International Alliance of Women

International Alliance of Women (IAW), opprinnelig International Woman Suffrage Alliance (IWSA) og tidligere også kalt International Alliance of Women for Suffrage and Equal Citizenship, er en internasjonal ikke-statlig organisasjon som arbeider for alle jenters og kvinners menneskerettigheter og likestilling over hele verden, og som historisk var den viktigste internasjonale organisasjonen som arbeidet for kvinners stemmerett. IAWs norske seksjon er Norsk Kvinnesaksforening.

International Alliance of Women Alliance Internationale des Femmes
Stiftet		1904
Hovedkontor		Genève
Ideologi		Liberal feminisme, Liberal internasjonalisme, likestilling, menneskerettigheter
Grunnlegger(e)		Carrie Chapman Catt
Nettsted		www.womenalliance.org

Den svenske liberale politikeren Hanna Rydh, tidligere medlem av Sveriges riksdag og leder i IAWs svenske medlemsorganisasjon Fredrika Bremer-förbundet, var president for IAW 1946–1952. IAW markerte seg i hennes presidenttid gjennom et bredt engasjement for internasjonalt samarbeid, på et liberalt internasjonalistisk grunnlag

IAW har et likestilt samfunn («equal citizenship») som hovedmål og står for en bred og inkluderende feminisme i en progressiv, liberal kvinnesakstradisjon, som er forankret i menneskerettighetene og det liberale demokratiet. IAW er tradisjonelt den sentrale organisasjonen innen den «borgerlig-liberale» kvinnesaksbevegelsen internasjonalt, det vil si den liberal-progressive, likestillingsorienterte grenen av den større borgerlige kvinnebevegelsen. Liberal feminisme er et moderne begrep som favner denne idétradisjonen. Organisasjonen, da kalt Den internasjonale kvinnestemmerettsalliansen, ble dannet i 1904 av Carrie Chapman Catt, Millicent Fawcett, Susan B. Anthony og andre ledende kvinnesaksforkjempere for å arbeide for kvinners stemmerett, og den første presidenten var Carrie Chapman Catt, som også grunnla League of Women Voters. IAWs idégrunnlag, samfunnssyn og symboler springer i stor grad ut av den liberale feminismen som oppstod i USA på 1800-tallet. I stemmerettskampen tilhørte organisasjonen den moderate suffragistbevegelsen som arbeidet for lovendringer gjennom reformistiske virkemidler som kontakt med ledende liberale politikere.

Prinsippene for IAW slår fast at alle uansett kjønn «er født frie og uavhengige» med «rett til individuelle rettigheter og frihet», at «kvinnesak er menneskerettigheter» og at «menneskerettigheter er universelle, udelelige og gjensidig avhengige».

IAW representerer over 50 medlemsorganisasjoner med flere hundre tusen medlemmer på verdensbasis, og er åpen for alle kjønn. Blant medlemsorganisasjonene er Norsk Kvinnesaksforening, Dansk Kvindesamfund, Kvenréttindafélag Íslands, Fredrika Bremer-förbundet, Deutscher Frauenring og All India Women’s Conference. Som del av den liberale kvinnesaksbevegelsen var IAW klart provestlig under den kalde krigen. Idag arbeider IAW blant annet for ratifisering og implementering av FNs kvinnekonvensjon (CEDAW) og dens tilleggsprotokoll, og fokuserer på menneskerettigheter, demokrati, fred, arbeid mot vold, og kvinne- og barnehelse. IAW begynte i 1946 å fokusere mer på kvinners stilling i utviklingsland, delvis for å demme opp for kommunismen.

I tråd med sitt menneskerettsorienterte grunnsyn forstår IAW minoritetsvern som en integrert del av kvinnesaken. Kvinnesaksbevegelsen anser antigenderpopulismen som en alvorlig trussel mot demokratiet og menneskerettighetene, og mener den eneste strategien som virker i møtet med reaksjonær antigenderpopulisme og som er forenlig med kvinnesaksbevegelsens ideer og etikk som progressiv, menneskerettsorientert bevegelse er å være tydelig om kvinnesaksbevegelsens mål om å arbeide for alle jenter og kvinner, også transkvinner, på grunnlag av menneskerettighetene. IAW-president Marion Böker sa at det for kvinnesaksbevegelsen er nødvendig å arbeide på grunnlag av menneskerettighetene, som er universelle og udelelige, forsvare demokratiske verdier og kjempe for en inkluderende kvinnebevegelse, og advarte mot antidemokratiske og høyreradikale krefter som prøver å sette kvinners rettigheter opp mot minoriteters menneskerettigheter, herunder ved å hisse til hat mot transpersoner; hun sa at det for kvinnesaksbevegelsen er helt avgjørende å distansere seg skarpt fra miljøer som sprer hat mot transpersoner, som hun sa er «høyrevridde og rasister». Under møtet i FNs kvinnekommisjon i 2021 arrangerte IAW og Kvenréttindafélag Íslands et forum der Böker diskuterte hvordan kvinnesaksbevegelsen kan styrke feministisk og skeiv solidaritet og motvirke transfiendtlige stemmer, sammen med Mridul Wadhwa, en av lederne i krisesenterbevegelsen i Storbritannia. IAW-bevegelsen deler dermed ståstedet til UN Women som advarte mot ekstreme antirettighetsbevegelser og uttalte at «kampen for LHBTIQ+-personers menneskerettigheter kan ikke adskilles fra kampen for kvinners rettigheter og likestilling. De som kjemper for kvinners og LHBTIQ+-personers menneskerettigheter deler målet om frie og rettferdige samfunn». Kvinnesaksbevegelsen tar sterk avstand fra antigenderbevegelsens kamp mot inkluderende idrett og inkluderende språk, som begge er blant de mest utbredte narrativene i populistisk og høyreradikal antigenderdiskurs og som av store og etablerte feministiske organisasjoner beskrives som en ren hatkampanje som har som formål å presse transpersoner ut av samfunnet. IAW-familien deler sin vekt på et inkluderende samfunn med andre store kvinneorganisasjoner.

