Kappløpet om Afrika
Denne artikkelen trenger flere eller bedre referanser for verifikasjon. |
| Artikkelen inngår i serien om |
|---|
 |
| Kultur |
| Afrikas historie |
| Helse og miljø |
| Portal:Afrika |
Kappløpet om Afrika er en betegnelse på hvordan de europeiske stormaktene i tiden fra ca. 1870 til 1914 forsøkte å sikre seg størst mulig herredømme over områder i Afrika. Disse områdene ble erobret til kolonier gjennom – ofte – blodige kamper mot de lokale innbyggerne i området. Gjennom slike kolonikriger klarte de ulike stormaktene i Europa å få politisk, økonomisk og militær makt over det meste av det afrikanske kontinentet.
Årsakene til kappløpet om Afrika
redigerTiden fra 1870 til 1914 kalles ofte den nye imperialismen. Bakgrunnen for denne nye imperialismen er flere, de fleste historikere er enige om at økonomiske interesser, maktkamp mellom stormaktene og nasjonalisme er de viktigste drivkreftene til imperialismen som gav seg utslag i det europeiske kappløpet om å erobre flest kolonier i Afrika.
Økonomiske drivkrefter
redigerRundt 1870 innførte mange land vernetoll noe som gjorde eksport vanskelig og nye markeder viktig. Samtidig hadde 1800-tallets oppfinnelser og industrialisering skapt et stort behov for nye typer råvarer i de industrialiserte land, råvarer som ikke fantes i industrilandene. Videre skapte velstandsøkningen i Europa en større etterspørsel etter produkter som kaffe, kakao, sukker, tobakk m.m. Disse varene fantes bare i koloniene (derav navnet kolonialvarer).
De ny-erobrede koloniene ble i stor grad utnyttet til råvareproduksjon og i liten grad ble infrastruktur som veier og jernbane utbygget. Imidlertid var dette i mindre grad gjeldende for de gamle koloniområdene som India, Australia og Canada som fikk nytte av den nye tiden.
I koloniene ble de innfødte i stor grad undertrykt. Noen av de verste kolonistyrene var i den såkalte Fristaten Kongo. Kolonien ble nærmest drevet som Kong Leopold II av Belgias private slaveanstalt og er beskrevet i Joseph Conrads Mørkets hjerte. Afrika rundt ekvator var herjet av malaria, gul feber og meningitt. De europeiske stormaktene hadde derfor problemer med å få hvite kolonister til å bosette seg i området da de ikke hadde immunitet mot tropesykdommene. Derfor ble det utviklet et alternativt kolonisystem kalt konsesjonssystemet. Private europeiske selskap fikk rett til å utnytte spesifiserte landområder, dersom de var villige til å ta risikoen for å bukke under for tropesykdommene. Selskapene fikk utnytte jorden, mineralressursene og alle innfødte folkeslag som bodde der. For å kunne drive "optimalt" fikk selskapene administrative retter og hadde også tillatelse til egne "væpnede styrker". Baksiden er at systemet tillot framveksten av noen av de grusomste og mest voldelige koloniregimer verden har sett. Det var dette systemet som Kong Leopold startet i Kongo, men systemet ble snart kopiert av Frankrike og andre i de sentralafrikanske koloniene. Jakten på profitt førte til undertrykkelse i industriell skala - pisking, tvangsarbeid og henrettelser[1].
Eurosentrisme er et begrep som blir brukt om holdningen folk i Europa hadde, spesielt omkring og etter den industrielle revolusjon. Eurosentrisme gikk ut på å se Europa som det selvfølgelige midtpunkt i verden, og vurdere andre folk, levemåten og religionen ut ifra europeisk målestokk.
Europeisk maktkamp
redigerTiden mellom 1870 og 1914 var preget av en intens maktkamp og rustningskappløp i Europa. Denne maktkampen mellom de europeiske statene kulminerte i første verdenskrig.
En del av maktkampen mellom stormaktene i Europa utspilte seg i Afrika. Ingen av stormaktene ønsket en konfrontasjon med hverandre, samtidig ønsket hver stat å styrke seg økonomisk og militært for å sikre seg mot en potensiell trussel fra de andre. Hver stormakt hadde sine egne rasjonelle grunner til å sikre seg kolonier, men summen av alle stormaktenes frykt ble et irrasjonelt kappløp om makt som førte til et ukontrollert våpenkappløp og til sist første verdenskrig.
Storbritannia var en gammel kolonimakt med India som den viktigste kolonien. For britene var dermed målet fra 1870 å sikre seg strategiske støttepunkter mellom England og de ulike gamle koloniene (India, Hongkong, Australia, Canada m.fl.) og generelt ha mulighet til å, om nødvendig, kontrollere verdens sjøveier. Dermed skaffet britene seg makt over viktige strategiske punkter i Afrika: Suezkanalen, Aden og Sør-Afrika – og i tillegg andre områder i Afrika.
