Wikipedia

Kvinners innsats under første verdenskrig

Kvinners innsats under første verdenskrig var en ny side ved krigføring i stor skala. I begge de krigførende koalisjonene arbeidet et stort antall kvinner, og bidro derved til den samlede krigsøkonomien.

Tyske kvinner på vei til arbeid ved vestfronten under første verdenskrig
Foto: Bundesarchiv, Bild 183-S29737 / CC-BY-SA 3.0

Under første verdenskrig var tjeneste ved fronten så godt som utelukkende forbeholdt menn. Kvinner spilte imidlertid en avgjørende, om enn lite synlig, rolle for begge de krigførende blokkene. Landbruket var lite mekanisert, og mobilisering av mange mannlige jorbruksarbeidere som soldater, var negativt for matproduksjonen. Mange kvinner tok derfor arbeid i jordbruket, som tidligere var forbeholdt menn. Det var også stor mangel på industriarbeidere, og millioner av kvinner arbeidet ved maskiner på fabrikker. De arbeidet også i transportsektoren, blant annet som lokomotivførere. Forsyningssituasjonen på sentralmaktenes side var, grunnet ententens blokade, vanskelig, og det ga mange kvinner en ekstra byrde. Mye tid ble brukt i køståing, ofte med magert resultat.[1]

Kvinner var imidlertid ikke førstevalget for industrien, de forsøkte først å dekke behovet for arbeidere ved menn som enten var for unge eller for gamle til å gjøre militærtjeneste. Først da disse gruppene ikke var tilstrekkelig, ble det fra 1915 i stadig større grad rekruttert kvinner til fabrikkarbeid som før kun hadde blitt utført av menn. For det bestående samfunnet var kvinnenes innsats et tveegget sverd; nødvendig for krigsinnsatsen, men samtidig en potensielt farlig undergraving av tradisjonelle kjønnsroller i arbeidslivet. Kvinner som arbeidet i tidligere mannsdominerte stillinger i fabrikker, kunne tjene to til tre ganger mer enn i tradisjonelle kvinneyrker.[2]

Arbeidsforholdene i den tyske krigsindustrien var ikke forenlige med kvinnenes tradisjonelle rolle som husmor og mor. Arbeidstidsbestemmelsene ble opphevet allerede ved krigens start, og arbeidsdagen kunne være fra 10 til 12 timer. Arbeidet med våpen og ammunisjon kunne medføre direkte kontakt med livsfarlige stoffer, ikke sjelden med døden til følge. Da den tyske hærledelsen i 1916 foreslo en alminnelig verneplikt for kvinner, ble dette avslått av regjeringen, da kvinnenes tradisjonelle oppgaver i samfunnet ellers sto i fare for å bli forsømt.[3] Samtidig står Tyskland frem med en relativ sett lavere andel kvinner i krigsrelatert arbeid, lønn kunne ikke kompensere for tidsbruk, som bedre ble anvendt på køståing, søk etter mat på landsbygden, og egen produksjon av mat (kjøkkenhager, kaniner og geiter).[4]

I Frankrike var en tredjedel av arbeidere i rustningsindustrien kvinner. I Storbritannia arbeidet over 5 millioner kvinner i ulike industrisektorer i 1918, men dette var kun én million flere kvinnelige sysselsatte enn ved utbruddet av krigen. Det var et skifte som var synlig i mange av de krigførende landene, at kvinnes yrkesdeltakelse ikke nødvendigvis økte voldsomt, men at de fikk innpass på arbeidsplasser de før krigen var utestengt fra. I Tyskland økte voksne kvinners relative deltakelse som arbeidskraft i industrien med 52 % fra 1913 til 1918.[5] En konsekvens av kvinners overgang til industriarbeidsplasser i USA, hvor svarte kvinner gikk fra gårdsarbeid, var at de kom til å overta stillinger hvite kvinner hadde hatt før krigen.[6]

Grunnet mange sårede soldater, var behovet for sykepleiere stort, og en rekke kvinner meldte seg til pleieoppgaver, både bak og ved frontlinjene. En del kvinner tjenestegjorde også som leger ved fronten. Selv om sanitetspersonellet ikke var stridende, var de ikke skånet for krigshandlinger.[7]