IAW står i en liberal internasjonalistisk og menneskerettsorientert tradisjon. I IAWs tidsskrift International Women's News het det i 1946 at «støtte til FN og demokratiet må være i fremste rekke i vårt program». IAW har historisk vært preget av en «ovenfra-og-ned-tilnærming, der eliten ses som de viktigste endringsagentene», samtidig som organisasjonen hevder å snakke for alle kvinner. I tråd med dette vektlegger organisasjonen tett kontakt med regjeringer og internasjonale organisasjoner, og organisasjonens ledere har historisk hatt tette bånd til ledende – ofte liberale – politikere. IAW hadde fra 1926 tette bånd til Folkeforbundet og var den fjerde organisasjonen som i 1947 fikk generell konsultativ status i FNs økonomiske og sosiale råd, en status reservert for store ikke-statlige organisasjoner som deltar i alle saksfelt rådet arbeider med. Organisasjonen har vært sentral i utviklingen av FNs kvinne- og likestillingspolitikk. Den norske venstrepolitikeren Eva Kolstad var i flere tiår svært sentral i IAW, der hun var styremedlem, og ble også medlem av FNs kvinnekommisjon som følge av arbeidet i IAW. Organisasjonen har også deltagerstatus i Europarådet. IAW har representanter ved FN-hovedkvarteret i New York, FN-kontoret i Genève, FN-kontoret i Wien, UNESCO i Paris, FNs organisasjon for ernæring og landbruk i Roma, Europarådet i Strasbourg, Den arabiske liga i Kairo og Golfrådet i Riyadh, og er medlem av European Women's Lobby i Brussel. President og sjefsrepresentant til FN er Alison Brown. Arbeidsspråkene er engelsk og fransk.

IAW tok i 1904 gull (gull og hvitt) som farge, som var det eldste symbolet for kvinnesak og som hadde blitt hovedsymbolet for den liberale stemmerettsbevegelsen i USA på 1800-tallet. Gjennom IAW ble gull og hvitt utbredte symboler på den borgerlig-liberale kvinnesaksbevegelsens kamp for stemmerett internasjonalt.

Historie

IAWs grunnlegger og første president Carrie Chapman Catt, som også grunnla League of Women Voters i USA

Tilhengere av kvinners stemmerett innen den amerikanske liberale kvinnesaksbevegelsen tok initiativ til å etablere Den internasjonale kvinnestemmerettsalliansen (International Woman Suffrage Alliance; IWSA), fordi de var frustrerte over at International Council of Women (ICW) vegret seg for å støtte kvinners stemmerett. Beslutningen om å etablere alliansen ble tatt i Washington D.C. i 1902. Alliansen ble formelt etablert i Berlin i 1904, under navnet Den internasjonale kvinnestemmerettsalliansen (International Woman Suffrage Alliance; IWSA), og ble den mest sentrale internasjonale organisasjonen som arbeidet for kvinners stemmerett, og den ledende internasjonale kvinnesaksorganisasjonen i den borgerlig-liberale tradisjonen.

Svenske stemmerettsforkjempere (med studentluer) foran IWSAs (nå IAWs) fane på stemmerettskonferansen i Stockholm i 1911. Gull og hvitt var den liberale eller borgerlige kvinnesaks- og stemmerettsbevegelsens farger, brukt av IWSA/IAW og dens medlemsorganisasjoner som Norsk Kvinnesaksforening.

Alliansen hadde en klarere progressiv og likestillingsorientert profil enn ICW, der kampen for stemmerett og politisk og juridisk likestilling stod sentralt. Alliansens første president var Carrie Chapman Catt, som også grunnla League of Women Voters i USA. Ved siden av Catt fikk visepresident Millicent Fawcett stor innflytelse på den politiske retningen alliansen tok.

