen av postmodernistisk tenkning
redigerPostmodernismen kan sies å hvile på to grunnforestillinger: For det første at menneskelig forståelse bare er mulig gjennom språket; for det andre at enhver forståelse vil være avhengig av sosial, historisk og kulturell kontekst. Postmodernister vil derfor ofte ta utgangspunkt i tekstlige fremstillinger, snarere enn i tradisjonell empiri (det er imidlertid viktig å innse at en postmodernistisk definisjon av «tekst» vil være mye videre enn den tradisjonelle). Postmodernismen avviser all essensialisme og all totalisering. I praksis innebærer postmodernismen ofte overskridelse av 1900-tallets etablerte faggrenser.
Den franske poststrukturalismen fra slutten av 1960-tallet var avgjørende for utviklingen av postmodernismen. Selv om de selv nølte med å kalle seg «postmodernister», la idé– og kulturhistorikeren Michel Foucault (1926–84) og filosofen Jacques Derrida (1930–2004) premissene for videre teoriutvikling. Begreper som diskurs og navn som Friedrich Nietzsche, Ferdinand de Saussure, Antonio Gramsci, Mikhail Bakhtin, Martin Heidegger, Hans-Georg Gadamer, Paul Ricoeur, Louis Althusser og Jacques Lacan blir nevnt i forbindelse med retningen. Postmodernismen har også vært inspirert av kunst og litteratur, som Cervantes, Rabelais, Laurence Sterne, Jorge Luis Borges og Samuel Beckett.
Postmodernismen har møtt, og møter fortsatt sterk motstand, både innenfor humaniora og naturvitenskapene. På enkelte felter har postmodernismen likevel langt på vei blitt normalperspektivet. Eksempler kan være ulike kulturstudier, postkoloniale studier og feminisme. Blant fagfolk som har bidratt til postmodernismen eller benyttet postmodernistiske innfallsvinkler innenfor ulike fagområder, kan nevnes Jean-François Lyotard, Jean Baudrillard, Richard Rorty, Fredric Jameson, Gilles Deleuze, Stuart Hall, Ernesto Laclau og Chantal Mouffe, Gayatri Chakravorty Spivak og Homi Bhabha.
Kritikk mot postmodernisme
redigerBegrepet postmodernisme («etter modernismen») brukes ofte om en ideologi som er kritisk til modernitetens ideologier, for eksempel troen på fremskrittet, på at ett livssyn er riktigere enn andre livssyn, og på kjernefamilien, demokratiet og andre institusjoner som er blitt selvfølgelige under moderniteten. De postmoderne jakter ikke på sin egen identitet, men spiller ulike roller i ulike situasjoner. De melder seg ikke inn i livssynssamfunn, men plukker religiøse og ideologiske tanker fra mange kilder, uten å bry seg om hvorvidt de passer logisk sammen.
I mange lærebøker fremstilles gjerne postmoderniteten negativt, blant annet fordi den synes å innebære en relativistisk holdning: Alt er relativt – alt kan være like riktig – og det er ikke så nøye hva du tror, bare det fungerer for deg. Selv om vi har livssynsfrihet i Norge, ønsker både stat og skole at ungdom skal oppdras til å ha visse faste verdier i livet, og relativismen tenkes å gjøre dette vanskelig. Det hevdes at faste verdier trenger faste forestillinger å forankres i. «Det er en oppløsning av distinksjoner, en sammenslåing av subjekt og objekt. ... Det er en sarkastisk lekfull parodi på vestlig modernitet og «John Wayne»-individualisten og en radikal, anarkistisk avvisning av alle forsøk på å definere, konkretisering eller presentere på nytt det menneskelige subjekt.»[3]
Litteraturteori og skjønnlitteratur
redigerSelv om postmodernistiske innfallsvinkler på andre fagområder ofte assosieres med litteraturvitenskapen, har postmodernistiske tanker bare i liten grad fått innpass i litteraturvitenskapen selv. Begrepet er kanskje først og fremst knyttet til dekonstruksjonen, Paul de Man (1919–83) og Yale-skolen. Denne «skolen» knyttet imidlertid dekonstruksjon til et snevert, modernistisk tekstbegrep.
Et videre tekstbegrep, i tråd med det vi finner i postmodernisme på andre fagfelt, ble introdusert i litteraturvitenskapen av bibliografen D.F. McKenzie på 1980-tallet. Gerard Genette valgte imidlertid å beholde det snevre tekstbegrepet, og behandle andre elementer under samlebegrepet «paratekst». Julia Kristevas begrep «intertekstualitet» er hentet fra Bakhtin, men knytter også an mot poststrukturalistisk teori.
Foruten i bibliografien finnes postmodernistiske impulser innenfor postkoloniale og feministiske litteraturstudier. Det samme er tilfellet med nyhistorismen og enkelte genrestudier. En markant motreaksjon mot postmodernisme i litteraturvitenskapen fulgte Harold Blooms Vestens litterære kanon (1994).
