Keynesianisme
Kildeløs: Denne artikkelen mangler kildehenvisninger, og opplysningene i den kan dermed være vanskelige å verifisere. Kildeløst materiale kan bli fjernet. Helt uten kilder. (10. okt. 2015) |
Keynesianisme er en moderne økonomisk modell utformet av den britiske økonomen John Maynard Keynes. Modellen foreslår en blanding mellom plan- og markedsøkonomi, en blandingsøkonomi slik man i Norge kjenner den fra da den ble innført i den såkalte Gerhardsen-perioden i norsk etterkrigstid (1945–65). Modellen går ut på at staten går aktivt inn i økonomien for å motvirke store konjunktursvingninger. Viser økonomien tegn til stagnasjon, bidrar staten med økonomiske tiltak for å holde aktiviteten i økonomien oppe. Tiltak kan være lavere renter, skatt, økte offentlige overføringer, trygdeordninger osv. I motsatt fall vil staten trekke tilbake penger i en økonomi som går for godt gjennom trangere offentlige budsjetter, høyere rente og høyere avgifter på privat forbruk. Dette kalles også motkonjunkturpolitikk.
Keynesianismen kom til under de økonomiske krisene som verden opplevde i årene 1929–39. Gjennom demokratenes valgseier ved presidentvalget i USA i 1932, startet Franklin D. Roosevelt en ekspansiv økonomisk snu-operasjon for å få den amerikanske økonomien på fote etter depresjonen. Dette programmet fikk navnet «New Deal» og tok mye av det keynesianske tankegodset opp i seg. Føderale myndigheter gikk aktivt inn med støtteordninger til visse regioner og sosiale lag i det amerikanske samfunnet for å avhjelpe krisen. Dette var noe helt nytt i amerikansk politikk, som opp til dette tidspunktet var dominert av republikanske presidenter med en politisk overbevisning om at føderale myndigheter ikke skulle involvere seg i den amerikanske økonomien og i vanlig folks økonomiske problemer.
Hans økonomiske teorier var dels et svar på tankegangen om at «alt ordner seg i det lange løp», dvs tanken om at et økonomisk system automatisk vil tilpasse seg og gi en «optimal produksjonsmengde». Keynes svarte på dette med å si «I det lange løp er vi alle døde». Problemene var der og da, og de måtte løses med en aktiv politikk, fordi de automatiske tilpasningene ville ta for lang tid. For at dette skulle fungere måtte myndigheten gripe aktivt inn og påvirke konjunkturene ved bl.a. å regulere den offentlige etterspørselen, skattenivået etc.
I etterkrigstiden ble keynesiansk analyse kombinert med nyklassisk økonomi i "den nyklassiske syntese", som dominerte økonomifaget i flere tiår. Det var en bred oppfatning av at det ikke fantes noen sterk automatisk tendens til full sysselsetting, men mange[hvem?] mente at dersom man brukte politiske verktøy for å oppnå full sysselsetting, ville økonomien deretter opptre i henhold til nyklassisk teori.
På 1970-tallet opplevde store deler av den vestlige verden en økonomisk krise, med økende arbeidsløshet samtidig med høy inflasjon. Keynesianismen hadde ingen løsning på en slik stagflasjon, og modellens popularitet sank som følge av dette. På 1980-tallet fantes ingen konsensus blant makroøkonomer. På 1990-tallet så imidlertid den nykeynesianske skolen dagens lys, med en modifisert utgave av den nyklassiske syntesen og et mikroøkonomisk fundament for denne. Disse modifiserte modellene dominerer nå økonomifaget.
I tillegg finnes den post-keynesiansk skolen, som avviser hele den nyklassiske syntesen og nyklassisk makroøkonomi generelt. Post-keynesianismen er en heterodoks retning med liten innflytelse, som argumenterer for at den nykeynesianske skolen tar feil, og at den er en feilaktig framstilling av Keynes opprinnelige tanker.