Halvmåne
I kunst og som symbol er halvmånen figuren av det sammenhengende området som blir dannet ved at en sirkel har et segment av en annen sirkel fjernet slik at det som står igjen er to sirkulære buer av forskjellig diameter som skjærer i to punkter uten at sirklenes senter er med. Figuren blir også kalt månesigd.
.svg)
En astronomisk halvmånes ytre bue vil være 180° (en halvsirkel), mens den symbolske halvmånen (arabisk هلال hilāl) vanligvis vil ha en ytre bue som er betydelig lengre enn 180° som vist på illustrasjonene under.
Astronomi
redigerI astronomi er halvmånen den delen av et himmellegeme (spesielt månen) som framtrer mer enn halvt opplyst av solen. Matematisk, antatt terminatoren ligger på en storsirkel vil halvmånen egentlig være en figur avgrenset av en halv-ellipse og en halvsirkel. Ellipsens største halvakse vil falle sammen med halvsirkelens diameter.
«Hornenes» retning (de to buenes krysningspunkt) avgjør om halvmånene vokser eller avtar. En voksende halvmåne har horn som peker mot øst (mot venstre sett fra den nordlige halvkule). En avtagende halvmåne har horn mot vest (mot høyre sett fra den nordlige halvkule). Sett fra den sørlige halvkule er hornenes retning motsatt.
Islam
rediger
Halvmånen og stjernen er vanligvis ansett som symboler på islam og islamsk tro, men var opprinnelig et sekulært symbol på kongelig autoritet i Midtøsten. Halvmånen ble aldri brukt av Muhammed eller noen av de tidlige muslimske overhodene, da islam tradisjonelt motsetter seg bruk av «hellige symboler». Tidlige islamske mynter er derfor preget med arabiske skrifttegn, men har ingen visuelle symboler.
Halvmånen var Sasanide-dynastiets emblem i Persia, og var sentralt plassert på Yazdegird Is krone 5. århundre. Etter arabernes erobring av riket 651 ble symbolet gradvis overtatt av kalifatene og muslimske herskere som et etablert og anerkjent merke på makt i det vestlige Asia. I tyrkisk tradisjon opptrer halvmånen på mynter fra 6. århundre som framstiller tre halvmånefigurer og en stjerne ved siden av en person.[1] Den ble også brukt som et symbol for Det osmanske riket.
I krysningen av flere tradisjoner har mange islamske statsdannelser og institusjoner tatt halvmånesymbolet i bruk på flagg eller emblemer, som f.eks. Pakistan og Røde Halvmåne, men ingen av statene i Arabia eller Masjrek har halvmåne i sitt flagg.
Kristendom
rediger
I mange kristenreligiøse framstillinger av jomfru Maria er hun plassert i en strålekrans sammen med halvmåne og stjerner. Denne sammensetningen av figurer har sin bakgrunn i skildringen i Johannes' åpenbaring 12,1: «Et stort tegn viste seg på himmelen: en kvinne som var kledd i solen, med månen under sine føtter og med en krans av tolv stjerner på hodet.» Både halvmåne og stjerner har derfor vært brukt som mariasymboler, til dels sammen med blå himmelfarge og en naturlig eller stilisert lilje.
Hinduisme
redigerHalvmånen er et framtredende symbol i hinduismen. Guden Shiva bærer en halvmåne på toppen av hodet (sjandrasekhara, sanskrit चन्द्रशेखर). Plasseringen på hodet er en gjennomgående bruk helt siden Ramayana ble skrevet, der gudene Rudra og Shiva blir forent. I foreningen er månen symbol for den rituelle drikken soma. I Rig Veda inngår en hymne der Soma og Rudra blir tilbedt sammen, og i senere litteratur ble Soma og Rudra identifisert med hverandre, slik Soma og Månen også var det.[2]
Kombinasjonen av halvmåne og stjerne
redigerStjernen og halvmånen var historisk et symbol for Det osmanske riket, men ble senere assosiert med islam generelt slik at det nå er like populært blant muslimer som det kristne korset og Davidsstjernen. Mange land med muslimsk flertall har tatt opp symbolet i sitt nasjonalflagg, som Algerie, Tunisia, Komorene, Mauritania, Malaysia, Pakistan, Maldivene, Aserbajdsjan, Usbekistan, Turkmenistan, etter eksempel av Tyrkias flagg som ble offisielt antatt 1844. Merk at stjernen ikke alltid er et pentagram. I Aserbajdsjan s flagg er har stjernen åtte takker.
