Krautrock (tysk: Kosmische Musik, «kosmisk musikk» eller Elektronische Musik, «elektronisk musikk)[1][2] er en bred musikksjanger av eksperimentell rock som ble utviklet i Tyskland på slutten av 1960-tallet.[3] Begrepet «krautrock» ble funnet opp av engelsktalende journalister som en nedlatende betegnelse for en rekke tyske band som var inspirert av ulike kilder som psykedelisk musikk, avantgardistisk musikk, elektronisk musikk, funk, minimalisme, jazzens improvisasjoner, og ulike former for verdensmusikk. I stor grad adskilt fra tradisjonell blues og rock and roll som utøvd i britisk og amerikansk rock på denne tiden, bidro perioden til evolusjonen av elektronisk musikk og ambient musikk foruten fødselen av post-punk, alternativ rock, og new age-musikk.[4][5] Betydningsfulle grupper var Can, Kraftwerk, Neu!, Ash Ra Tempel, Tangerine Dream, Popol Vuh (ikke til å forveksles med norske Popol Ace), og Faust.

Dennis Rea, Craig Wuest fra Earthstar, 1977.
Peter Pankas Jane, konsert i 2004.
Zoë Skoulding i konsert med Faust ved Futuresonic Festival i Manchester, 2007.
Jean-Hervé Péron med Faust i konsert på Rock in Opposition Festival i sørlige Frankrike, 2007.

Etymologi

rediger

Fram til rundt 1973 ble den nøytrale betegnelsen «Deutsch-Rock» («tysk rock») benyttet for å referere til nye grupper i Vest-Tyskland.[6] Betegnelsen «Krautrock» var kanskje opprinnelig en humoristisk betegnelse skapt til på 1970-tallet av den britiske disc jockeyen John Peel[7] eller av den britiske musikkavisen Melody Maker. Betegnelsen er uansett nedsettende; «kraut» er en forkortelse for sauerkraut, surkål, og ble utbredt benyttet som nedsettende betegnelse på tyskere av britiske soldater under den første verdenskrig.[8] Grunnet engelsk dominerende posisjon har betegnelsen blitt stående, og ironisk beholdt av musikksjangerens tilhengere og tidvis også dens utøvere.[9] Betegnelsen var inspirert av et platespor fra Amon Düüls album Psychedelic Underground kalt «Mama Düül und Ihre Sauerkrautband Spielt Auf».[10][11][12] I henhold til forfatteren Ulrich Adelt fikk betegnelsen en assosiativ betydning på tysk da «kraut» kan referere til urter og gress (som i marihuana).[13] Andre betegnelser forsøkt av britisk presse var «Teutonic rock» og «Götterdämmer rock».[13]

Utøverne selv tenderte til å avvise betegnelsen «krautrock».[12][13] Det var også tilfellet med den tyske betegnelsen «kosmische musik», et markedsføringsnavn som ble oppfunnet av plateprodusenten Rolf-Ulrich Kaiser for tyske band som Ash Ra Tempel, Tangerine Dream, og Klaus Schulze.[13] Musikkologen Julian Cope i boken Krautrocksampler hevdet at «krautrock» er et subjektivt britisk fenomen, basert på den måten musikken ble oppfattet på i Storbritannia framfor det faktiske vesttyske musikkmiljøet som det vokste ut av.[10] Mens eksempelvis en av de fremste gruppene merket som krautrock, Faust, spilte inn en opprinnelig 12 minutters komposisjon som de kalte for «Krautrock», ville de senere distansere seg fra betegnelsen ved å uttale: «Da den engelske folk begynte å snakke om krautrock, tenkte vi at de slengte dritt... og da du hørte om den såkalte «krautrock-renessansen», får det meg til å tenke at alt vi gjorde var forgjeves.»[14] Vesttysk musikkpresse benyttet «krautrock» innledningsvis som en nedsettende betegnelse, men det mistet etter hvert dens nedsettende stemplingen da den tyske musikken fikk suksess og respekt i Storbritannia.[13]

Karaktertrekk

rediger
 
Edgar Froese med Tangerine-dream i konsert på Marketplace i Eberswalde, Tyskland, 2007

Krautrock blandet elementer fra psykedelisk, avantgardistisk, elektronisk, funk, minimalisme, jazzens improvisasjoner, og ulike former for verdensmusikk,[4] og ekspanderte på den form for musikalsk utforskning som er assosiert med kunstrock og progressiv rock.[15] Kritikeren Simon Reynolds beskrev stilen som «hvor den overstrukne ambisjoner og uhemmet frikeholdning til syrerocken på slutten av sekstitallet er og galvanisert av en urpunkisk minimalisme... musikk av umåtelig skala som mirakuløst unngikk den progressive rockens bombastiske svulstighet.»[4]

