Naturlig språk

Et naturlig språk er et språk som snakkes, skrives eller uttrykkes med tegn med det formål å kommunisere med andre mennesker. Naturlige språk skiller seg fra formelle språk (for eksempel programmeringsspråk og språk som brukes i logikk). Konstruerte språk regnes vanligvis heller ikke som naturlige språk.

De mest brukte naturlige språkene i verden i dag er kinesisk, engelsk og spansk.

Opprinnelse

Utdypende artikkel: Språkets opprinnelse

Språkforskerne er ikke enige om når og hvordan språket oppsto. Teoriene rekker fra for to millioner år siden (Homo habilis) til for omtrent 40 000 år siden (Cro-Magnon-mennesket). Nylig forskning tyder imidlertid på at menneskespråket oppsto i Afrika allerede for 50 000 år siden, før menneskene forflytta seg derfra. Siden alle folkegrupper, til og med de mest isolerte, har et språk, må språket ha oppstått før den menneskelige befolkninga delte seg inn i ulike grupper og begynte å kolonisere resten av verden.

Klassifisering

Gruppering av verdens språk kan gjøres på forskjellige grunnlag: slektskap, grammatisk struktur eller geografi. De ulike klassifiseringene sammenfaller ikke, men det er heller ikke intensjonen.

Genetisk klassifisering

Utdypende artikkel: Språkfamilie

Verdens språk kan deles inn i språkfamilier. Språk som er i samme familie har samme opphav, og er dermed i slekt med hverandre. Noen av de største språkfamiliene er indoeuropeiske språk, afroasiatiske språk og sinotibetanske språk.

Typologisk klassifisering

Utdypende artikkel: Språktypologi

En annen måte å dele inn språk på er å dele dem inn etter den grammatiske strukturen. Et eksempel på dette er å gjøre inndelinga på grunnlag av rekkefølga til verbet, subjektet og objektet i en setning.

Geografisk klassifisering

Utdypende artikkel: Språkbunt

Språk kan også klassifiseres etter områder, eller såkalte språkbunter. Språk i samme språkbunt er ikke genetisk i slekt, men de har flere trekk felles ettersom de har vært i kontakt med hverandre over lang tid. Eksempler på språkbunter er balkanspråkbunten og mesoamerikanske språk.

Språk eller dialekt

Dialekter er definert som ulike varianter av ett og samme språk. Et stort problem innen lingvistikken er å bestemme hva som skal regnes som et eget språk og hva som skal regnes som en dialekt av et språk. Ett kriterium er at språk må være innbyrdes uforståelige for å regnes som egne språk. Dette kriteriet brukes for eksempel for å avgjøre at norsk og nordsamisk er to forskjellige språk. Dette kriteriet er ofte problematisk, for som regel ikke er noe skarpt skille mellom to språk som tilhører samme språkgruppe. Det er vanligvis snakk om et dialektkontinuum, det vil si at hvis man forflytter seg fra kjerneområdet der det ene språket snakkes, og mot kjerneområdet til det andre språket, er det en gradvis overgang fra det ene språket til det andre. De ulike variantene kan være innbyrdes forståelige fra punkt til punkt langs kontinuumet, mens variantene som snakkes i endepunktene av kontinuumet er innbyrdes uforståelige. Spørsmålet er da hvor man skal sette grensa mellom det ene språket og det andre. Dette løses som regel med sosiopolitiske kriteria. Det er dermed de politiske grensene og historiske og etniske hensyn som bestemmer grensene mellom språk.

For eksempel regnes norsk, svensk og dansk som egne språk, men hvis Skandinavia hadde vært ett land, hadde disse språka sannsynligvis blitt regna som dialekter av ett og samme språk. Et annet eksempel er fra Balkan; før oppløsninga av Jugoslavia snakket flesteparten av innbyggerne der et språk som ble kalt serbokroatisk. Etter at landet ble delt opp i flere land, regner mange nå bosnisk, kroatisk og serbisk som egne språk, selv om disse tidligere kun ble regna som dialekter av serbokroatisk. Det er altså ofte ønsket om sin egen identitet som avgjør at en språklig variant skal regnes som et eget språk. Da India og Pakistan ble delt i 1947, ble språket som tidligere het hindustani delt i to: hindi og urdu. Man begynte også å skrive dem med to ulike alfabeter, henholdsvis devanagari og det arabiske alfabetet.

Det samme problemet oppstår også blant annet med de mesoamerikanske språka, hvor det ofte er lange dialektkontinuum uten noen politiske grenser til å skille mellom språka. Derfor er det mange mesoamerikanske språk som har dialekter som ikke er innbyrdes forståelige. Dette gjelder også for kinesisk. Mange av dialektene av kinesisk er innbyrdes uforståelige, men på grunn av de politiske grensene og ønsket om nasjonal enhet, regnes alle variantene ofte som ett språk.

Dette er altså grunnen til de svært sprikende talla på hvor mange språk det fins i verden; det avhenger av hva man definerer som et språk.

Eksterne lenker

•  Artikkelen har ingen egenskaper for offisielle lenker i Wikidata