Bruken av symbolene i Midtøsten går langt tilbake, men det er vanskelig å fastslå hvem som var først. Hodepynten til den egyptiske guden Hathor kan være et flere tusen år gammelt avledet månesymbol. En tilsvarende liggende halvmånen under en sirkelformet stjerne var også i utstrakt bruk i det gamle Etiopia og i Sør-Arabia før vår tidsregning.
Den greske byen Bysants slo første gang mynter med halvmåne og stjerne i 4. århundre f.Kr.. Det var også byens emblem i åtte århundrer før det ble overført til Konstantinopels banner.
Ifølge legenden var symbolet en tributt til månegudinnen Hekate (eller Artemis) som fikk æren for at byen motsto et angrep fra Filip II av Makedonia i 340-339 f.Kr.[3][4]
Det blir hevdet at da tyrkerne erobret Konstantinopel 1453 overtok de byens flagg og symboler.[5]
Det kan stilles spørsmål ved om halvmånen sammen med en stjerneformet figur, bl.a. i europeiske segl, noen ganger er ment som måne og sol. Dette kan da være tegn for natt og dag med tilhørende mange symbolmuligheter. Stjernefiguren med spisser kan ligne på en stilisert sol.
Heraldikk
rediger
Halvmånen er en heraldisk figur uavhengig av en eventuell forbindelse til islam. I våpenskjold er halvmånen brukt som figur i skjold og hjelmtegn, helt fra middelalderen i alle europeiske land og i både offentlige våpen og privatvåpen.
I engelsk og til dels i kanadisk heraldisk tradisjon, symboliserer en halvmåne brisyremerket for en sønn nummer to.
I norske våpenskjold, segl og bumerker forekommer halvmåne allerede fra middelalderen, uten å ha en fast og bestemt symbolikk. Flere norske slektsvåpen har halvmåne som figur. I slekten Mathiesens skjold er det både halvmåne og stjerne uten at det er fastslått hvorfor en stamfar valgte disse figurene. I europeiske bysegl fra middelalderen, bl.a. fra København, ses en liten stjerne og en halvmåne over en borg.
Noe norsk heraldisk litteratur
- Hallvard Trætteberg: «Måne- og stjernevåpen», Meddelelser til slekten Mathiesen, Oslo 1946
- Hans Krag: Norsk heraldisk mønstring fra Frederik IV's regjeringstid 1699-1730, 2 bind, Kristiansand 1955
- Hans Cappelen: Norske slektsvåpen, Oslo 1969 (2. opplag 1976)
- Herman L. Løvenskiold: Heraldisk nøkkel, Oslo 1978
- Harald Nissen og Monica Aase: Segl i Universitetsbiblioteket i Trondheim, (Trondheim 1990)
Noe utenlandsk heraldisk litteratur
- Poul Bredo Grandjean: Dansk Heraldik, København 1919 (bare dansk-norsk adelsheraldikk og i dag å anse som foreldet)
- Carl-Alexander von Volborth: Alverdens heraldik i farver, Politikens Forlag, København 1972 (oversatt av Sven Tito Achen)
- Ottfried Neubecker: Heraldik. Kilder, brug, betydning, København 1979 (oversatt og bearbeidet for Skandinavia av Nils G. Bartholdy)
- Carl Alex. von Volborth: Heraldry – Customs, Rules and Styles, Dorset 1981
Andre europeiske tradisjoner
rediger
- Halvmåne blir brukt som symbol for månen i astronomi og astrologi.
- Opprinnelsen til den slaviske halvmånen er fra førkristen tid. Himmeldisken fra Nebra har en halvmåne som er datert til 1600 f. Kr.
- Wicca dyrker en trippelgudinne; en sammensetning av arketypene Jomfruen, Moderen og Den eldre kvinnen, og symbolisert ved en sol og to halvmåner sammenstilt.
Se også
redigerI Unicode er det to halvmånetegn, U+263D (☽) og U+263E (☾). Symbolet "stjerne og halvmåne" er U+262A (☪).
Referanser
rediger- ^ Coin discovery sheds light on Turkic civilization - Turkish Daily News Mar 10, 2005 (på engelsk)
- ^ Chakravarti, Mahadev (1994): "The Concept of Rudra-Śiva Through The Ages" Motilal Banarsidass, Delhi 1994. ISBN 81-208-0053-2
- ^ Encyclopedia of Ancient Greece av Nigel Guy Wilson (Routledge, 2006) s.136 (på engelsk)
- ^ "The Crescent Moon: Is it a symbol of Islam?", About.com: Islam, Retrieved July 20, 2007 (på engelsk)[1] Arkivert 10. februar 2017 hos Wayback Machine.
- ^ Rafael Narbaez, Jr., THE STAR AND THE CRESCENT, Cyberistan.org (på engelsk)[2]