Peer Gynt

«Peer Gynt» har flere betydninger.

Peer Gynt er et dramatisk dikt av Henrik Ibsen, skrevet i 1866-1867 og utgitt 14. november 1867. Stykket ble først uroppført som skuespill på Christiania Theater i Christiania 24. februar 1876 med musikk av Edvard Grieg. Det er det mest kjente norske teaterstykket gjennom tidene, og blir fremdeles spilt over hele verden, både i klassisk nasjonalromantiske og i kunstnerisk eksperimentelle oppsetninger.

Peer Gynt
Henrik Klausen som Peer i førsteoppsetningen i 1876
Tekst		Henrik Ibsen
Musikk		Edvard Grieg
Språk		Norsk
Tilblivelse		1867
Genre		Skuespill
Premiere(r)		24. februar 1876
Basert på		Norske Huldre-Eventyr og Folkesagn, Per Gynt
Annen informasjon

Peer Gynt. Et dramatisk Digt af Henrik Ibsen (1867)

Dikteposet inneholder psykologi og symbolikk, men har allikevel en tilgjengelig ytre handling. I det «filmatiske manuset smelter poesi sammen med samfunnssatire og realistiske scener sammen med surrealistiske». Både fortellingen, som delvis foregår i et norsk bondemiljø på 1800-tallet, og beskrivelsen av hovedpersonen, storløgneren Peer Gynt, har vært med på å forme bildet av tradisjonell norsk kultur og nordmenns oppfatning av seg selv og det typisk norske, enten det er sneversyn eller utferdstrang.

Bakgrunn

Peer Gynt har plassert Mor Åse på kvernhustaket for å kunne stikke avsted til bryllupet på Hægstad. Xylografi etter tegning av William Sophus Bergstrøm (1832-1905).

Hovedpersonen er inspirert av og har navn etter sagnfiguren Per Gynt, og Henrik Ibsen kunne trekke veksler på mange inspirasjonskilder. Spesielt stor innflytelse hadde vennen Paul Botten-Hansens fortellinger og Ibsens egne erfaringer fra stipendreisen gjennom Gudbrandsdalen i 1862 og sist, men ikke minst Peter Chr. Asbjørnsens Norske Huldre-Eventyr og Folkesagn.

Ibsen bekreftet flere ganger at han brukte sin familie som bakgrunn for figurer i både dette og andre skuespill, særlig i karakterskildringen, og Peer Gynt anses som det mest kjente litterære portrettet av Ibsens familie. Hovedpersonens far, Jon Gynt, er allment ansett å være basert på hans egen far Knud Ibsen – «sønnens dom over farens ødselhet lyder her både streng og bitter» – mens den respekterte Rasmus Gynt tilsynelatende låner navn fra Ibsen-slektens egen stamfar, Rasmus Ibsen. I et brev til Georg Brandes bekreftet Ibsen at han hadde brukt sin egen familie og barndomserindringer «som en slags model ved skildringen af livet i den rige Jon Gynts hus», mens han i et brev til Peter Hansen avslørte at hans egen mor, Marichen Altenburg, «med fornødne overdrivelser har afgivet modellen til Mor Åse». «Tar vi dette bokstavelig, gir dette uttrykk for Marichen og Paus-familiens kritikk av Knuds ødselhet og storslagne fester» skriver Jon Nygaard. I portrettet av moren som Mor Åse bekrefter han søsteren Hedvigs «beskrivelse av en oppofrende og selvutslettende kvinne». En nærliggende tolkning av at familien Gynt er modellert etter Ibsens familie mer generelt og at Jon Gynt og Mor Åse er basert på hans foreldre, er at Peer Gynt er et ironisk portrett av Ibsen selv; figuren har da også enkelte likhetstrekk med Ibsen i hans selvvalgte og årelange eksil, og dikteriske skaperkraft. Det har vært svært vanlig blant Ibsenforskere å bruke Ibsens skuespill som kilder til Ibsens eget liv og oppvekst. Ibsenforsker Jørgen Haave har imidlertid advart mot en for ukritisk og bokstavelig lesning av Ibsens skuespill som kilder til hans biografi og familieforhold.

