Julenissen

fantasiskikkelse som er blitt et symbol for julen
Se også: Nisse

Julenissen, ofte omtalt som nissen, er en fantasiskikkelse som er blitt et symbol for julen i vestlig populærkultur, med røtter i gamle europeiske tradisjoner og folketro.

Julenissen er en eventyrskikkelse som er knyttet til julefeiring og det fremste verdslige symbolet på feiringen. Figuren har opphav i flere tradisjoner, deriblant skikken med Sankt Nikolaus, folketroen på nisser og forestillingene om Kong Vinter. Illustrasjonen er fra Japan 1914, men viser en «moderne», amerikansk julenisse som legger julegaver i julestrømpene ved peisen.
Tradisjonell norsk julaften med utkledt nisse i lusekofte og nisselue, julesanger og juletregang ved Vesterheim Norwegian-American Museum i Iowa i USA.

Julenissen opptrer i forbindelse med julen, i Skandinavia særlig på julaften. Skikkelsen blir gjerne framstilt som en eldre vennlig mann med kraftig hvitt skjegg og smilende øyne, ofte kledd i enten lang rød kappe eller en kort rød jakke. Han bærer også gjerne store støvler og rød nisselue. Den moderne julenissen kommer med gaver til barna, gaver han gjerne bærer i en sekk på ryggen eller har i en slede trukket av reinsdyr. Bakgrunnen for disse elementene er beskrevet allerede i 1673 av Johannes Schefferus som i «Lapponia» beskriver de hedenske kulturer på Nordkalotten. Blant flere refererer Schefferius til fjellbygda Korvatunturi som den hedenske Necklas siste bosted – en tradisjon man bygger på i finske Rovaniemi hvor man har bygd et internasjonalt anlagt «Sant Necklas Centre».

Julenissen er i dag blitt en personifisering av julen og det mest utbredte verdslige julesymbolet i tiden før og i julehøytiden. Ifølge norske og skandinaviske juleskikker deler julenissen ut julegaver på julaften. Under juleselskapet får mange barnefamilier besøk av en person som har kledt seg ut som julenissen og har med seg gaver.

Den amerikanske julenissens vesen og attributter ble introdusert og fastlagt i diktet A Visit from St. Nicholas fra 1823. Disse ble etter hvert utbredt internasjonalt, blant annet gjennom en serie populære reklametegninger for Coca-Cola i 1930-årene. Den amerikanske Santa Claus-figuren har siden i stor grad erstattet tyske og andre nasjonale julenissevarianter, ikke minst som kommersiell reklamefigur.

Julenissens opprinnelse

rediger
 
En tysk julefortelling om «Herr Vinter» (herr Winter) fra 1848. Den gamle mannen med hettekappe, kristtorn og skjegg, som en slags Sankt Nikolaeus uten bispestav og mitra, har påvirket seinere framstillinger av julenissen. Illustrasjon av Moritz von Schwind til en tysk neuruppiner (folkelig bildetrykk).
 
«Den gamle julenissen» (Old Father Christmas) framstilt i et kanadisk magasin 1875 som en sliten gammel «kong Vinter» med skjegg, vinterklær, neverkont, rein og juletrær. Tegningen viser også forskjellen mellom rike og fattiges feiring av julehøytiden.

Julenissen stammer fra den kristne helgenen St. Nikolas. Nikolas skal ha vært biskop i havnebyen Myra (nå Demre) på 300-tallet hvor han regnes som vernehelgen for sjøfolk – også.

I helgenlegendene fremstår Nikolas gjerne som den usette velgjøreren. På 1200-tallet ble den store barnefesten i Frankrike lagt til minnedagen for St.Nikolas den 6. desember, som tilsvarer Nilsmesse i den gamle norske kirkekalenderen og Necklas-dagen i de svensk-finske navnedager. Festen spredte seg etter hvert til andre land i Europa. Skikken bestod blant annet i å gi små gaver, såkalte Nikolas-gaver, og ofte kom Nikolas selv med gavene. Ved siden av den kirkelige Nikolas-festen oppstod det etter reformasjonen på 1500-tallet en tilsvarende tradisjon der Nikolas kom med gaver i hjemmene. Selv om det har vært flere gavegivere enn St. Nikolas opp gjennom historien, er det likevel en klar forbindelse mellom ham og Julenissen.

På grunn av tvilen om det kristne opphavet har den protestantiske kirken sett på julenissen som en konkurrent til julebudskapet i kristen forstand og til Jesus-barnet.