Den moderate suffragisten og liberale politikeren Millicent Fawcett var en toneangivende skikkelse i IWSA (senere IAW), og visepresident og medlem av det første styret. Hun var pragmatisk suffragist som kjempet for stemmerett gjennom lovreformer, og tok skarp avstand fra suffragettene i hjemlandet, og sørget for at de ble nektet medlemskap i IWSA

Den norske venstrepolitikeren og leder i Norsk Kvinnesaksforening Eva Kolstad var i flere tiår svært sentral i IAW og var styremedlem i flere perioder

Det ble senere holdt kongresser i bl.a. København (1906), Amsterdam (1908), London (1909) og Stockholm (1911). IWSA utga også tidsskriftet Jus Suffragii. IWSA la seg på en moderat linje og var suffragister i den liberale tradisjonen som arbeidet for lovreformer og gjennom kontakt med ledende politikere, påvirket av Millicent Fawcett. Alliansen tok avstand fra suffragettene, en militant fløy i den britiske stemmerettskampen som var svært uglesett i den etablerte kvinnestemmerettsbevegelsen i Storbritannia, kjent som suffragistene, som mente de ødela for arbeidet for kvinners stemmerett gjennom sine metoder. Alliansens britiske medlemmer omtalte seg som «Law-Abiding Suffragists» for å markere distanse til suffragettene, og alliansens innflytelsesrike visepresident fra Storbritannia, den ledende britiske suffragistlederen Millicent Fawcett, sørget for at kongressen i 1906 avslo søknad om medlemskap fra den radikale suffragetteorganisasjonen Women's Social and Political Union. Alliansen etablerte seg dermed tydelig som en del av den borgerlig-liberale kvinnesaksbevegelsen, som vektla konstruktivt samarbeid med myndighetene om reformer. I 1926 endret organisasjonen navn til International Alliance of Women for Suffrage and Equal Citizenship, og i 1946 ble navnet forkortet til bare International Alliance of Women.

I mellomkrigstiden var organisasjonen en av de tre store internasjonale «borgerlige» kvinne(saks)organisasjonene, ved siden av International Council of Women (ICW) og Internasjonal kvinneliga for fred og frihet (IKFF). Av disse var IWSA (IAW) mer progressiv og likestillingsorientert enn ICW, med likestilte politiske rettigheter som hovedsak. IWSA var samtidig relativt mer konservativ enn IKFF, med et klart liberalt tyngdepunkt. IAW var tradisjonelt dominert av velutdannede kvinner fra borgerskapet. Organisasjonens medlemmer var ofte tilknyttet liberale partier og bevegelser, men noen var også progressive konservative eller liberalkonservative. Organisasjonen ser tradisjonelt på kontakten med ledende politikere, regjeringer og siden også internasjonale organisasjoner som den mest effektive måten å arbeide for likestilling. IAW var dermed preget av en «ovenfra-og-ned-tilnærming, der eliten ses som de viktigste endringsagentene». Samtidig gjorde IAW krav på å være den internasjonale organisasjonen som snakket for alle kvinner.

For IAW er det liberale demokratiet en selvsagt forutsetning for bevegelsens arbeid; «støtte til FN og demokratiet må være i fremste rekke i vårt program» het det i IAWs tidsskrift International Women's News i 1946. IAW står i en liberal internasjonalistisk tradisjon, og slutten på andre verdenskrig markerte begynnelsen på en periode med et sterkt internasjonalt engasjement, herunder i utviklingsland, under ledelse av den daværende presidenten, Hanna Rydh fra Sverige. Dette var delvis motivert av et ønske om å demme opp for kommunismen: «Det var oss eller kommunistene som ville organisere [kvinnene i] Midtøsten» skrev IAWs andre president Margery Corbett Ashby. Under den kalde krigen var IAW dermed klart provestlig.

Ved organisasjonens kongresser var det gjennom det meste av 1900-tallet vanlig at vertslandets stats- eller regjeringssjef deltok. F.eks. deltok Indias statsminister Indira Gandhi ved kongressen i 1973.

Den norske Landskvindestemmeretsforeningen var blant organisasjonene som deltok i etableringen av IAW i 1904, og Norsk Kvinnesaksforening (NKF) arvet Landskvindestemmeretsforeningens medlemskap i 1937. NKF har vært representert i IAWs internasjonale styre med NKF-lederne Margarete Bonnevie, Eva Kolstad, Karin M. Bruzelius og Margunn Bjørnholt. Eva Kolstad var svært aktiv i IAW fra hun ble styremedlem i 1949 og frem til hun ble likestillingsombud i Norge i 1978, og som følge av engasjementet i IAW ble hun også valgt til FNs kvinnekommisjon (der hun ble nestleder) av statspartene etter å ha blitt nominert som felles kandidat av regjeringene i de nordiske landene.

Selv om alliansen oppstod som den liberale og progressive grenen av den borgerlige kvinnebevegelsen kan alliansens vekt på politisk og juridisk likestilling på et liberaldemokratisk grunnlag og informert av et menneskerettsperspektiv i moderne tid og i en feministisk kontekst forstås som et relativt konservativt ståsted sammenlignet med senere (radikale) kvinnebevegelser. Menneskerettsparadigmet som tidlig ble viktig for IAW ble også under den kalde krigen betraktet som ganske borgerlig, sett fra venstresidens ståsted. En studiebok utgitt av AKPs kvinneutvalg omtalte f.eks. IAWs norske medlem NKF som del av den borgerlige (og mer spesifikt borgerlig-liberale og borgerlig-progressive) feminismen og uttalte at «kvinnesaksbevegelsen har hele tida gått hånd i hånd med den borgerlig-liberale bevegelsen forøvrig og den har gjennomgått akkurat den samme utviklinga fra progressiv kamp til reaksjon». IAW har også i sine arbeidsmetoder og organisasjonskultur vært preget av en konservativ stil, og vekten på konstruktivt samarbeid med myndigheter og internasjonale organisasjoner. Sentralstyremedlem i IAWs norske medlem NKF Aud Trætteberg oppsummerte i 1980 NKFs profil på denne måten:

Det er kvinnesaksforeningen som representerer kontinuiteten i arbeidet for likestilling mellom kvinner og menn. Vi har vært med i snart hundre år, og sitter inne med en bredere erfaring enn de nye kvinneorganisasjonene. Vi arbeider mer i det stille. De store aksjoner er ikke vår hovedarbeidsform [...] vi tror på langsiktig påvirkning gjennom kanaler som skole, arbeids- og næringsliv [...] [vi] snakker [ikke] så mye [om] feminisme i [vår] forening. Vi synes det blir for mye dyrking av det kvinnelige, en slags forherligelse av det ene kjønnet som kan skape unødige motsetningsforhold til menn. Vi legger oss på en mer moderat linje, vi forsøker heller å skaffe oss reell innflytelse. [...] mange av våre medlemmer sitter i viktige stillinger hvor de kan gjøre en innsats for kvinnesaken [...] vi er partipolitisk uavhengige, og samler medlemmer fra Høyre til SV. Det ekstremt radikale eller konservative finner man ikke i kvinnesaksforeningen. Vi er enige i de fleste saker som angår kvinner, det generelt politiske lar vi ligge.

Aud Trætteberg

Politikk

Grunnsyn og prinsipper

IAW arbeider for et likestilt samfunn på grunnlag av menneskerettighetene. Prinsippene for IAW slår fast at alle uansett kjønn «er født frie og uavhengige» med «rett til individuelle rettigheter og frihet», at «kvinnesak er menneskerettigheter» og at «menneskerettigheter er universelle, udelelige og gjensidig avhengige». IAW står i en liberaldemokratisk tradisjon; i IAWs tidsskrift International Women's News het det i 1946 at «støtte til FN og demokratiet må være i fremste rekke i vårt program». IAW-president Marion Böker understreket i 2023 at det er viktig å forsvare demokratiske verdier.

Politisk likestilling

IAW ble grunnlagt for å kjempe for kvinners stemmerett, og politisk likestilling er fortsatt en av foreningens kjernesaker.

Jenters og kvinners utdanning

Jenters og kvinners utdanning var den første saken den liberale kvinnesaksbevegelsen arbeidet for på 1800-tallet, allerede før stemmerettssaken, og har alltid vært et viktig fokus for IAW og foreningens medlemsorganisasjoner. I tråd med IAWs økte vekt på utviklingsland fra midten av 1900-tallet har jenters og kvinners utdanning i utviklingsland blitt et stadig viktigere tema.

Juridisk og økonomisk likestilling

Juridisk og økonomisk kjønnslikestilling har vært kjerneområder for den liberale kvinnesaksbevegelsen siden 1800-tallet. I tråd med at IAW siden etterkrigstiden har fokusert mer på utviklingsland har IAW f.eks. arbeidet for å styrke kvinners rett til land og eiendom i utviklingsland.

Seksuell og reproduktiv helse og rettigheter

Seksuell og reproduktiv helse og rettigheter er en annen kjernesak for IAW. Tradisjonelt viet ikke IAW dette temaet så stor oppmerksomhet, men det har blitt viktigere i løpet av etterkrigstiden og inn i det 21. århundre.

Vold mot kvinner

IAW støtter innsatsen mot vold mot jenter og kvinner, herunder konfliktrelatert vold og vold i nære relasjoner. IAW støtter videre innsatsen mot menneskehandel og strukturell ulikhet som tvinger kvinner ut i prostitusjon, men har vært tilbakeholden med å engasjere seg i den betente kriminaliseringsdebatten, et tema som er preget av stor uenighet mellom feminister og i (bl.a. kvinnerettslige) fagmiljøer. IAW står i en liberalfeministisk og menneskerettsorientert tradisjon og meningene spriker blant medlemsorganisasjonene. Noen av IAWs største og mest innflytelsesrike medlemsorganisasjoner som Deutscher Frauenring bruker f.eks. en terminologi med utgangspunkt i sexarbeideres menneskerettigheter, og er gjennom sin tyske paraplyorganisasjon Deutscher Frauenrat tilsluttet et initiativ som arbeider mot kriminalisering. Ikke alle IAWs medlemsorganisasjoner har tatt et ståsted i dette spørsmålet, og synspunktene har også endret seg betydelig over tid i tråd med samfunnsutviklingen og i lys av at mange av medlemsorganisasjonene er svært gamle og ble etablert i en tid preget av andre holdninger; historisk har flere av medlemsorganisasjonene vært for kriminalisering av alle sider av prostitusjon, også det å være prostituert, for siden å gå inn for full avkriminalisering. IAW har selv tradisjonelt ikke engasjert seg så mye i temaet, ettersom politiske og økonomiske rettigheter har stått mer i forgrunnen. IAW er sterkt FN-orientert og IAWs relativt nøytrale tilnærming til debatten idag er også i tråd med tilnærmingen fra en rekke FN-organer, herunder UN Women, og kan forstås som et «FN-orientert» perspektiv.

Kjønns- og seksualitetsmangfold

Kvenréttindafélag Íslands arbeider for alle kvinner – feminisme uten transkvinner er ikke feminisme (...) vi har en stor jobb foran oss for å skape en inkluderende, levende og mangfoldig feministisk bevegelse i Europa

Kvenréttindafélag Íslands, IAWs islandske medlemsorganisasjon

IAWs danske medlem Dansk Kvindesamfund, grunnlagt 1871, er en av verdens eldste kvinnesaksorganisasjoner, og har har ​uttalt at foreningen tar homofobi og transfobi svært alvorlig og at «vi støtter op om alle initiativer der fremmer homo- og transkønnedes rettigheder (...) vi ser LGBTQA som nære allierede i kampen mod ulighed og vi kæmper sammen for et samfund, hvor køn og seksualitet ikke på nogen måde skal kunne begrænse et individ».

Som paraplyorganisasjon for kvinnesaksbevegelsen anser IAW kjønns- og seksualitetsmangfold som en vesentlig side av kvinners menneskerettigheter og kjønnslikestilling i et moderne og demokratisk samfunn. IAW-familien har dermed som mål å ivareta interessene til jenter og kvinner i all sin mangfoldighet, både majoritetskvinner og minoritetskvinner uavhengig av bl.a. seksuell orientering eller kjønnsidentitet. Dette innebærer at kvinnesaksbevegelsen idag er mot alle former for transfobi og homofobi, ved siden av rasisme, og at respekten for alles menneskerettigheter og menneskeverd er del av kvinnesaksbevegelsens grunnverdier. Dette er i tråd med kvinnesaksbevegelsens menneskerettsorientering og liberale samfunnssyn, uttrykt av daværende styremedlem i IAW og leder for IAWs norske medlemsorganisasjon Norsk Kvinnesaksforening Eva Kolstad som et mål om «et samfunn hvor individuelle anlegg skal bestemme den enkeltes vei, ikke sosiale normer og overlevde tradisjoner» og en forståelse av kvinnesak som «en kamp for større menneskelige utfoldelsesmuligheter» og noe som angår hele samfunnet. Forståelsen av også kjønns- og seksualitetsmangfold som en viktig side ved kvinners menneskerettigheter er også i tråd med utviklingen i forståelsen av menneskerettighetene over tid i et faglig perspektiv og i tråd med den interseksjonelle vendingen den liberale kvinnesaksbevegelsen tok fra slutten av 1900-tallet.

