Døde sjeler
Døde sjeler (russisk: Мёртвые души, Mjortvyje dusji) er roman fra 1842, og er den ukranisk-russiske forfatteren Nikolaj Gogols (1809–52) eneste fullførte roman. Gogol beskrev selv verket som et «episk poem i prosaform».
| Døde sjeler | |||
|---|---|---|---|
_Nikolai_Gogol_1842_title_page.jpg) | |||
| orig. Мёртвые души | |||
| Forfatter(e) | Nikolaj Gogol | ||
| Språk | Russisk | ||
| Tilblivelse | 1835 | ||
| Sjanger | Satirisk fiksjon, pikaresk roman | ||
| Utgitt | 1842 | ||
Bakgrunnen
redigerI Russland fram til 1861 eksisterte det livegenskap. Dette var et system som gjorde bøndene til leilendinger, hvor de var godseiernes eiendom og kunne selges og behandles på samme måte som husdyr. Når godseierne refererte til antall bønder de rådde over, brukte de uttrykket «sjeler». Godseierne var også skattepliktige for alle leilendingene. En folketelling ble gjennomført med ti års mellomrom, og dersom en godseier mistet bønder i mellomtiden, gjennom dødsfall eller rømminger, måtte han likevel betale skatt for disse frem til neste folketellingen. Dette førte til at de fleste godseiere rådde over, på papiret levende, men i praksis, «døde sjeler».
Dikteren Aleksandr Pusjkin anbefalte Gogol å skrive en bok om temaet, med utgangspunkt i anekdoter om en svindler som kjøpte døde sjeler. Fra forfatterens side vokste det «som først later til å ha vært tenkt som en pikaresk roman om den omreisende oppkjøperen av døde sjeler, etter hvert til en gigantisk plan om å skrive en russisk Den Guddommelige Komedie.»[1] