Elysion

«Elysium» omdirigeres hit. For albumet av det finske power metal-bandet Stratovarius, se Elysium (album). For sci-fi-filmen fra 2013, se Elysium (film).

Elysion (gresk Ἠλύσια πεδία, latin Elysium), også omtalt som de elysiske marker eller den elyseiske sletten, var ifølge gresk og romersk mytologi et paradisisk sted som gode, heroiske og rettskafne mennesker kommer til når de dør. Elysion var del av underverdenen. Å «komme til de elysiske marker» er en eufemisme (forskjønnende omskrivning) for å dø.

«Amor i de elyseiske sletter» av Giulio Bonasone 1563. Elysion er et dødsrike i gresk mytologi der de mest fremragende menneskene fra fortiden lever et bekymringsfritt liv som minner om gudenes tilværelse.

Paradegaten i Paris, Champs-Élysées, betyr direkte oversatt «de elysiske marker» og har sitt navn herfra. Stedet er også omtalt i Ode til gleden (An die Freude) av den tyske poeten Friedrich Schiller.

Elysion som betegnelse på de saliges oppholdssted etter døden, og gudinnen Eileithyia, har trolig gitt navn til den greske byen Eleusis utenfor Athen. Stedet var hovedsete for den hemmelige religiøse kulten de eleusinske mysterier.

Etymologi

Elysion er et obskurt, dunkelt og mystisk ord som har utviklet seg fra opprinnelig en betegnelse for et sted eller en person som er truffet av lynet, enelysion, enelysios. Dette kunne være en referanse til Zevs, tordenguden, og således kunne det å bli truffet av lynet henspille på en form for velsignelse (truffet) fra Zevs (lynet). Forskere har også foreslått at det greske Elysion kan ha kommet fra det egyptiske begrepet ialu (eldre utgave iaru) i betydningen «gress» med en spesiell referanse til «gressmarker» (egyptisk sekhet iaru / ialu), et paradisisk land med overflod og hvor de døde håpet å tilbringe evigheten.

Adjektivet elyseisk, og de eldre formene elysæisk, elysisk og elysinsk, kan på norsk bety «lykkelig, salig».

Litteratur

• Catholic Encyclopaedia - Google-resultater til «Elysian» i Catholic Encyclopaedia
• Burkert, Walter: Greek Religion, 1985.