Kvinnesaksbevegelsen, herunder IAW-familien og likesinnede organisasjoner, er gjennomgående opptatt av at antigenderpopulisme (herunder anti-LHBT+-narrativer) utgjør en alvorlig trussel mot demokratiet og menneskerettighetene og må ses i sammenheng med voldelig ekstremisme, høyreekstremisme og desinformasjonskampanjer. I flere land har kvinnesaksbevegelsen i 2020-årene blitt utsatt for presskampanjer fra antigenderaktører. Kvinnesaksbevegelsen mener den eneste strategien som virker i møtet med reaksjonær antigenderpopulisme og som er forenlig med kvinnesaksbevegelsens ideer og etikk som progressiv, menneskerettsorientert bevegelse er å være tydelig om kvinnesaksbevegelsens mål om å arbeide for alle jenter og kvinner, også transkvinner, på grunnlag av menneskerettighetene. Tidligere IAW-president Marion Böker deltok i tråd med dette i 2023 i ILGA-Europes podcast «Trans Inclusion in the Women's Movement», som pekte på at den etablerte kvinnesaksbevegelsen gjennomgående støtter LHBT+-minoriteter. Böker sa at det for kvinnesaksbevegelsen er nødvendig å arbeide på grunnlag av menneskerettighetene, som er universelle og udelelige, advarte mot antidemokratiske krefter og krefter på ytre høyre – herunder grupper som presenterer seg som feminister men som i virkeligheten «er høyrevridde og rasister» – som prøver å sette kvinners rettigheter opp mot minoriteters menneskerettigheter og sa at «for å gjøre en organisasjon inkluderende er det nødvendig å kjempe for det». IAW-familien er sterkt FN-orientert og kvinnesaksbevegelsen deler vurderingen fra UN Women, som uttalte at «det er lang tradisjon for at anti-rettighetsbevegelser fremstiller kvinners og LHBTIQ+-personers likestilling som en trussel mot såkalte 'tradisjonelle' familieverdier. Bevegelser som 'antikjønnbevegelsen', 'kjønnskritiske' bevegelser og 'mannsrettighetsbevegelser' har tatt dette til et ekstremt nivå (...) disse bevegelsene bruker hatpropaganda og desinformasjon for å ramme og forsøke å delegitimere mennesker med mangfoldige seksuelle orienteringer, kjønnsidentiteter, kjønnsuttrykk og kjønnskarakteristika (...) medier har fremstilt LHBTIQ+-personers rettigheter som noe som er oppe til debatt (...) falske påstander om at LHBTIQ+-personers rettigheter, særlig transpersoners rettigheter, er i konflikt med kvinners rettigheter skaper bare splittelse i kampen for likestilling (...) kampen for LHBTIQ+-personers menneskerettigheter kan ikke adskilles fra kampen for kvinners rettigheter og likestilling. De som kjemper for kvinners og LHBTIQ+-personers menneskerettigheter deler målet om frie og rettferdige samfunn (...) feminismens mål om interseksjonell rettferdighet og likestilling kan bare oppnås hvis alle kvinner og alle LHBTIQ+-personer blir inkludert som del av en bred, interseksjonell feministisk bevegelse forankret i menneskerettighetenes universalitet og udelelighet». Som eksempler på transfiendtlig «hatpropaganda og desinformasjon» som inngår i et kulturkrigsnarrativ nevnte UN Women falske «påstander om at transkvinner utgjør en trussel mot ciskvinners rettigheter, rom eller sikkerhet». Norsk Kvinnesaksforening understreket den trusselen antigenderbevegelsen utgjør og at foreningen «står solidarisk med internasjonale kvinne- og LHBT+-organisasjoner i kampen mot disse tilbakeslagene». Både IAWs og UN Womens uttalelser er i tråd med forskning som viser at antitransaktivismen er knyttet til høyreradikal og til og med fascistisk og nynazistisk politikk, som «bygger på en essensialistisk og binær forståelse av kjønn, ofte kalt ‘bioessensialisme’» og på populistisk diskurs for å legitimere eksklusjon og autoritær politikk.

Under kvinnekommisjonsmøtet i FN (CSW) i 2021 arrangerte IAW og Kvenréttindafélag Íslands et forum der Marion Böker fra IAW-styret diskuterte hvordan kvinnesaksbevegelsen kan styrke feministisk og skeiv solidaritet og motvirke «transfiendtlige stemmer [som] truer feministisk solidaritet», sammen med Mridul Wadhwa, en av lederne i krisesenterbevegelsen i Storbritannia. Kvenréttindafélag Íslands har uttalt at kvinnesaksbevegelsen arbeider for «kvinners rettigheter og likestilling av alle kjønn i alle deler av samfunnet» og «for alle kvinner – feminisme uten transkvinner er ikke feminisme (...) vi har en stor jobb foran oss for å skape en inkluderende, levende og mangfoldig feministisk bevegelse i Europa». IAWs danske medlemsorganisasjon, Dansk Kvindesamfund, har ​uttalt at foreningen tar homofobi og transfobi svært alvorlig og at «vi støtter op om alle initiativer der fremmer homo- og transkønnedes rettigheder (...) vi ser LGBTQA som nære allierede i kampen mod ulighed og vi kæmper sammen for et samfund, hvor køn og seksualitet ikke på nogen måde skal kunne begrænse et individ». Deutscher Frauenring, en av IAWs største medlemsorganisasjoner, krever «styrking av forebyggende tiltak, økt bevissthet og kompetansehevende tiltak mot kjønnsspesifikk vold fra et interseksjonelt perspektiv, tilgang til krisesentre også for transkvinner, utbygging av transinkluderende trygge rom for sexarbeidere, obligatoriske kurs for politi, påtalemyndigheter og dommere om transfiendtlig vold, konsekvent håndhevelse av den alminnelige likestillingsloven, avskaffelse av diskriminerende og stigmatiserende lovgivning som transseksualitetsloven og en transinkluderende feminisme». Deutscher Frauenring engasjerer seg bredt for et inkluderende samfunn, og har understreket at høyreekstreme, konspirasjonsteoretiske miljøer truer demokratiet, jenter og kvinner i all sin mangfoldighet og marginaliserte grupper. IAWs medlemsorganisasjoner har stilt seg positive til innføringen av et tredje kjønn i lovgivningen i de landene hvor dette har vært foreslått; Kvenréttindafélag Íslands har utgitt en rapport om likestilling av ikke-binære på Island.