Russland

rediger

I Russland utgjorde kvinnene over 40 % av arbeidsstyrken i industrien i 1917.[5] I Russland trakk mange soldathustruer (såkalte soldatki) og flyktninger inn til byene for å søke arbeid og mat. De bidro etterhvert til protester mot krigen, først fra et økonomisk, etterhvert også et politisk grunnlag.[1] Kvinner hvis menn ble mobilisert fikk raskt et månedlig tilskudd fra staten, det gjaldt for tilnærmet alle de krigførende landene. I tillegg til å kompensere for fravær av mannen som lønnsmottaker, ga tillegget også en slags betaling for omsorgsarbeid som tidligere hadde vært ulønnet.[8]

Tyskland

rediger

I Tyskland økte voksne kvinners relative deltakelse som arbeidskraft i industrien med 52 % fra 1913 til 1918.[5] I Tyskland endret krigen det tradisjonelle kjønnsrollemønsteret. Da mennene reiste til fronten, overtok kvinnene nye posisjoner i samfunnet. Behovet ble varig, da mennene i et stort antall, vendte forkrøplet og hjelpeløse hjem. Likevel hevet sterke antifeministiske stemmer seg mot grunnleggende endringer. General Hindenburg skrev i oktober 1916 til rikskansler Bethmann Hollweg, og ba om at det ble satt en stopper for kvinnenes krav om likestilling i alle yrker.[9] Det underliggende synspunkt var at når soldatene ved fronten risikerte sine liv, var det nettopp for å forsvare det tradisjonelle samfunnet. Feminismen ble tolket i lys av dolkestøtslegendens forklaring på krigens utfall. Påstanden var at soldatene ved fronten ble dolket i ryggen av noen der hjemme. De eneste som kunne bringe Tyskland videre etter krigen, ble det hevdet, var mennene ved fronten.[10]

Verdenskrigens betydning for tyske kvinner, ble i en viss utstrekning bestemt av deres sosiale tilhørighet. Enkelte kvinner, særlig de fra borgerskapet og med utdannelse, fikk delta på nye samfunnsområder. Noen oppnådde til og med ledende stillinger.[11] For arbeiderkvinnene medførte krigen først og fremst dobbeltarbeid og forverrede kår. Barna ble overlatt til seg selv mens kvinnene var i arbeid, og de fattige arbeiderkvinnene manglet penger til å handle på svartebørsen. Kvinnenes og ungdommens protest ble en del av antikrigsbevegelsen i 1917/1918, som til slutt førte til keiserrikets fall.[12]

Fasiten for de tyske kvinnene etter første verdenskrig, var likevel at den hadde ført til en større og varig representasjon i arbeidslivet utenfor hjemmet. Holdningene til kvinner i arbeidslivet var også endret på en måte som ikke kunne gjøres om.[13]

Under krigen ble det diskutert hvordan kvinners innsats burde anerkjennes. Kvinners stemmerett ble et sentralt politisk krav i flere land, og at de måtte få delta på lik linje med menn. Før krigen brøt ut, var det knapt noen kvinner som hadde stemmerett. Etter fredsslutningen fikk kvinner i en rekke land anledning til å stemme, mye av bakgrunnen for at kvinner derved fikk større politisk innflytelse var deres innsats i krigsårene.[14][15] Demobilisering av soldatene førte til at kvinnene stort sett ble kastet ut av stillingene de hadde gått inn i under krigen. En del av kvinnene gikk tilbake til tradisjonelle kvinneyrker, mens mange ble stilt helt utenfor arbeidsmarkedet.[15]

Bilder

rediger
  •  
    Amerikanske kvinner overtok som jernbanearbeidere da mennene dro til fronten, det samme skjedde i alle de krigførende statene.
  •  
    Kvinner på vei til arbeid ved vestfronten i 1917
    Foto: Deutsches Bundesarchiv, Bild 183-S29737 / CC-BY-SA 3.0
  •  
    Britiske kvinner i en fabrikk under første verdenskrig
  •  
    Kvinnelige snekkere i en fabrikk nær Calais i Frankrike
  •  
    Kvinner arbeidet også i saniteten, her australske kvinner i Thessaloniki i Hellas i 1916
  •  
    Eksempler på tradisjonelt mannsarbeid utført av kvinner under første verdenskrig, fra Popular Science Monthly
  •  
    Kvinner med pressluftverktøy i en rustningsfabrikk i Nicetown, Pennsylvania, USA.
  •  
    Kvinnelige ambulansesjåfører i London
  •  
    Medieomtale av britiske kvinner i ammunisjonsproduksjon, fra tidsskriftet The War Budget, desember 1915
  •  
    Kvinnelig politi, Gretna Green, Dumfriesshire, i Skottland
  •  
    Unge italienske kvinner laster om ammunisjon for britiske styrker, august 1918 i Italia
  •  
    Franske kvinner i arbeid på en ammunisjonsfabrikk
  •  
    Siste oppstilling for en gruppe kvinnelige marinesoldater, USAs senere president Franklin Roosevelt i senter