De fremste komponentene som karakteriserte slike grupper er syntesen av rockerytmer og energi sammen med en dedikert vilje til distansere seg selv fra særskilt opprinnelse i amerikansk blues, og trakk isteden inspirasjon fra tyske eller andre kilder. Jean-Hervé Peron i gruppen Faust uttalte at «Vi forsøkte å legge til side alt vi hadde hørt i rock and roll, mønsteret med tre akkorder, sangtekstene. Vi hadde en drift til å uttrykke noe fullstendig annerledes.»[14] I henhold til Peel, de eneste engelskspråklige bandene som hadde en «klar innflytelse» på sjangeren var Englands Pink Floyd, som også spilte «kosmisk musikk».[16]

En del musikere trakk ideer og inspirasjon fra samtidens eksperimentelle klassiske musikk, særskilt minimalistisk musikk[17] og komponisten Karlheinz Stockhausen, som eksempelvis Irmin Schmidt og Holger Czukay i gruppen Can hadde tidligere studert, og fra de nye eksperimentelle retningene som hadde oppstått i jazzen i løpet av 1960- og 1970-tallet (særlig frijazzen til Ornette Coleman eller Albert Ayler. Ved å forflytte seg vekk fra de faste sangmønstrene i tradisjonell sangstruktur og melodi i det meste av rockemusikken i USA og Storbritannia, drev en del tyske musikere sin musikk inn mot en mer mekanisk og elektronisk lydbilde.[5]

Arv og innflytelse

rediger

Krautrock har hatt en stor innflytelse på en rekke andre musikalske stiler og retninger. Tidlige entusiaster utenfor Tyskland har vært gruppen Hawkwind og i særdeleshet Dave Brock, som etter sigende skal ha skrevet albumteksten for den britiske utgaven av det første albumet til gruppen Neu!. Fausts budsjettalbum, The Faust Tapes, har blitt sitert som en ungdomsinnflytelse for flere musikere som vokste opp tidlig på 1970-tallet, som blant annet Julian Cope (som alltid har sitert krautrock som en innflytelse og skrev boken Krautrocksampler om emnet). Sjangeren har også hatt en stor innflytelse på David Bowies album Station to Station (1976) og eksperimenteringen den inspirerte førte til hans Berlin-trilogi med albumene: Low (1977), Heroes (1977) og Lodger (1979).[18][19]

Krautrock var også meget innflytelsesrik på utviklingen av post-punk på slutten av 1970-tallet, særskilt av grupper som The Fall, Joy Division, Public Image Ltd., This Heat og Simple Minds, og på ungarske Galloping Coroners’ sjamanpunk.

Referanser

rediger
  1. ^ Cox, Christoph; Warner, Daniel, red. (2004): Audio Culture: Readings in Modern Music, A&C Black, ISBN 978-0-8264-1615-5, s. 412.
  2. ^ Unterberger, Richie (1998): Unknown Legends of Rock 'n' Roll, s. 174.
  3. ^ Savage, Jon (30. mars 2010): «Elektronische musik: a guide to krautrock», The Guardian.
  4. ^ a b c Reynolds, Simon (Juli 1996): «Krautrock», Melody Maker.
  5. ^ a b Nielsen, Per Reinholdt (2011): Rebel & Remix - Rockens historie. København: Systime. ISBN 978-87-616-2662-2.
  6. ^ Adelt, Ulrich (2016): Krautrock: German Music in the Seventies, s. 10.
  7. ^ Adelt, Ulrich (2016): Krautrock: German Music in the Seventies, s. 11.
  8. ^ «Kraut (n.)», Online Etymology Dictionary
  9. ^ Stubbs, David; Davis, Erik; Faber, Michel (2009): Krautrock - Cosmic Rock and its Legacy, London: Black Dog Publishing Limited, ISBN 978-1-906155-66-7
  10. ^ a b Cope, Julian (1995): Krautrocksampler: One Head's Guide to the Great Kosmische Musik - 1968 Onwards. Yatesbury: Head Heritage, ISBN 0-9526719-1-3, s. 64
  11. ^ Siebert, Armin (1999): Die Sprache der Pop- und Rockmusik: Eine terminologische Untersuchung im Englischen und Deutschen. Norderstedt: Grin, ISBN 978-3-640-28233-3, s. 114
  12. ^ a b Blühdorn, Annette (2003): Pop and Poetry - Pleasure and Protest: Udo Lindenberg, Konstantin Wecker and the Tradition of German Cabaret. New York: Peter Lang Publishing, ISBN 978-0-8204-6879-2, s. 141.
  13. ^ a b c d e Adelt, Ulrich (2016): Krautrock: German Music in the Seventies, s. 12.
  14. ^ a b Stubbs, David (Januar 2007): "Invisible Jukebox: Faust", The Wire (275), s. 18.
  15. ^ «Kraut Rock», AllMusic.
  16. ^ Peel, John (2011): The Olivetti Chronicles, s.193
  17. ^ Sandford, Jon (2013): Encyclopedia of Contemporary German Culture. Routledge Press. s. 353.
  18. ^ Buckley, David ([1999] 2000): Strange Fascination – David Bowie: The Definitive Story. s. 275–277.
  19. ^ Pegg, Nicholas ([2000] 2004): The Complete David Bowie, s. 205–206.

Litteratur

rediger

Eksterne lenker

rediger