IAW-familiens ståsted reflekterer en bred konsensus i hele den etablerte kvinnesaksbevegelsen og er på linje med ståstedet til alle andre store feministiske organisasjoner som deler IAWs idégrunnlag – ofte kalt liberal feminisme, likestillingsfeminisme eller «mainstreamfeminisme», på norsk tradisjonelt kvinnesak. Blant disse er League of Women Voters – grunnlagt av IAWs grunnlegger og første president Carrie Chapman Catt – og andre store organisasjoner som riktignok ikke selv er medlemmer i IAW, men som i stor grad deler politisk tradisjon med IAW og står IAW-familien nær, som National Organization for Women, som har kjønns- og seksualitetsmangfold som en av seks kjernesaker og som har uttalt at «å føre en hatkampanje mot transpersoner er ikke feministisk». 16 andre kvinnesaksorganisasjoner som i stor grad deler tradisjon med IAW – American Association of University Women, National Women’s Law Center, National Women’s Political Caucus og andre – understreket at «som organisasjoner som kjemper hver dag for like muligheter for alle kvinner og jenter uttaler vi oss på grunnlag av erfaring og ekspertise når vi sier at diskrimineringsvern for transpersoner – herunder jenter og kvinner som er trans – ikke er i konflikt med kvinners likestilling eller interesser, men fremmer dem». Uttalelsen er på linje med erklæringen «National Consensus Statement of Anti-Sexual Assault and Domestic Violence Organizations in Support of Full and Equal Access for the Transgender Community», signert av 330 kvinneorganisasjoner, herunder alle store organisasjoner som arbeider mot vold mot kvinner i USA og en rekke organisasjoner som deler tradisjon med IAW. Deutscher Frauenrat, den tradisjonelle søsterorganisasjonen av NKFs norske paraplyorganisasjon Norske Kvinners Nasjonalråd og der IAWs tyske medlem Deutscher Frauenring er en av de sentrale medlemsorganisasjonene, har uttalt at «transkvinner er kvinner og vi skal ivareta deres interesser og kjempe for deres rettigheter», og er en av organisasjonene bak alliansen Zusammen für Demokratie (Sammen for demokratiet), et prosjekt for å forsvare «et mangfoldig, fritt og åpent samfunn (og) vårt demokrati og alle som bor her mot angrepene fra ytre høyre», herunder mot antifeministiske, rasistiske, antisemittiske og anti-skeive angrep.

Kvinnesaksbevegelsen legger stor vekt på at inkluderende og respektfullt språk er viktig. IAWs tyske medlem Deutscher Frauenring har f.eks. uttalt at foreningen ønsker inkluderende språk som tar hensyn til både kvinner og kjønnsminoriteter, herunder ikke-binære. Motsatt er angrepene på inkluderende språk et av de mest utbredte narrativene i populistisk, høyreradikal antigenderdiskurs, spesielt i Donald Trumps USA. Karin Milles understreker at det er «en sterk tilknytning mellom konservative, nasjonalistiske og antigender-/antifeministiske aktører og den hatefulle motstanden mot både feminister og skeive, og deres feministiske og LHBTQ+-vennlige og inkluderende språkforslag». Dorothee Beck viser hvordan korstoget mot inkluderende språk fungerer som en diskursiv bro fra høyreekstreme bevegelser i et bredere antigenderlandskap. Iris B. Segers og Celestine S. Kunkeler ved Senter for ekstremismeforskning (C-REX) skriver at antigenderbevegelsen ofte bruker et overfladisk (tilsynelatende) «progressivt» språk f.eks. om ciskvinners rettigheter i sin kamp mot f.eks. synliggjøring av LHBTQI+-personer, men i virkeligheten står for en reaksjonær ideologi. Hele kvinnesaksbevegelsen mener dermed angrepene på inkluderende språk og idrett er symptomer på en større populistisk og høyreeekstrem trussel mot grunnleggende demokratiske og menneskerettslige verdier, og må ses i klar sammenheng med populistisk desinformasjon som prøver å hisse til hat mot minoritetsgrupper. For kvinnesaksbevegelsen er det viktig å distansere seg fra all misbruk av kvinnesakslignende retorikk til å undertrykke andre, og IAW-president Marion Böker advarte mot transfiendtlige aktører som utga seg for å være feminister og som forsøkte å infiltrere feministiske arenaer, men som ved nærmere ettersyn viste seg å være «høyrevridde og rasister».

Under Kolstadseminaret om de viktigste likestillingsutfordringene i 2019, og som hedret minnet om NKF-leder og mangeårig IAW-styremedlem Eva Kolstad, pekte Norges likestillingsminister og NKF-medlem Trine Skei Grande på mangfold, stigmatisering og stereotypier som rammer ulike kjønn og grupper som en av de sentrale utfordringene for likestilling i moderne tid.

Symboler

Gullfarget bånd brukt under Kvinnestemmerettsalliansens (IAWs) konferanse i Amsterdam i 1908. Gul/gull er den liberale kvinnesaksbevegelsens og kvinnestemmerettsbevegelsens tradisjonelle hovedfarge og kvinnesakens eldste symbol.