Referanser

rediger
  1. ^ a b Strachan 2014, s. 151-153
  2. ^ Strachan 2014, s. 154-155
  3. ^ Wolfgang Kruse. «Frauenarbeit und Geschlechterverhältnisse | bpb». www.bpb.de (på tysk). Bundeszentrale für politische Bildung. Besøkt 25. desember 2017. «Als die Oberste Heeresleitung deshalb 1916 eine weibliche Dienstpflicht forderte, lehnte die Reichsregierung dieses Ansinnen ab, weil sie dadurch die traditionelle Rolle als Hausfrau und Mutter gefährdet sah.» 
  4. ^ Lee Downs, 89–91, The Cambridge History of The First World War, bind III
  5. ^ a b c Wolfgang Kruse (6. mai 2013). «Frauenarbeit und Geschlechterverhältnisse». Bundeszentrale für politische Bildung. Besøkt 25. desember 2017. «Se tabell» 
  6. ^ Strachan 2014, s. 154-155
  7. ^ Strachan 2014, s. 156
  8. ^ Lee Downs, 73, 95, The Cambridge History of The First World War, bind III
  9. ^ Wolfgang Kruse (2013). «Frauenarbeit und Geschlechterverhältnisse». Bundeszentrale für politische bildung. Besøkt 26. desember 2017. «Es wäre gut, wenn diese Tatsache auch öffentlich deutlich zum Ausdruck gebracht würde und der weiblichen Agitation auf Gleichstellung in allen Berufen, und damit natürlich auch in politischer Beziehung, ein Riegel vorgeschoben würde. Ich stimme Eurer Exzellenz auch vollkommen zu, daß eine weibliche Dienstpflicht eine verfehlte Maßnahme ist.» 
  10. ^ Wolfgang Kruse (2013). «Frauenarbeit und Geschlechterverhältnisse, Der antifeministische Diskurs». Bundeszentrale für politische bildung. Besøkt 26. desember 2017. «Denn die Legende vom "Dolchstoß" der Heimat in den Rücken der "im Felde unbesiegten" Fronttruppen verfestigte noch einmal die Vorstellung, dass nur die Männer der Front geeignet waren, das Schicksal Deutschlands zu bestimmen.» 
  11. ^ Wolfgang Kruse (2013). «Frauenarbeit und Geschlechterverhältnisse». Bundeszentrale für politische bildung. Besøkt 26. desember 2017. «Einigen Frauen gelang es sogar, Führungstätigkeiten zu übernehmen, insbesondere gebildeten Frauen aus der bürgerlichen Frauenbewegung, die in den Militärbehörden Tätigkeiten in der Organisation der Sozialfürsorge für berufstätige Mütter übernahmen und dabei teilweise in Offiziersränge aufstiegen.» 
  12. ^ Wolfgang Kruse (2013). «Frauenarbeit und Geschlechterverhältnisse». Bundeszentrale für politische bildung. Besøkt 26. desember 2017. «Die lange vereinzelten, aber vielfältigen sozialen Proteste von Arbeiterfrauen und Jugendlichen wurden zunehmend zu einem integralen Bestandteil der proletarischen Antikriegsbewegungen der Jahre 1917/18, die schließlich zum Sturz des Kaiserreichs führten.» 
  13. ^ Wolfgang Kruse (2013). «Frauenarbeit und Geschlechterverhältnisse». Bundeszentrale für politische bildung. Besøkt 26. desember 2017. «Doch so berechtigt es ist, die kriegsbedingten Verwerfungen und Gegentendenzen zur weiblichen Emanzipation hervorzuheben, bleibt doch festzuhalten, dass die Kriegsmobilisierung der Frauen im Ersten Weltkrieg zu strukturellen und bewusstseinsmäßigen Veränderungen der Geschlechterverhältnisse geführt hat, die nicht auf allen Ebenen revidiert werden konnten.» 
  14. ^ Strachan 2014, s. 161-162
  15. ^ a b Stevenson 2012, s. 542–543

Litteratur

rediger
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Kvinners_innsats_under_første_verdenskrig&oldid=24555969»