Peer Gynt ble skrevet i Roma, på Ischia og i Sorrento og ble utgitt 14. november 1867 i København. Førsteutgaven ble trykt i et opplag på 1 250, men etter fjorten dager ble ytterligere 2 000 eksemplarer trykt. Dette store salget skyldtes først og fremst den suksessen skuespillet Brand hadde oppnådd.

Peer Gynt var det siste av Ibsens skuespill som var skrevet på rim. Ibsen ga det selv undertittelen et dramatisk dikt, og de fem aktene kalles handlinger. Det er skrevet som et lesedrama, og var i første omgang ikke beregnet til oppføring på scenen. Stykket har fantastiske elementer – i motsetning til de senere realistiske skuespillene til Ibsen. Det har blitt hevdet at først med fremveksten av moderne filmkunst vil det være mulig å yte dramaet rettferdighet på en måte som ikke kan oppnås på en teaterscene.

Stykket tok et oppgjør med en mentalitet Ibsen mente å kjenne igjen i den typiske nordmann. Slutten regnes som problematisk, men det har vært fremholdt at Solveig representerer verdier i den norske mentaliteten det kan være verdt å ta vare på, framfor de verdiene Peer viser når han er seg selv nok. Stykkets posisjon i Ibsens forfatterskap, og hvordan det representerer hans holdning til nasjonalromantikken, debatteres fortløpende.

Roller

(Mor) Aase – en bondes enke Peer Gynt – hennes sønn To kjerringer med kornsekker Aslak – smed Bryllupsgjester En kjøgemester En spillemann Et par innflytterfolk Solveig og Helga – innflytternes døtre Bonden på Hægstad Ingrid – bondens datter En brudgom Brudgommens foreldre Tre seterjenter En grønnkledd kvinne Dovregubben Flere hofftroll, trolljomfruer og trollunger Et par hekser Tomtegubber, nisser, haugfolk, osv. En stygg unge En stemme i mørket Kari – husmannskone Master Cotton Monsieur Ballon Herr von Eberkopf Herr Trumpeterstraale

Reisende herrer En tyv En heler Anitra – en beduinhøvdings datter Arabere Slavinner Dansende piker Memnonstøtten Sfinksen ved Gizeh Professor dr. phil. Begriffenfeldt – forstander for dårekisten (sinnssykeanstalten) i Kairo Huhu – målstrever fra Malebarkysten Hussejn – østerlandsk minister En fellah (landbruksarbeider) med en kongemumie Flere «daarekistelemmer» (sinnssyke) og deres voktere En norsk skipper Hans mannskap En fremmed passasjer En prest Et likfølge En lensmann En knappestøper En mager person

Handlingen

Henrik Klausen (1844-1907) som Peer Gynt i oppførelsen 1876

Den finske danseren Maggie Gripenberg ^(fi) i «Anitras dans» i en oppsetning fra 1916

Svenske Gösta Ekman den eldre som Peer Gynt 1934.

Den kanadiske ballettdanseren David Adams ^(en) som Peer Gynt 1964

«Anitras dans» framført av Społeczna Szkoła Baletowa w Częstochowie i Polen 2005

Hallingspark under en dansescene i en utendørsoppsetning under Peer Gynt-stemnet ved Gålåvatnet

Foto: Marcus Ramberg, 2006

Fra en oppsetning av Peer Gynt i India 2010

Første handling

Peer, en tjue år gammel gardmannssønn, blir tuktet av moren sin, Åse, fordi han har kommet tilbake fra reinsdyrjakt etter seks uker «uten børse, uten vilt». Peer kvitterer med å gi en sprudlende skildring av «bukkerittet» han har utført på fjellet. Åse er bare måtelig begeistret. Hun vet Peer er flink til å dikte ihop, men lite tess til annet enn å «ligge i gruen, rote rundt i kull og emmer». Han er en typisk askeladd-figur med dikterisk begavelse. Faren, Jon Gynt, satte formuen over styr, og endte på landeveien som kramkar. Åses ønske er at Peer skal løfte arven etter faren, noe han ikke er særlig interessert i. Åse minner ham på at Ingrid på Hægstad gård gjerne ville hatt ham, om han hadde villet det, og Peer slår til, selv om bryllupet med Mads Moen skal stå dagen etter. Han reiser til Hægstad med Åse i hælene. Hun vil hindre ham i å skjemme seg helt ut.

