Wikipedia

Jarvisøya

amerikansk øy i Stillehavet

Jarvisøya (offisielt engelsk Jarvis Island), tidligere kjent som Bunkerøya (engelsk Bunker Island) er et amerikansk territorium og koralløy i det sørlige Stillehavet. Øya har et flateinnhold på 4,5 km2 og ligger ca. halvveis mellom delstaten Hawai'i og Cookøyene [1]. Øya har idag status som et såkalt uinnlemmet og uorganisert oversjøisk territorium under USA, og er administrert av innenriksdepartementet som et viltreservat gjennom etaten U.S. Fish and Wildlife Service (FWS) [2]. Ulikt de fleste korallatoller er lagunen på øya tørrlagt. Den ble annektert av USA i 1857 på grunn av de store forekomstene av guano, som ble samlet og sendt til fastlandet for og brukes som gjødsel. Den var under britisk suverenitet fra 1889 til 1935.

Jarvisøya
Jarvis Island (engelsk)
Satellittbilde av Jarvisøya
Geografi
PlasseringLinjeøyene
Øygruppe / del avLinjeøyene
Areal 4,5 km²
Lengde 2,9 kilometer
Bredde 1,7 kilometer
Administrasjon
LandUSAs flagg USA
Posisjon
Kart
Jarvisøya
0°22′00″S 160°01′00″V
Jarvisøya på Commons

Øya er lokalisert i øygruppen Linjeøyene [3] og er administrert som en av USAs ytre småøyer. Jarvisøya er sammen med Amerikansk Samoa de eneste amerikanske territoriene sør for ekvator. For å besøke øya må en søke om bevilling fra U.S. Fish and Wildlife Service (FWS) og det er helst forskere og utdanningspersonell som innvilges tillatelse [4]. Øya er ubebodd, men besøkes årlig av både Kystvakten og ansatte i U.S. Fish and Wildlife Service [5].

Geografi

rediger
 
Kart som viser beliggenhet og omliggende øyer.

Koralløya ligger i øygruppen Linjeøyene i Mikronesia i det sørlige Stillehavet, omtrent halvveis mellom Hawaiiøyene og Cookøyene. Øya er sammen med Amerikansk Samoa de eneste amerikanske territoriene på den sydlige halvkule. Den ligger 40 kilometer sør for ekvator og har et totalareal på 4,5 km2. Det finnes åtte kilometer med kystlinje og det høyeste punktet er syv meter over havet. Terrenget er for det meste sand og den eneste planteveksten er lave busker [6]. Øya har et tropisk klima med svært sjeldent regn og det finnes ingen innsjø på øya [7]. Temperaturen på dagtid er høy året rundt med sterk sol, mens temperaturen synker drastisk om natten [8].

På grunn av det lave terrenget har det vært vanskelig for små skip å få øye på den. Øya har ingen havneleie og kun et fåtall ankerplasser. Båtene ankrer som regel på den sentrale siden av den vestlige kysten eller i det sørvestlige hjørnet av øya [9]. Den er lokalisert på 0°22′S 160°03′W.

Historie

rediger
 
Restene etter sporveiene som ble lagt for å frakte guano fra gruvene til skipene.

1800-tallet

rediger

Jarvisøya ble først oppdaget av det britiske skipet «Eliza Francis» den 21. august 1821. Skipet var eid av Edward-, Thomas- og William Jarvis og øya fikk sitt nåværende navn etter dem [10][11].

American Guano Company krevde suverenitet over øya for USA i mars 1857 etter store funn av guano. Den ble formelt annektert den 27. februar i 1858, samtidig som USA også annekterte Bakerøya [12][13]. I 1858 ble det bygd flere bygninger for å huse gruvearbeidere, blant annet en toetasjes villa med en stor kuppel og verandaer for observasjon. Det ble opprettet flere gruver for å utvinne guano og lagt sporveier for å frakte guanoen til havneområde. En av de første lassene med guano ble utvunnet av den amerikanske forretningsmagnaten Samuel Gardner Wilder [14]. USA utvant guano på øya de neste 21 årene, som ble sendt til fastlandet og brukt som gjødsel, men de forlot øya i 1879.

Etter amerikanerne hadde forlatt øya gjorde New Zealand flere mislykkede forsøk på å utvinne guano på 1880-tallet. Squire Flockton var ansvarlig for å vedlikeholde øya i denne perioden og var alene på øya i måneder om gangen. Flockton begikk selvmord ved å skyte seg selv i 1883 [15] og er en av fire menn som er begravd i gravlunden på øya [16]. Det britiske selskapet John T. Arundel & Co gjenoppstartet utvinnelse av guano på øya fra 1886 til 1889 og øya ble annektert av Storbritannia den 3. juni 1889 [17][18].

1900-tallet

rediger

I 1909 besøkte skipet «S.S. Ocean Queen» og kopra-entreprenøren John T. Arundel øya. Der bygde de en pyramide av treverk som de malte hvit [19]. Den 30. august i 1913 strandet skonnertbarken «Amaranth» og kaptein C. W. Nielson og hans mannskap på øya. De var på vei med kull fra Newcastle i Australia til San Francisco da de gikk til grunne på sørsiden av Jarvisøya. Mannskapet forlot øya i to livbåter; den ene kom i land i Pago Pago i Amerikansk Samoa, mens den andre i Apia i Vest-Samoa [20].