Tyskland ble samlet til en stat i 1871. Denne nye mektige staten i verden ønsket det tyskerne så på som sin rettmessige plass i solen. En måte å få en rettmessig plass som verdensmakt i verdenssamfunnet – i tillegg til sterk industri og militærvesen – var å ha kolonier til å sikre og kontrollere viktige naturressurser fra Afrika.
Frankrike hadde blitt ydmyket som et resultat av Tysklands samling, ikke bare hadde franskmennene avstått landområder til Tyskland etter den fransk-tyske krig i 1871, men Frankrike hadde med samlingen av Tyskland fått en mektig nabo i øst istedenfor de utallige smånasjonene som tidligere hadde vært ulike små tyske kongedømmer. Tyskland var og ble oppfattet som en trussel mot Frankrike, i alle fall økonomisk da tyskerne hadde større industri. En måte for franskmennene å dempe trusselen fra øst var å sikre seg råvarer gjennom kolonier i Afrika.
Belgia var på mange måter det landet som sparket igang koloniseringen av Afrika, da landet, via Kong Leopold II, gjorde krav på et stort område ved Zaire-elven og enorme regnskogområder, som de senere kalte Belgisk Kongo. Belgierne var på ingen måte en stormakt sammenlignet med Storbritannia, Frankrike og Tyskland, men var et viktig springbrett for imperialismen i Afrika.
Portugal var, i likhet med Storbritannia, en gammel kolonimakt. Portugiserne hadde vært de første som for alvor gav innflytelse på handelen mellom Europa og Asia gjennom Afrika. De hadde allerede erobret Brasil i Sør-Amerika, og var tidlig ute med å få fotfeste i Afrika. Portugal var fredfull ovenfor andre europeiske kolonimakter. Portugiserne hadde lenge kontrollert sjøveien mellom Europa og Asia, men til slutt tok Storbritannia over for dem, og det eneste restene som lå igjen, var Macao og Portugisisk Timor.
Nasjonalisme
redigerSterk nasjonalisme er en svært dynamisk drivkraft i europeisk politikk. Nasjonalismen var delvis årsaken i at henholdsvis Tyskland og Italia var samlet til to store og mektige riker like rundt 1870-årene. Etter samlingene ble fortsettelsen på den nasjonalistiske bølgen å skaffe kolonier for å bevise for seg selv og andre statenes storhet.
Men også i Storbritannia og Frankrike var nasjonalisme en medvirkende drivkraft. I Storbritannia så enkelte på kolonier som en måte å dempe økonomiske svingninger og dermed hindre arbeidsløshet og minske misnøyen hos arbeiderklassen. Også i Frankrike ble erobring av nye kolonier sett på som et middel til å styrke nasjonen ved å sikre økonomisk stabilitet og slik hindre konflikter mellom fattig og rik.
Berlin-konferansen - delingen av Afrika
rediger- Utdypende artikkel: Berlin-konferansen
I årene 1884-1885 ble kappløpet mellom stormaktene så intenst at europeiske statsledere fryktet at kolonikappløpet kunne føre til krig mellom europeerne. For å unngå en europeisk krig kalte Otto von Bismarck sammen til en konferanse i Berlin. På Berlin-konferansen deltok ingen afrikanere, men derimot en rekke europeiske stater, deriblant Sverige-Norge og Danmark. De europeiske statslederne delte opp de resterende delene av Afrika mellom seg uten hensyn til etniske og geografiske forhold. Konferansen mål var å forhindre krig mellom de europeiske statene, dermed ble områdene fordelt under forutsetning av at kolonimakten skulle ha fullstendig kontroll gjennom erobring.
Erobringer og kontroll
redigerDe europeiske maktene trengte som regel ikke store styrker for å erobre kolonier. For det første var de – som følge av den industrielle revolusjonen – særdeles bedre våpenteknisk utrustet. Videre brukte europeerne «splitt og hersk»-taktikk ved å sette lokale stammekonger og høvdinger opp mot hverandre, og til sist hadde man det gamle «kanonbåtdiplomati»-kortet i ermet – krigsskip som la seg utenfor havnen og skjøt skremmeskudd for å vise at motstand var nytteløst.
Kjente imperiebyggere
rediger- Cecil Rhodes beskrev kappløpet om Afrika slik:
- Nesten hele verden er oppdelt, og det lille som er igjen, blir nå oppdelt, beseiret og kolonisert. Tenk på stjernene vi har over oss om natten, disse uhyre verdener som vi aldri kan nå. Jeg vil erobre planetene om jeg kunne, jeg har ofte tenkt på det. Jeg blir lei meg når jeg ser dem så klart, og likevel så langt unna.
Se også
redigerReferanser
rediger- ^ David Keys, Sentral-Afrikas forbannelse, gjengitt i Innsikt nr. 3, mars 2014 side 26-30
Kilder
rediger- Hobson, Rolf, Europeisk politisk historie 1750–1950, Cappelen Damm Akademisk, 2015, ISBN 978-82-02-24316-6
Eksterne lenker
rediger- «130 years ago: carving up Africa in Berlin», fra Deutsche Welle, artikkel 25. februar 2015