På Hægstad viser det seg at Ingrid har stengt seg inne på stabburet, og Mads, brudgommen, klynker og klager over det. Til gårds er det også kommet en innflytterfamilie fra Hedalen. De er haugianere, og har to døtre, Solveig og lille Helga. Peer blir oppmerksom på Solveig og byr henne opp, men da hun forstår hvem han er, trekker hun seg skremt. Ryktet har gått foran ham. Peer har aldri sett ei jente som Solveig, og vil gjerne snakke mer med henne. Hun trekker seg unna, og Peer tar til takke med brennevin istedenfor, og når Solveig kommer igjen er han full. Brudgommen kommer tilbake og spør Peer om hjelp med Ingrid, og Peer svarer med å røve bruden til fjells, mens bonden sverger hevn.

Annen handling

Peer vraker Ingrid etter en natt med henne, og nå er det hun som sverger hevn. Peer vil ikke ha henne, og sammenligner henne med Solveig – til slutt er det bare hun som holder mål: «Djevlen stå i alle kvinner, uten én!» Solveig, mor Åse og Solveigs foreldre leter etter ham, mens Peer ser at han er jaget av hele bygda. Mens han er der oppe får han selskap av tre seterjenter som lokker ham med seg til en vill natt i selet, og dagen etter er han i tung bakrus. Han hallusinerer, og slår seg i svime mot et fjellstykke.

Resten av akten er en drøm Peer har. Han møter en grønnkledd kvinne (huldra), som sier hun er datter av Dovregubben. Peer slår frampå med at han er kongssønn, og sammen rir de inn i Dovregubbens hall. Her krever Dovregubben at han skal bli som en av dem, et troll, og Peer går med på mange av kravene trollkongen stiller. Et av dem er at han skal være seg selv – nok! Dette er trollenes slagord og våpenmerke. Peer trekker seg imidlertid i siste liten da han skjønner han må gjøre et endelig valg (å la seg snitte i øyet slik at han ikke lenger kan skjelne rett fra galt). Da krever Dovregubben at han skal ta ansvar for det barnet datteren hans bærer på – skapt av begjær (Peer har ikke rørt henne). Peer nekter og avslører seg som den han er, og blir nærpå drept av småtrollene, inntil klokkene kimer etter ham. Trollene rømmer, og han våkner i stummende mørke, og i kamp med et vesen som kaller seg «meg selv» eller «den store bøygen». Peer finner ikke form på det, og blir stadig tvunget til å «gå utenom», noe han gjentar for seg selv gjennom resten av stykket. Til slutt roper han på Solveig, og klokkene ringer etter ham. Bøygen forsvinner, og Peer våkner utenfor en seterbø. Lille Helga er kommet med mat til ham, og Solveig har sendt henne. Peer gir henne en sølvknapp til minne om seg.

Tredje handling

Peer er fredløs på fjellet. Han bygger en hytte han kan bo i, og mens han arbeider med det, kommer Solveig til ham, og sier at hun har brutt med sin familie og valgt å være hos ham resten av livet. Peer blir jublende glad for dette, og ber henne gå inn i hytta. Med det samme hun er innenfor, kommer en «gammelaktig kvinne» til ham med en stygg guttunge i hånda. Hun presenterer seg som den grønnkledte, og sier Peer skal ta ansvar for ungen, som har vokst ganske raskt. Hun truer ham og sier hun kommer til å være der hver gang han er sammen med Solveig. Dette kan Peer ikke fri seg fra, og han minnes de andre jentene han har hatt. Han velger straks å «gå utenom», det vil si å rømme. Når Solveig spør, svarer han at han har noe tungt å hente. Men han ber henne vente på ham, og det sier hun seg villig til.

Peer rekker såvidt ned igjen til Åses dødsleie, og dikter en visjon av noe han tror er Paradiset, før han reiser ut av landet.

Fjerde handling

Peer er blitt en holden forretningsmann med et kobbel av internasjonale venner. Han har slått seg opp fra ingenting, og har drevet med slavehandel, misjonering, salg av gudebilder, etc. Han lever etter regelen om at «den som ei gjør ondt, gjør godt», og holder alltid med den som ser ut til å vinne. Han er opportunistisk og kynisk, og vennene svikter ham til slutt, og lar ham stå igjen på stranda uten skip. Han ser imidlertid skipet gå i lufta og forsvinne i havet.