Julenissen i Norge

rediger

Julefiguren, som oppstod på grunnlag av legendene om Sankt Nikolas, har ingenting å gjøre med den norske fjøsnissen, som er en østlandsk variant av den norrøne gardvorden, en vette som passet på gården. Julenissen og fjøsnissen har således opprinnelig kun betegnelsen som nisse felles, en betegnelse som kan henføres til mannsnavnet Nils, som er en nordisk kortform av mannsnavnet Nikolas eller Nikolaus.

Den norske julenissen er nok allikevel en sammensmeltning av den europeiske julemannen, som kom til Norge via Danmark og Tyskland helt mot slutten av 1800-tallet, ofte kledt i vandringskappe eller bispedrakt, og den vesle fjøsnissen med rød lue. Det tok imidlertid et par-tre tiår før julenissen kan sies å ha blitt populær og vanlig i Norge. Julenissetradisjonen er derfor noe yngre enn juletretradisjonen her i landet. Julenissen ble først populær i Oslo-området og i byene på Østlandet, og først noe senere utover på bygdene og i de andre landsdelene. På begynnelsen av 1900-tallet ble julekorttradisjonen mer og mer vanlig i Norge, og den vesle gårdsnissen ble etter hvert også en slags «julenisse» gjennom bildeframstillinger på julekort.

Julenissen har i nyere tid fått trekk fra den kommersielle, amerikanske julenissen. Gaveutdeleren i Norge har derfor langt, lyst skjegg, rød lue, lang (rød) kappe og nikkers, samt strømper og vest i grov ull, men han har ikke bispestav og er ikke nødvendigvis tjukk.

I Norge har det siden mellomkrigsårene vært tradisjon at en voksen kler seg ut som Julenissen og kommer for å dele ut julegaver til de minste barna på julaften, den 24. desember. Det er da vanlig at Julenissen hilser selskapet med ordene «Er det noen snille barn her?». En julenisse med smågaver er også fast innslag på juletrefester som arrangeres av barnehager, skoler og andre i romjulen eller etter nyttår.

Det er en betydelig diskusjon om hvilket sted som med rette kan kalles julenissens hjemsted. Sterke norske aktører gjennom lang tid er Drøbak og Savalen, men også LongyearbyenSvalbard mener seg berettiget til å være hans hjemsted i tillegg til Oslo som i lang tid svarte på post merket «Til Julenissen, Nordpolen». Andre byer og steder som har markert seg i konkurranser om å være nissebyen fremfor noen er Røros og Egersund.[1]

En markedsundersøkelse gjennomført i 2009 viste at 400 000 nordmenn setter ut en skål grøt til nissen i forbindelse med julen.[2] Dette viser at en 1000-årig tradisjon ennå praktiseres av ca. 9 % av befolkningen.

Julenissen i Norden

rediger
 
Engelsk tegning fra 1836 av Old Christmas som kommer ridende på en geit eller julebukk. Denne «julenissen» er framstilt med kristtorn i håret, julemat i en kurv og et barn i armene. Bollen er merket med «wassail», navnet på en britisk fruktbarhets- og julefest med røtter tilbake til middelalderen og på en krydret drikk til denne feiringen.

I de senere år har kulturhistorikere og andre forskere fattet en seriøs interesse for den godmodige arketypen, som i vår tids sentrale høytid fremstår som en overnasjonal «Pater Grand Familias». Blant flere publikasjoner fremstår her nederlenderen Tony Van Renterghems spenstige, men høyst seriøse gjennomgang; «When Santa was a Shaman» (Llewllyn Publications 1996). I 1996 kom også Finlands Ior Bock, med en høyst tankevekkende utgave av Väinmöinenmytologien, der Sant Neoklas settes i en historisk sammenheng. Begge forfatterne trekker klare tråder tilbake til den nordiske urbefolkningen, samtidig som man påpeker parallelle forhold i tidlig romersk, gresk og indoeuropeisk kultur. Så endelig har man begynt å finne svar på barnas evige spørsmål om julenissens herkomst og tilhørighet.

Forfatterne av de omtalte publikasjonene trekker trådene flere tusen år tilbake i tid, til Europas opprinnelige, naturfilosofiske kulturform. I pakt med den arktiske årssyklus ble solens vendepunkt (feiret 24/12) markert med en lysfest, der «kjærlighetens tre» (furugrana) utstyres med en levende flamme (stearinlys), naturkreftenes symboler og livets gaver (ringer). Gangen og sangen rundt treet markerer altså solens geburtsdag og dermed starten på det neste årets tider, solens sirkel krans og livshjulets gang. Derav navnet jul, simpelthen. Her feiret man også naturens rikdom, menneskehetens tilblivelse, samt ætten og sitt eget opphav, symbolisert ved, ja nettopp, julgubben, eller julemannen også kalt Allfader («Oden»), Nec-Klas eller nissen.