Øya ble igjen annektert av USA den 26. mars 1935 og president Franklin D. Roosevelt ga innenriksdepartementet administrasjon over øya den 13. mai 1936 [21]. En radiostasjon som samlet værinformasjon ble kort tid senere etablert og også flere stein- og trehus [22]. De kalte bosetningen Millersville og de første av bygningene ble bygd av vrakrester etter Amaranth. Det ble også bygd en rullebane for fly på øya. I begynnelsen av Stillehavskrigen oppdaget fire amerikanere stasjonert i Millersville et japansk marinefartøy ved kysten av øya, som de trodde var et amerikansk skip som kom for å hente dem. Da skipet kom nærmere ble mennene beskutt, men ingen ble skadet eller drept i angrepet. Det amerikanske skipet «USCGC Taney» fra Kystvakten evakuerte mennene den 7. februar i 1942 [23].

Jarvisøya ble besøkt av forskere fra juli 1957 til november 1958 under Det internasjonale geofysiske år. En orkan rammet øya i januar 1958 som ødela det meste av bebyggelsen, men de internasjonale forskerne kom uskadd fra orkanen og fortsatte sitt arbeid på øya [24].

Vernet naturområde

rediger
 
Korall i Jarvis Island National Wildlife Refuge.

Innenriksminister Rogers Morton etablerte viltreservatet Jarvis Island National Wildlife Refuge den 27. juni 1974. I 2006 ble reservatet utvidet og inkluderer nå hele øyas flatinnhold, samt hele 1734,4 km2 med omliggende havområder [25]. President George W. Bush gjorde øya til et nasjonalmonument i januar 2009, kjent som Pacific Remote Islands Marine National Monument [26]. Tilgang til øya krever bevilling fra U.S. Fish and Wildlife Service.

Fauna

rediger

Tidligere kolonister har tatt med seg dyr som katter, geiter, mus og rotter til øyene [27]. Kattene, som ble tatt med hit av gruvearbeidere på 1800-tallet, ødela mye av det endemiske dyrelivet på øya og ble derfor fjernet fra øya i 1990 [28]. Øya har 14 fuglearter, nest flest av Linjeøyene (etter Kiribati), og har en av verdens største kolonier av sotterne med mer enn 1 million individer [29]. Andre fugler er brunsule, maskesule, rødfotsule, storfregattfugl, småfregattfugl, blånoddy, brunnoddy, brunlire, kilehalelire, polynesiaterne, silketerne, rødhaletropikkfugl, alaskaspove, sibirlo og steinvender [30]. Det finnes mer enn 252 fiskearter, blant dem flere arter haier, rokker, epinephelinae og papegøyefisker [31].

Referanser

rediger
  1. ^ Darwin, Charles; Bonney, Thomas George (1897). The structure and distribution of coral reefs. New York City, New York: D. Appleton and Company. Side 207. ISBN 0-520-03282-9.
  2. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 2. februar 2015. Besøkt 3. mars 2015. 
  3. ^ Line Islands. (2009, 14. februar). I Store norske leksikon. Hentet 17. august 2014 fra http://snl.no/Line_Islands.
  4. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 16. mars 2017. Besøkt 18. august 2014. 
  5. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 16. mars 2017. Besøkt 18. august 2014. 
  6. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 11. august 2014. Besøkt 18. august 2014. 
  7. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 2. februar 2015. Besøkt 3. mars 2015. 
  8. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 16. februar 2019. Besøkt 18. august 2014. 
  9. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 19. august 2014. Besøkt 18. august 2014. 
  10. ^ http://www.jarvisisland.info/north_pacific_pilot.html#282 (side 282)
  11. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 27. mars 2014. Besøkt 18. august 2014. 
  12. ^ http://www.gpo.gov/fdsys/pkg/GAOREPORTS-OGC-98-5/content-detail.html
  13. ^ http://www.nytimes.com/1865/05/03/news/guano-companies-litigation-case-interest-stockholders-supreme-court-general-term.html
  14. ^ http://files.usgwarchives.net/hi/statewide/bios/wilder65bs.txt
  15. ^ http://home.att.net/~higley.family/Henry_Winkelmann.htm
  16. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 3. oktober 2014. Besøkt 18. august 2014. 
  17. ^ Ellis, Albert F. (1935). Ocean Island and Nauru; Their Story. Sydney, Australia: Angus and Robertson, limited. OCLC 3444055.
  18. ^ Maslyn Williams & Barrie Macdonald (1985). The Phosphateers. Melbourne University Press. ISBN 0-522-84302-6.
  19. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 3. oktober 2014. Besøkt 18. august 2014. 
  20. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 25. mai 2017. Besøkt 18. august 2014. 
  21. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 2. februar 2015. Besøkt 3. mars 2015. 
  22. ^ http://www.jarvisisland.info/panalaau_memoirs.html#photos
  23. ^ http://home.att.net/~higley.family/sub1.htm
  24. ^ http://www.fws.gov/refuges/profiles/History.cfm?ID=12513
  25. ^ http://www.fws.gov/refuge/jarvis_island/
  26. ^ http://georgewbush-whitehouse.archives.gov/news/releases/2009/01/20090106-6.html
  27. ^ http://www.fws.gov/refuge/Jarvis_Island/wildlife_and_habitat/index.html
  28. ^ http://www.fws.gov/refuges/profiles/index.cfm?id=12513
  29. ^ http://www.fws.gov/refuge/Jarvis_Island/wildlife_and_habitat/index.html
  30. ^ http://www.fws.gov/refuge/Jarvis_Island/wildlife_and_habitat/birds.html
  31. ^ http://www.fws.gov/refuge/Jarvis_Island/wildlife_and_habitat/index.html
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Jarvisøya&oldid=24322737»