I skjønnlitteraturen hadde postmodernismen en glanstid på 1980-tallet, med forfattere som Paul Auster og Umberto Eco. Jorge Luis Borges skrev fortellinger med klart postmodernistisk preg allerede på 1940-tallet. Vladimir Nabokov og Samuel Beckett nevnes også ofte som tidlige eksempler. Salman Rushdie, John Fowles, David Foster Wallace , Thomas Pynchon og Julian Barnes er forfattere fra vår tid som assosieres med begrepet. Også mye av kriminallitteraturen må kunne sies å ha klare postmodernistiske trekk.
Et postmodernistisk litteratursyn er kanskje mer utbredt innenfor filmdramatikken, enn innenfor litteraturen selv. Filmskapere som brødrene Joel og Ethan Coen, David Lynch, Terry Gilliam, Quentin Tarantino og Jake Kasdan (Zero Effect, 1998) kan stå som eksempler.
I et postmodernistisk perspektiv kan også rock– og popmusikken betraktes som en litterær genre. Artister og grupper som The Beatles, Kinks, David Bowie, Brian Eno, David Byrne/Talking Heads, Prince, Blur, Manu Chao og andre låner og leker med elementer fra ulike «høye» og «lave» tradisjoner – både musikalske og litterære.
Kunst
redigerPostmodernisme kan ses som en reaksjon mot modernismens formalisme, dens strenghet og purisme, elitepreget og kravet om universialisme. Stikkord kan være nykonseptualismen og relativismen, en forestilling om at ikke noe samfunn eller noen kultur er viktigere enn noen annen. Kunsten skal ikke være universal og tidløs, men ufullkommen, folkelig, tilgjengelig, kortvarig, lokal og midlertidig. Et vesentlig kjennetegn er at forskjellene mellom kunst og populærkultur forsvinner.
Arkitektur
rediger
Som arkitektonisk stil er postmodernismen preget av hyppig bruk av referanser og at arkitekturen blander elementer fra eldre perioder.
I løpet av 1950- og 1960-tallet kom det frem en kritikk mot modernismen i arkitekturen særlig rettet mot internasjonal stil. I 1966 kom Robert Venturis bok Complexity and Contradiction in Architecture som kan oppfattes som et manifest mot modernismen.
Begrepet er brukt fra midten av 1970-tallet av blant annet av arkitekten Charles Jencks. Han definerer postmodernisme som dobbel koding: kombinasjonen av moderne teknikk med noe annet (vanligvis tradisjonelle bygninger) for å få arkitekturen til å kommunisere med publikum og et opplyst mindretall, vanligvis andre arkitekter.
Begrepet har overlevet fordi det kan oppfattes som et fikserbilde som omskriver vårt behov for å navngi en ny erfaring. Vår tid har et diagnostiseringsbehov som omgir og holder i live begrepet om det postmoderne, som et uttrykk for en kriseerfaring, det vil si en erfaring av endring av eventuelt (og forhåpentlig) å bli annerledes.
Postmoderne arkitektur kan inndeles i tre faser: I den første fasen er den pluralistisk, så inntrer en eklektisk periode før postmodernismen blir mer klassisistisk rundt midten av 1980-tallet.
Se også
redigerReferanser
rediger- ^ «definition of postmodernism» Arkivert 4. mai 2016 hos Wayback Machine., Oxford Dictionary (American English) (US).
- ^ «postmodern», Merriam-Webster
- ^ a b «Defining Postmodernism», Electronic Labyrinth
Litteratur
rediger- På norsk
- Bjarne Riiser Gundersen Da postmodernismen kom til Norge : en beretning om den store intellektuelle vekkelsen som har hjemsøkt vårt land Flamme forlag ISBN 978-82-8288-127-2
- Espen Schaanning (1992). Modernitetens oppløsning: sentrale skikkelser i etterkrigstidens idéhistorie. Oslo: Spartacus. ISBN 8243000178.
- Andre språk
- Bertens, Hans & Natoli, Joseph, red. (2002): Postmodernism: the key figures, Blackwell Publisher
- Jencks, Charles (1986): What is Post-Modernism?, Art & Design
- Werne, Finn (1997): Arkitekturens ismer, Stockholm: Arkitekternas forum för forskning och utveckling (ARKUS), ISBN 91-972366-3-2
Eksterne lenker
rediger- (en) Postmodernism – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- Postmodernisme og dens kritikere Arkivert 24. november 2005 hos Wayback Machine.
- Postmodernisme en introduksjon
- Introduksjon til postmodernisme (PDF)
- Religion og kritikk av Geir Winje
- Postmodernismen; fra Bibliotekarstudentens nettleksikon om litteratur og medier (pdf-fil)