I den nordiske almanakken finner vi også fortsatt spor etter de gamle riter. Fortsatt kalles 6. desember NecKlas dagen, da den gamle dro med sitt bukkespann. På en uke skulle ættefaren besøke egnens barnekjære kvinner, som natten mellom 12. og 13. desember skulle granske sin sjel og sitt sinn, hvorvidt de ville la seg trolove (Lucia) kommende midsommernatt. 24. desember presenterte kvinnene sine valg for mennene, som så anordnet en ukes fest-i-val hvor kvinnenes valg (Val-ky-rie) ble feiret. Derfor kalles ennå 25. desember for den gode Stavens fanedag, Staffansdagen.

Det er således ingen tilfeldighet at de fleste granskere viser til de norrøne Asene og «guden Odin» som opphavet til vår tids julenisse. Asene og deres «Allfader» («Odin») hadde som kjent bodd i Norden «siden opphavs tid» og «alle folk i norderlanda regnet sin ætt etter dem» (Snorre Edda). Under det strengt katolske regime (ca. 1050-1550) ble disse gamle idealer bannlyst og årets merkedager ble tillagt latinsk opprinnelse og betydning. Først etter reformasjonen finner vi igjen «livshjulets tre» og den gamle «Øttefar» - Nec-Klas gjengitt i tekst og bilde. Som maske og rollefigur tillates «Gamle Hvitskjegg» benyttet først på 1800-tallets begynnelse, da den engelske «Father Christmas», nederlandske «Sinterklaas» og den danske «julemand» igjen er å finne i det offentlige rom.

Julenissen kom ifølge den nåværende og «offisielle historien» til Norden på slutten av 1800-tallet og fikk etter hvert omtrent samme rolle som gaveutdeler på julaften i alle de nordiske landene. I Sverige kalles han «jultomten» og i Danmark «julemanden». På Færøyene er imidlertid den danske nissen innført som «Jólamaðurin» først de siste tretti åra. I Island er tradisjonen at det i tillegg deles ut en førjulsgave hver dag fra og med 12. desember fram til julaften av tretten skremselsvetter eller såkalte julesveiner, kalt jólasveinar på Island. Disse stammer opprinnelig fra norrøne forestillinger der de blir beskrevet som ungene til den skrekkelige trollkjerringen Grýla, men som nå er blitt til en slags store smånisser.

Julenissen i USA og Storbritannia

rediger
 
Julenissen (Merry Old santa Claus) med julegaver til barn, framstilt i det amerikanske bladet Harper's Weekly 1881.
Daniella med rød drakt framstilt i det amerikanske vittighetsbladet Puck 1902, 1904 og 1905, lenge før skikkelsen fra 1931 ble brukt i brusprodusenten Coca-Colas velkjente reklamekampanjer med samme figur.[3][4]
 
Coca-Cola Christmas truck med svensk-amerikanske Haddon Sundbloms reklamenisse fra 1931. Sundblom bidro til å befeste bildet av julenissen som en tykk, blid mann med hvitt skjegg og rød drakt med pelskant og belte.

Julenissens vesen og attributter ble introdusert og fastlagt i diktet «A Visit from St. Nicholas» fra 1823. Den moderne julenissen som en tjukk mann med kritthvitt skjegg, rød drakt med hvite pelskanter og flygende reinsdyr ble gradvis introdusert i USA gjennom dikt, tegninger og barnebøker, med merkeår i 1809, 1823 og 1863.

På slutten av 1800-tallet flyttet flere samiske familier fra indre Finnmark til Alaska sammen med 500 rein for å lære inuitter å drive reindrift. Det norsk-amerikanske selskapet Lomen Company brukte flere av samene og reinsdyra i en reklamekampanje for reinkjøtt. I kampanjen ble det brukt et opptog hvor reinene blir leid av samer og i sleden som hver av reinene trakk satt det en julenisse i en haug av gaver. Den amerikanske, kommersielle julemyten med Santa Claus, Rudolf og reisen fra Nordpolen var født.[5]

Den kommersielle myten ble senere rendyrket gjennom den svensk/ålandsk-amerikanske illustratøren Haddon Sundbloms reklameplakater for The Coca-Cola Company i USA fra 1931. Tidligere hadde julenissen blitt avbildet på litt forskjellig måte, hos oss ofte i tysk-dansk versjon som en gammel mann med lang kappe, gjerne grønn, og gaver i en sekk på ryggen. Coca cola-nissen var likevel ikke en helt ny variant, men en figur som var etablert fra før.[3][4] Denne versjonen spredte seg siden med amerikansk populærkultur til store deler av verden, også til Norge. Dette skyldes også Walt Disneys to tegnefilmer «Santa's Workshop» og «The Night before Christmas» fra 1932, der publikum får presentert en nissefigur som ligner Sundbloms, og som dermed befester bildet av en rødkledd og tykk julenisse.

