Damasus I

Damasus I (født ca. 305, død 11. desember 384 i Roma) var pave fra 366 til sin død i 384. Damasus var av spansk herkomst, familien kom fra Idanha-a-Nova i det nåværende Portugal.

Damasus I
Født		ca. 305 antagelig i Idanha-a-Nova, Portugal
Død		11. desember 384
Beskjeftigelse		Katolsk prest, skribent, lyriker
Embete		Pave (366–384)
Søsken		Irene of Spain
Nasjonalitet		Romerriket
Innsatt		366
Forgjenger		Liberius
Etterfølger		Siricius
Damasus I på Commons Se også liste over paver

Liv og virke

Bakgrunn

Han var sønn av Laurentia og Antonius, som var prest, og hadde en søster ved navn Irene.

Tidlig kirkelig løpebane

De første sikre henvisninger forteller om ham som diakon i den romerske kirke hos Liberius.^{[trenger referanse]}

Da pave Liberius ble forvist av keiser Constantius II i 354, fulgte Damasus med Liberius i eksil, men vendte snart tilbake til Rom. I tiden før Liberius vendte tilbake hadde Damasus stor andel i kirkens ledelse.^{[trenger referanse]}

Paveskiftet

I den tidlige kirke ble en ny biskop av Roma (altså paven) valgt eller utpekt av presteskapet og medlemmer av bispedømmet i nærvær av andre biskoper fra provinsen, slik som det skjedde i de fleste andre bispedømmer. Mens dette virket utmerket i et lite kristent samfunn truet av forfølgelse, ble utpekelsen av en ny biskop, etterhvert som menighetenes størrelse vokste, belastet av splittelse med rivaliserende kandidater, og av en viss klassebestemt motsetning mellom patrisier- og plebeierkandidater.^{[trenger referanse]} Dette gjorde noen pavevalg anspente affærer. Dessuten mente keiserne i det 4. århundre at de skulle approbere hver ny pave.^{[trenger referanse]}

Ved Liberius' død 24. september 366 var der en fraksjon som støttet Ursinus, som hadde virket som diakon for Liberius, mens en annen fraksjon, som tidligere hadde været lojale overfor motpave Felix II, nå støttet Damasus. Ursinus' støtter var diakoner og legfolk, mens Damasus' støtte kom fra overklassen.^{[trenger referanse]}

Valget, fortsatt uro

De to ble valgt samtidig som pave i en opprørsk stemning. De to parters støtter var allerede støtt sammen i begynnelsen av oktober i en så ond stemning og med så meget blodsutgydelse at byens to prefekter ble bedt om å gjenopprette roen.^{[trenger referanse]} Etter at dette i starten mislyktes, ved at prefektenes folk var blitt drevet tilbake til forstedene og en massakre med 137 døde fant sted i Sicininus-basilikaen (ifølge Ammianus Marcellinus), forviste prefektene Ursinus til Gallia.^{[trenger referanse]} Da denne senere vendte tilbake, blusset voldshandlingene opp igjen, og fortsatte også etter at Ursinus igjen ble forvist.

Kirkehistorikere som Hieronymus og Rufinus har forsvart Damasus.^{[trenger referanse]} Ved en synode i 378 ble Ursinus fordømt, mens Damasus ble frifunnet for ansvar for volden og erklært som den rette pave. Ursinus fortsatte med å intrigere mot Damasus de neste par år, og ved Damasus' død forsøkte han igjen å fremsette sitt krav om at bli pave, igjen uten helt. Ursinus var på ariansk side i Milano ifølge Ambrosius.^{[trenger referanse]}

Spliden nådde sitt høydepunkt med opptøyer som førte til en tre-dagers massakre og en sjelden inngripen fra keiser Valentinian I for å gjenskape offentlig ro. Damasus hersket, men kun med byens prefekts støtte. Da han satt sikkert på pavetronen, gikk hans tilhengere til angrep på Ursinus og hans tilbakeværende støtter som søkte tilflukt i Basilica di Santa Maria Maggiore, noe som resulterte i en massakre på 137 av Ursinus' støtter. Damasus ble også beskyldt for mordene foran en senere prefekt, men hans rike venner bevirket keiserens personlige intervensjon for å redde ham fra denne ydmykelse.^{[trenger referanse]} Imidlertid gav disse upassende hendelser både Damasus' og den romerske kirkes rykte en alvorlig knekk.^{[trenger referanse]}

Pave Damasus I

Den hellige Damasus I ble valgt til pave høsten 366, og skulle vise seg som en dyktig administrator, forfatter og en from biskop. Han bidro til å styrke det romerske bispesetes krav på forrang i den kristne kirke og han var den første som omtalte Roma som «den apostoliske stol». Han fremholdt at kriteriet for hvorvidt en tro var ortodoks, var om den fikk tilslutning fra paven. I 378 overtalte han myndighetene til å anerkjenne Den hellige Stol som en domstol av første instans og også appelldomstol for det vestlige episkopat.