Peer finner de stjålne klærne etter en beduinhøvding, og blir mottatt som den gjenkomne profet når han viser seg for de lokale stammene. Han prøver å forføre Anitra, høvdingens datter, men lykkes bare måtelig, før han blir ranet igjen, og står der som den han var. Da bestemmer han seg for å bli historiker i stedet, og reiser til Egypt, mens han postulerer at «kvinnene, de er en skrøpelig slekt» (rett etter denne replikken kommer Solveigs sang).

I Egypt hører han Memnon-støtten synge, og møter Sfinksen i Giza. Han spør sfinksen som han spurte Bøygen, «hvem er du», og straks møter han Begriffenfeldt, forstanderen for dårekisten i Kairo. Her, får han vite, skal han utropes til keiser på «selvets fundament» fordi han har løst sfinksens gåte. Han bryter sammen til slutt, og roper etter «alle dårers formynder», dvs. Gud.

Femte handling

Peer er på vei hjem til Norge etter mange års utlendighet. Han er blitt en gjerrig og gretten gammel knark, med lite annet enn menneskeforakt i seg. På båten møter han den fremmede Passasjer, som ønsker å låne liket hans når han er død. Det blåser opp til storm og skipet forliser. Peer redder seg i land på bekostning av livet til skipskokken: Den hvelvede livbåten bærer bare en.

Vel hjemme kommer Peer først til en begravelse hvor presten beretter om en mann som sviktet nasjonen ved å unndra seg krigen, men som på den andre siden gjorde en livsinnsats for å berge sin familie. Så kommer Peer til Hægstad hvor det er auksjon. Ingrid er død, og han møter igjen Mads Moen og smeden Aslak, som giftet seg med Ingrid etter at hun kom ned fra fjellet. Peer auksjonerer bort fantasielementer fra sitt eget liv. Han får høre ryktene om at Peer Gynt er hengt i utlandet. Ingen kjenner ham igjen.

Oppe på heia blir han plaget av røster som minner ham på det han ikke gjorde med livet sitt: Sanger han ikke sang, verker han ikke øvde, tårer han aldri felte, spørsmål han aldri stilte. Han møter også mor Åse igjen, som anklager ham fordi hans paradisvisjon var lite annet enn en gal vei til himmelen. Deretter møter han Knappestøperen, som forteller ham at han har forspilt livet sitt, og må smeltes om, fordi «Mester», altså Gud, ikke vil la åndelig materiale («metallverdi») gå til spille. Han har verken vært dydig eller syndig nok til å få et hinsidig liv i henholdsvis himmelen eller helvete. Peer ber om henstand, han vil dokumentere, gjennom vitners attester, at han har vært seg selv. Han møter Dovregubben på pengejakt, og ber ham om en slik attest, men Dovregubben mener bestemt at Peer har levd livet som et bergtroll, en egoist. Han blir skrytt opp i været av trollenes aviser, som snakker om «det trollelig-nasjonale»: «Vårt nok gir trollets stempel til mannen, og så nevner han deg som eksempel».

Peer går tilbake på det med å være seg selv, og når Knappestøperen møter han igjen «på en korsvei», ber han om lov til å finne en prest, slik at han kan bekjenne sine synder. Han møter en presteskikkelse som imidlertid viser seg å være djevelen. Djevelen forteller ham at han er «halvt utvisket», og ikke skikket til å komme til Helvete. Peer lurer ham, og kommer gradvis nærmere Solveigs hytte, som han selv har bygd. Han finner en løk, og skreller den for å finne kjernen, men den er ikke å finne – han skjønner han selv er uten kjerne, og begynner å erkjenne at livet hans er bortkastet. Han har ikke gjort noe alvorlig, alt var halvveis. Til slutt forstår han at det bare er Solveig som kan gi ham «synderegistret». Han går endelig tvers igjennom, til henne, og krever at hun skal tilgi ham det gale han har gjort. Men Solveig har tatt vare på bildet av den han skulle ha vært, og det er det hun forholder seg til. «Intet har du syndet, min kjæreste gutt». Peer forstår ikke og tror han er fortapt. Til slutt stiller han endelig gåten: «Hvor var jeg som den hele, den sanne? Hvor var jeg, med Guds stempel på min panne?» Solveig svarer: «I min tro, i mitt håp, i min kjærlighet». Peer synker til slutt sammen i armene hennes, mens hun synger over ham.