Ifølge moderne, amerikansk tradisjon framstilt i bøker og filmer bor julenissen på Nordpolen der han lager gaver sammen med små hjelpere eller gnomer. Natten før juledagen, altså natt til den 25. desember, tar nissen av sted med reinsdyr og slede og reiser rundt i hele verden med pakker og gaver som han slipper ned gjennom skorsteinspiper eller legger i julestrømper opphengt på peishyllen eller ved sengeenden. Første juledag er derfor den store gavedagen i den engelskspråklige verden.

De åtte reinsdyrene som trekker nissens slede ble navngitt i diktet A Visit from St. Nicholas: Dasher, Dancer, Prancer, Vixen, Comet, Cupid, Donner, Blitzen. «Donner und Blitzen» er tysk for torden og lyn. Senere ble det niende reinsdyret introdusert i fortellingen om Rudolph the Red-Nosed Reindeer som ble skrevet i 1939 og presentert i sangen «Rudolf er rød på nesen» i 1949.

Julenissen kalles ofte «Father Christmas» i Storbritannia, mens han i USA har fått navnet Santa Claus, en anglifisering av det nederlandske Sinterklaas, altså Sankt Nikolas.

Julenissen i Russland

rediger
Se ellers egen artikkel: Fader Frost

I den gamle russiskortodokse kirken var St. Nikolas den helligste av alle helgener og brakte også der gaver. Ifølge russisk folketradisjon er det imidlertid Ded Moroz (Дед Мороз), det vil si «Bestefar Frost» eller «Fader Frost» som har samme rolle som julenissen hos oss. Han bærer en magisk stav og kommer med gaver til barna under Nyttårsfeiringa, ofte sammen med barnebarnet sitt Snegurochka (Снегурочка) eller «Snøjomfrua». Bestefar Frost forekommer også i tysk tradisjon under navnet «Väterchen Frost». I kommunisttiden i Øst-Europa ble Ded Moroz først bannlyst, men senere blant annet brukt i den kulturpolitiske propagandaen som et motstykke til den dekadente, vestlige Julenissen, og opptrådte da nesten alltid i blå kappe.

Julenissen i verden

rediger

I moderne julefeiring er julenissen for lengst blitt kommersialisert. Han brukes som salgsfremmende figur i hele den vestlige verden, men også i Latin-Amerika og ikke-kristne kulturer som Japan og deler av Øst-Asia, blant annet på Taiwan. Julenissen kan derfor sees i de fleste stormagasiner før jul, blant annet i form av utkledde personer som hilser på kunder og barn.

Hvor julenissen bor varierer imidlertid med de nasjonale tradisjonene. Hjemstedet hans kan være Nordpolen, Alaska, nord i Canada, på Grønland, i Korvatunturi i finsk Lappland, i Dalarna i Sverige eller i Norge. De som ser på julenissen som helgenen Sankt Basil, mener det ligger i den tyrkiske oldtidsbyen Caesarea. Den nederlandske nissen Sinterklaas bor i Spania.

Julenissens kommersielle potensial har ført til at enkelte lokalsamfunn og steder satser på ham som bærende forretningside. Særlig har den finske byen Rovaniemi satset stort på å lansere seg internasjonalt som julenissens hjemsted. I langt mindre skala har tettstedet Drøbak sør for Oslo gjort det samme, der det er helårs julebutikk og «Julenissens postkontor» med eget poststempel. I Savalen i Hedmark ligger «Julenissens gård» som små og store kan besøke og sende post og ønskelister til. I mange år tok også Oslo kommune imot post fra hele verden adressert til «Julenissen på Nordpolen».

Julenissen i bøker, filmer og sanger

rediger

Det har blitt laget en enorm mengde bøker, filmer og sanger om og med julenissen, særlig historier for barn.

Bøker (utvalg)

rediger

Filmer (utvalg)

rediger

Sanger (utvalg)

rediger

Annet (utvalg)

rediger

Se også

rediger

Referanser

rediger

Litteratur

rediger
  • Julenissen og andre nissar av Velle Espeland, Oslo 2000

Eksterne lenker

rediger