Gratis å spille

forretningsmodell innen videospill som gir spillerne tilgang til større deler av spillet uten å måtte betale, men gjerne med mikrotransaksjoner som gir spillerne mer innhold eller visuelle goder

Gratis å spille (også gratis-å-spille) eller free-to-play (F2P) er en forretningsmodell til videospill som har muligheten til å la sine spillere til å spille større deler av spillet uten å betale, gjerne mot at spillerne kan betale for å motta ekstra innhold eller visuelle goder som ikke har effekt på selve spillopplevelsen.

Modellen ble først populært brukt tidlig i massivt multiplayer onlinespill (MMO) rettet mot hobbyspillere, men fant senere bredere adopsjon blant spill utgitt av store videospillutgivere for å bekjempe videospillpiratvirksomhet og høye systemkrav.[trenger referanse] Siden spill ved hjelp av konseptet er tilgjengelig uten kostnader for spillerne, bruker de andre måter for å samle inntekter, for eksempel ved å integrere reklame i spillet eller å ta betalt for visuelle goder som endrer utseende på spillerens figur og opplevelse.[bør utdypes]

Spill som er gratis å spille kan sammenlignes med «pay-to-play», hvor betaling kreves før man bruker en tjeneste, og freemium, en mer generell forretningsmodell der et produkt tilbys kostnadsfritt mens brukerne kan velge å bli belastet et gebyr for å få tilgang til premiumfunksjoner, -goder eller -utstyr.[1][2][3][4]

Eksempler på spill som er gratis å spille

rediger
  • Candy Crush Saga – men spillerne kan betale for å motta spilletid raskere, og for spesielle hjelpemidler som kan brukes i spillets gang.
  • Dota 2 – men spillerne kan betale for utseendeendringer til figurene de spiller, og all figurene er låst opp til å begynne med.
  • Habbo Hotel – men spillerne kunne betale for et klubbmedlemskap («Habbo Club» eller «HC») som ga dem unike frisyrer og antrekk, samt tilgang til forskjellige romstørrelser og områder.
  • Hearthstone – men spillerne kan betale for å kjøpe «booster packs» som ligner tradisjonelle samlekortspill.
  • Hundeparken – hvor alt innhold var kostnadsfritt.[trenger referanse]
  • League of Legends og Teamfight Tactics – men spillerne kan betale for å endre utseendet til figurene de spiller, og for å låse opp figurer raskere.
  • Runescape – men spillerne kan betale for et klubbmedlemskap («membership») for å få tilgang til flere områder.[5][6]
  • The Elder Scrolls Online – men spillerne kan betale for å låse opp utvidelsespakker med spillopplevelser.

Referanser

rediger
  1. ^ Tack, Daniel (12. oktober 2013). «The Subscrition Transition: MMORPGs and Free-To-Play». Forbes magazine. Besøkt 12. oktober 2013. 
  2. ^ Lejacq, Yannick (13. desember 2012). «Freemium Games Make Up 80% Of $10B Mobile App Market In 2012: Flurry Report». The International Business Times. Besøkt 17. desember 2012. 
  3. ^ Gill, Bobby (14. desember 2012). «‘Freemium’ Games Pave the Way to Riches for App Developers». Arkivert fra originalen 3. januar 2013. Besøkt 17. desember 2012. 
  4. ^ LeJacq, Yannick (15. september 2012). «Something For Nothing: How The Videogame Industry Is Adapting To A 'Freemium' World». The International Business Times. Besøkt 17. desember 2012. 
  5. ^ Griliopoulos, Dan (27. juni 2012). «The Longest Game: The Making of RuneScape». PCGamesN. Besøkt 27. juni 2012. 
  6. ^ «RuneScape in Guinness World Records!». RuneScape News. Jagex. 22. august 2008. Arkivert fra originalen 29. juli 2011. Besøkt 22. august 2008.