Pjotr Nikolajevitsj Mamonov (russisk: Пётр Никола́евич Мамо́нов, født 14. april 1951 i Moskva i Sovjetunionen, død 15. juli 2021 i Moskva)[4] var en russisk rockemusiker, film- og teaterskuespiller.

Pjotr Mamonov
Født14. apr. 1951[1]Rediger på Wikidata
Moskva
Død15. juli 2021[2]Rediger på Wikidata (70 år)
Moskva
BeskjeftigelseSkuespiller, sanger, gitarist, lyriker, sangtekstforfatter, rockemusiker, radioprogramleder Rediger på Wikidata
NasjonalitetSovjetunionen (19511991) (avslutningsårsak: oppløsningen av Sovjetunionen)
Russland (19912021) (avslutningsårsak: død)
Medlem avZvuki Mu[3]
UtmerkelserGullørnen for beste mannlige hovedrolle (2007)
Vennskapsordenen (2021)
Nika-prisen (2006)

Liv og virke

rediger

Bakgrunn

rediger

Mamonov var sønn av en ingeniør og en oversetter fra norsk.[trenger referanse] I tenårene kjedet han seg som en stiljaga og havnet ofte i slåsskamp; ett resultat var et arr over magen (som kan sees i filmen Igla, som han opptrådte i tyve år senere).[trenger referanse] Mamonovs foreldre ble separert i midten av 1950-årene og moren innledet et forhold til ingeniøren Nikolaij Bortnitsjuk. Dette førte til at Pjotr i 1958 fikk en halvbror, Aleksej Bortnitsjuk.

Karriere

rediger

Mamonov var på 1980-tallet en av få sovjetiske rockemusikere som klarte å få anerkjennelse også i utlandet,[trenger referanse] med bandene «Zvuki Mu», og senere, på 1990-tallet, det 'nye' «Zvuki Mu». Gjennombruddet på storskjerm kom i 1990 da han spilte hovedrollen i Pavel Lungins Taxi Blues. Han skulle senere vende tilbake for å samarbeide med Lungin i titlene Island og Tsar.

I Vest-Europa samarbeidet han med Brian Eno. Foruten å begynne i filmen opptrådte han en tiårs tid med énmanns teaterperformancer. Blant disse forestillingene kan nevnes en absurd fremmedgjort versjon av Anton Tsjekhovs teaterstykke Frieriet (Предложение), som han kalte Finnes det liv på Mars? - eller Sjokolade-Pusjkin, der han har utgangspunkt i dikteren Aleksander Pusjkin, men uten å sitere noe fra dennes verker.

På 1990-tallet konverterte Mamonov til Den russisk-ortodokse kirke og forlot Moskva for å bosette seg på landsbygda. Han mottok en velsignelse fra sin bekjenner for å spille i «Øya», og hans egen religiøse fromhet burde være en grunn til at Mamonovs innsats i filmen var mer enn bare skuespill; han så på «øya» som en helhet som en religiøs preken[5]. Han trekker dette så langt at han ved forskjellige anledninger utenfor det hvite lerretet har fortsatt å spille sin rolle, og med karakterens særegne karaktertrekk fremført oppløftende formaningstaler.[6][7].

Den 26. juni 2021 ble Mamonov innlagt på sykehus med covid-19.[8] Han ble lagt i medisinsk indusert koma og døde den 15. juli i en alder av 70 år.[9]

Referanser

rediger

Eksterne lenker

rediger