Bak veggen står fremdeles knappestøperen og venter på ham ved den siste korsveien. «Og så får vi se om – jeg sier ikke mer».

Peer Gynt på scenen

Peer Gynt hadde urpremiere på Christiania Theater 24. februar 1876, med Henrik Klausen som Peer. Senere er stykket oversatt til en lang rekke språk og er blitt oppført på scener over hele verden. Det er fortsatt et av verdens mest spilte teaterstykker.

Den mest kjente versjonen av Peer Gynt er de årlige oppførelsene under Peer Gynt-stemnet ved Gålåvatnet i Gudbrandsdalen. Forestillingene ved Gålåvatnet var i regi av Svein Sturla Hungnes fra 1988 til 2013, og ble spilt for siste gang på sitt 25-årsjubileum i august 2013. I 2014 var det en ny forestilling ved Gålåvatnet, med Erik Ulfsby som regissør og Mads Ousdal som Peer Gynt.

Ibsens Peer Gynt har også flere ganger vært oppført av Agder teater i et steinbrudd i Fjæreheia ved Grimstad, i regi av Bentein Baardson.

Repertoardatabasen på ibsen.nb.no har pr. 17. mars 2014 registrert 9 670 oppsetninger av Peer Gynt fra urpremieren i 1876 og frem til i dag.

Musikk

Brev fra Ibsen datert 23. januar 1874 der han ber Grieg komponere musikk til det nyskrevne diktverket Peer Gynt

Edvard Griegs komposisjon I Dovregubbens hall

Da Peer Gynt ble uroppført på teater i 1876, var det til Edvard Griegs musikk. Grieg var likevel ikke den første til å sette musikk til Ibsens drama. I slutten av 1860-årene skrev svenske August Söderman (1832–1876) en rekke stykker for sang og klaver til verket.

Harald Sæverud (1897–1992) komponerte i 1947 scenemusikk (opus 28) til Hans Jacob Nilsens nyinnstudering av Peer Gynt. Den ble uroppført på Det norske teatret 2. mars 1948. Tolv av stykkene fra scenemusikken ble tilrettelagt for fullt symfoniorkester og i 1950 utgitt som en konsertversjon av scenemusikken. Noen år senere delte Sæverud disse stykkene inn i to orkestersuiter og la i tillegg inn satsen «Peer-ludium» som han hadde komponert i 1954. De to suitene (opus 28 I og opus 28 II) ble utgitt i 1957.

Andre norske komponister som har skrevet scenemusikk til Peer Gynt er Arne Nordheim (1931–2010) i 1969 og Håkon Berge (født 1954) i 1978.

I 1938 skrev den tyske komponisten Werner Egk (1901–1983) en opera med tittelen Peer Gynt. Etter oppføringen av Egks versjon, som ble uroppført i november 1938, skrev propagandaminister Joseph Goebbels i sin dagbok 1. februar 1939 «Jeg er svært begeistret og det samme er Føreren. En nyoppdagelse for oss begge.»

I 1979 tonesatte dessuten den sovjetrussiske komponisten Alfred Schnittke (1934–1998) Ibsens stykke som ballett.

Den nye teaterproduksjonen av Peer Gynt ved Gålåvatnet i 2014 hadde også fått et nytt musikalsk uttrykk. Kjetil Bjerkestrand skrev musikken. Mens tidligere forestillinger har hatt et orkester, komponerte Bjerkestrand for et ensemble på syv musikere som er en mer integrert del av forestillingen. Blant musikerne på scenen i 2014 var blant annet Arve Tellefsen.

I 2014 fikk Ibsens dramatiske historie ny tekst i en samtidsopera med musikk og libretto skrevet av den estiske komponisten Jüri Reinvere (født 1971). Hans versjon hadde urpremiere på Den Norske Opera & Ballett 29. november dette året. Den tyske originalteksten ble gjendiktet til norsk av Tor Tveite. Oppsetningen av Reinvere-operaen fikk blandet kritikk.

