Janitsjarkorps
Et janitsjarkorps er et musikkorps som har både treblåsere og messingblåsere, i tillegg til slagverk.[1] Dette i motsetning til brassband, som ikke har treblåsere, og fanfarekorps, hvor brassbandbesetningen er utvidet med saxofoner.
Det arrangeres årlig norgesmesterskap for janitsjarkorps i Olavshallen i Trondheim.
Opprinnelsen til begrepet «Janitsjarkorps»
rediger
Ordet «janitsjar» (osmantyrkisk: يڭيچرى/yeŋiçeri), stammer fra Det osmanske riket og betyr ny soldat. Janitsjar-avdelingene ble opprettet i løpet av 1300-tallet som sultanens livgarde. Med tiden ble de til den profesjonelle kjernen av elitesoldater i osmanernes mektige hær.[1]
Janitsjarmusikk ble innført i resten av Europa på 1700-tallet og fikk en viktig rolle i militærmusikken. Etter beleiringen av Buda (1686) og beleiringen av Beograd (1717) ble musikkinstrumenter tatt som krigsbytte og janitsjarmusikk fikk innpass i resten av Europa. I 1720 fikk Polen et helt janitsjarorkester av sultanen. Opera- og symfoniorkestre tok på 1700-tallet i bruk stortromme, bekken og triangel. Den såkalte tyrkiske musikken hadde innflytelse på Christoph Willibald Gluck og Mozart (særlig Bortførelsen fra Seraillet) samt Haydn, Gaspare Spontini og Beethoven (for eksempel Die Ruinen von Athen og 9. symfoni). Mozarts A-dursonate (for klaver) etterligner den tyrkiske musikken.[2]
Janitsjarene tok tidlig i bruk musikk som et dramatisk virkemiddel, både hjemme og ute på slagmarken. Musikken skilte janitsjarene fra andre hæravdelinger, og bidro til å skape en mystikk som understreket deres særegne rolle i militæret og i samfunnet. Avdelingen med janitsjarenes musikere ble kalt «mehteran» (osmantyrkisk: مهتران/mehterân), som kan oversettes til veteranene. Janitsjarene og deres bruk av musikk fascinerte europeerne, påvirket europeisk klassisk musikk og ga inspirasjon til utviklingen av europeiske militære musikkorps.
Norske janitsjarkorps
redigerNorske janitsjarkorps hadde opprinnelig ofte en besetning som lignet på militærmusikkorpsenes, med relativt få musikere på hver stemme. Siden 70-tallet har norske amatør-janitsjarkorps i større og større grad nærmet seg den amerikanske Symphonic Band-modellen, hvor en stor klarinettgruppe bærer en stor del av korpsklangen.[trenger referanse] Moderne janitsjarmusikk krever også ofte en stor gruppe med allsidige musikere på slagverk, som kan spille melodiske og rytmiske slagverksinstrumenter om hverandre.
De senere år har norske korps' deltagelse under festivalen Certamen Internacional de Bandas de Musica - Ciudad de Valencia ført til økt påvirkning også fra spansk korpstradisjon,[trenger referanse] hvor besetningen er enda mer utvidet, blant annet med cello.
Instrumenter i janitsjarkorps (sjeldne instrumenter i parentes)
redigerPikkolofløyte, tverrfløyte, (altfløyte), obo, (engelsk horn), (sopraninoklarinett), klarinett, (altklarinett), bassklarinett, (kontrabassklarinett), (sopransaksofon), altsaksofon, tenorsaksofon, barytonsaksofon, (bassaksofon), fagott og (kontrafagott).
(Pikkolotrompet), trompet, kornett, (flygelhorn), valthorn, (tenorhorn), trombone, (basstrombone), eufonium og tuba.
(Mange tror at også althorn hører hjemme i et janitsjarkorps, men dette er et rent brassband instrument og hører ikke hjemme her.)[trenger referanse]
Forskjellige slagverksinstrumenter som for eksempel pauke, xylofon, marimba, congas, trommer og cymbaler.
Spesialinstrumenter
redigerPiano, celesta, synthesizer, cello (spesielt i spansk musikk), kontrabass, harpe.
Referanser
rediger- ^ a b Damms store leksikon. Oslo: Damm. 1987. ISBN 8251772818.
- ^ Cappelens musikkleksikon. Bind 3. Oslo: Cappelen. 1979. ISBN 8202036860.