Alliansen tok ved etableringen gull som farge, etter forbilde av den liberale kvinnesaksbevegelsen i USA. Solsikken og fargen gull er kvinnesakens og kvinnestemmerettsbevegelsens eldste symboler, og ble brukt av amerikanske liberale kvinnesaksforkjempere fra 1867. Gjennom alliansens innflytelse ble gull og hvitt den etablerte, borgerlige kvinnestemmerettsbevegelsens fremste farger internasjonalt. Gull og hvitt ble også brukt av den norske kvinnesaksbevegelsen fra 1894, også etter amerikansk forbilde.

Farger var viktige i ikonografien i stemmerettsbevegelsen. Bruken av fargen gull begynte med Elizabeth Cady Stanton og Susan B. Anthonys kampanje i Kansas i 1867 og stammet fra fargen til solsikken, Kansas' delstatssymbol. Suffragister brukte gullfargede pins og bånd, og gule roser, for å symbolisere sin sak. I 1876, under hundreårsjubileet for USAs uavhengighetserklæring, bar kvinner gule bånd og sang sangen 'The Yellow Ribbon'. I 1916 arrangerte suffragister 'Den gylne veien' på det demokratiske landsmøtet; for å komme til kongresshallen måtte delegatene passere en linje med kvinner som strakk seg flere kvartaler, kledd i hvitt med gylne bånd og gule paraplyer, og hundrevis av meter med gyllen girlander. Gull symboliserte også opplysning, det erklærte målet for USAs liberale (mainstream) stemmerettsbevegelse

Amazons, Bluestockings and Crones: A Feminist Dictionary

Presidenter

1. Carrie Chapman Catt (USA) 1904–1923
2. Dame Margery Corbett Ashby (Storbritannia) 1923–1946
3. Hanna Rydh (Sverige) 1946–1952
4. Ester Graff (Danmark) 1952–1958
5. Ezlynn Deraniyagala (Sri Lanka) 1958–1964
6. Begum Anwar Ahmed (Pakistan) 1964–1970
7. Edith Anrep (Sverige) 1970–1973
8. Irène de Lipkowski (Frankrike) 1973–1979
9. Olive Bloomer (Storbritannia) 1979–1989
10. Alice Yotopoulos-Marangopoulos (Hellas) 1989–1996
11. Patricia Giles (Australia) 1996–2004
12. Rosy Weiss (Østerrike) 2004–2010
13. Lyda Verstegen (Nederland) 2010–2013
14. Joanna Manganara (Hellas) 2013–2020
15. Cheryl Hayles (Canada) 2020–2021
16. Marion Böker (Tyskland) 2021–2022
17. Alison Brown (USA) 2022–

Medlemsorganisasjoner

Fulle medlemmer Association des femmes de l’Europe Méridionale, All India Women's Conference, All Pakistan Women's Association, Association Suisse pour les Droits de la Femme, Bangladesh Mahila Samity, CILAF-LFDF, Coterie of Social Workers, Country Women’s Association of India, Dansk Kvindesamfund, Deutscher Frauenring, Deutscher Staatsbürgerinnen-Verband, Fédération des Femmes Burkinabe, Frauen Netzwerk für Frieden, Fredrika Bremer-förbundet, Hoda Chawari Association, Israel Federation of WIZO, Kvenréttindafélag Íslands, Nihon Fujin Yūkensha Dōmei (League of Women Voters of Japan), Ligue Hellénique pour le Droits des Femmes, Lithuanian Women’s Society, Lucy Stone League, Mauritius Alliance of Women, Nederlandse Vereniging voor Vrouwenbelangen, Norsk Kvinnesaksforening, Pancyprian Movement Equal Rights & Equal Responsibilities, Sri Lanka Women’s Conference, Union of Kuwaiti Women’s Associations, Unioni Naisasialiito Suomessa Ry, Women's Electoral Lobby, Zambia Alliance of Women,

Assosierte medlemmer Alliance of Women of Serbia, Action Sociale pour le Développement Intégral de la fille et de la femme congolaise, Association pour le Planning Familial et l’Epanouissement de la Femme, Autonomes FRAUENzentrum, Bali Women’s Union of Farming Groups, Croatian Alliance of Women IWAD, Egyptian Society for the Development of Local Communities, Fédération de Femmes pour la Paix et le Développement, Femmes rurales contre la violence et les maladies sexuellement transmissibles, Fund for Women in Asia, Josephine Butler Society, La Colombe (organization)|La Colombe, League of Women Voters of Victoria, Metro Manila Council of Women Balikatan, Mmabatho Foundation Women’s Development, ONG-SAPHTA, Platform of Women’s Empowerment and Rights, Promo Femmes/Développement Solidarité, Saroj Nalini Dutt Memorial Association, Slum Aid Project, Sri Lanka Women’s Association UK, Union of Australian Women (Victoria) Inc., Women’s Comfort Corner, Women’s Rights Movement of the Philippines,

Fotnoter

Type nummerering

Eksterne lenker

• International Alliance of Women