• 
  August Söderman skrev musikk til Peer Gynt sist på 1860-tallet
• 
  Edvard Grieg skrev musikk til Peer Gynt i 1876
• 
  Werner Egk komponerte operaen Peer Gynt i 1938

  Foto: 1958
• 
  Harald Sæverud skrev ny musikk til Peer Gynt i 1947

  Foto: Eirik Sundvor, 1967
• 
  Arne Nordheim skrev musikk til Peer Gynt i 1969

  Foto: Eirik Sundvor, 1968
• 
  Alfred Schnittke skrev balletten Peer Gynt i 1979

  Foto: 1989
• 
  Jüri Reinvere skrev musikk og tekst til samtidsoperaen Peer Gynt i 2014

  Foto: Ticino, Sveits 2011

Filmatisering

Charlton Heston som Peer Gynt i en amerikansk filmatisering fra 1941

Peer Gynt er filmatisert flere ganger:

1. USA, 1915 – stumfilm
2. Tyskland, 1918 – stumfilm
3. Tyskland, 1934 – med Hans Albers som Peer
4. USA, 1941 – med Charlton Heston som Peer
5. Norge, 1993 – Fjernsynsteatret, med Paul Ottar Haga som Peer

Annet

Eventyrtegneren Theodor Kittelsens «Peer Gynt i Dovregubbens hall», en akvarell fra 1913.

Inspirasjonskilde i Gudbrandsdalen

Henrik Ibsen skriver i et brev til forleggeren sin i København, 8. august 1867:

Hvis det kan interessere Dem at vide, saa er Peer Gynt en virkelig Person der har levet i Gudbrandsdalen, rimeligvis i Slutningen af forrige eller i Begyndelsen af dette Aarhundre. Hans Navn er endnu godt kjendt blandt Almuen deroppe.

Henrik Ibsen

Bakgrunnen er at Henrik Ibsen vandret gjennom dalen i 1862, og fikk høre sagn og historier om skikkelsen Per Gynt, som angivelig hadde et svært godt lag med de underjordiske. I tillegg var han en dugelig skytter og fisker.

Peder Olsen Hågå (1732-85) fra Vinstra ble utpekt som modell for Ibsens Peer Gynt, og 16. mai 1932, på hans 200-årsdag, ble det avduket en minnestein over Hågå utenfor Sødorp kapell; men i ettertid er Per Laurissen Hågå fra 1600-tallet utpekt som en vel så sannsynlig kandidat. Flere sagn ble fortalt av Per Åsmundstad til bygdehistorikeren Pål Kluften rundt 1920:

• En gang var Per Gynt i gjestebud på Skoe. Han fikk øye på en pen jente og hvisket til henne: «Vipp inn silkevippen din.» Det var da taglet på huldrehalen som stakk frem under stakken hennes, og piken skal ha takket ham for tipset.
• En annen gang skal en huldren ha prøvd å ta livet av ham. Hun la seg over ljoren så han nesten ble kvalt. Men per visste at huldren ikke tåler brødrøyk, så han kastet brødet sitt på ilden, og huldren forsvant. Uten brød fikk han koke seg litt suppe. Da hørte han det gikk i døren. «Ser du nasen er føre,» sa huldren som steg inn. «Ser du suppen er røre,» svarte Per og kastet en øse med kokvarm suppe i ansiktet på henne. Da skrattlo det i haugene rundt: «Guro suppetryne!» ropte det.
• En dag fikk Per en bjørn i siktet. «Guro, Guro, nå skyt'n Per galten din,» ropte det fra haugene. Huldren svarte pytt, Per hadde jo ikke vasket seg. Da tisset Per kort på hånden sin, dro det over ansiktet og skjøt bjørnen. «Tvi, jeg visste ikke at du hadde vannbaljen din mellom beina,» ropte huldren fra haugen.
• Bøygen traff han da han fisket i Atnossjøen. Foran fiskebuen gikk han inn i noe stort og sleipt og kaldt, og spurte hvem det var. «Det er Bøygen,» var svaret. Bøygen nektet å flytte seg, og til sist skjøt Per tre kuler inn i den. «Skyt en gang til, du,» sa Bøygen. Da skjønte Per at et fjerde skudd ville felle ham selv, så han og hundene slepte Bøygen unna trammen. Da skrattet det fra haugene: «Per dro mye, men hundene dro mye mer!»
• Per Gynt bodde på Hågå i Sødorp. På nabogården bodde en løytnant som hadde begått et drap. Han ville redde seg ved å rømme til Røros som angivelig var fristad. Per Gynt kjente alle stiene i fjellet og fulgte ham dit som veiviser.

Det første Peer Gynt-stemnet fant sted i 1928, og siden 1967 har stemnet vært arrangert årlig, som en feiring av den lokale Per Gynt i møte med Ibsens Peer Gynt. Under stemnet vises blant annet en friluftsoppsetning av skuespillet, og Årets Peer Gynt blir delt ut.

Peer Gynt-gården, Hågå, består av 15 gamle hus. Fra Vinstra starter dessuten «Peer Gyntveien» over Gålå til Gausdal og «Peer Gynts setervei» via Rondablikk til Kvam.

Peer Gynt-parken

Peer Gynt-parken er en skulpturpark på Løren i Oslo, anlagt for å hedre Henrik Ibsen. Peer Gynt-parken er en monumental presentasjon av skuespillet, akt for akt. Peer Gynt-parken ble etablert i Ibsenåret 2006 av Selvaag, selskapet som står bak boligbyggingen i Løren-området. Enkelte av skulpturene i parken er bestillingsverk, mens de fleste er et resultat av en internasjonal skulpturkonkurranse.

Peer Gynt-skolen i Oslo

Byrådet i Oslo vedtok 14. desember 2006 at en ny kombinert ungdoms- og videregående skole på Bjørndal i Oslo skulle hete «Peer Gynt-skolen». Navnevalget var kontroversielt, da elever, det lokale bydelsutvalget, navnerådet, ungdomsrådet og eldrerådet ønsket et navn med lokal tilhørighet. Etter lang tids diskusjon gikk Bystyret den 28. mars 2007 imot dette navnevalget, og ba byrådet gjøre om avgjørelsen. Siden 2016 er skolen delt i Bjørnholt skole og Bjørnholt videregående skole.

• 
  Skyssbåten «Peer Gynt» på Fyksesundet i Hordaland
• 
  Rosen «Peer Gynt» 

  Foto: Wien, 2013
• 
  Skulpturen «Bruderovet» i Peer Gynt-parken på Løren i Oslo.

  Foto: Bård Jørgensen, 2010
• 
  Fra turistveien «Peer Gynt-vegen» i Oppland

  Foto: 2010
• 
  Nina Sundbys Peer Gynt-skulptur ved Vinstra stasjon

  Foto: Jan-Tore Egge, 2011
• 
  Minnesmerke ved Sødorp kapell over Per Olsson Hågå, en kanditat til tittelen Den historiske Per Gynt

Se også

• Per Gynt, hovedperson i sagn nedskrevet av Peter Christen Asbjørnsen
• Peer Gynt, opus 23, scenemusikk av Edvard Grieg
• Peer Gynt, opus 28, scenemusikk av Harald Sæverud
• Peer Gynt-stemnet ved Gålåvatnet
• Årets Peer Gynt, Peer Gynt-prisen
• Dovregubben
• Bøygen

Litteratur

• Otto Hageberg (red) 1967: Omkring Peer Gynt (viktige artikler om Peer Gynt)
• Daniel Haakonsen 1967: Henrik Ibsens Peer Gynt

Eksterne lenker

• (en) Peer Gynt – kategori av bilder, video eller lyd på Commons

Teksten

• Peer Gynt (førsteutgave, 1867, Gyldendalske Boghandel; hos Nasjonalbiblioteket)
• Peer Gynt i elektronisk utgave, fra Prosjekt Runeberg
• HTML- og PDF-versjon av Peer Gynt basert på 1898-utgaven
• Utgaven fra 1991 hos Nasjonalbiblioteket

Annet

• Om Ibsens reise i 1862 Arkivert 15. april 2005 hos Wayback Machine.
• Om Peer Gynt-stemnet
• NRK TV: Peer Gynt-kveld (serie fra 2017) ^{Tilgjengelig for norske IP-adresser}
• Skulpturvandring i Peer Gynt-parken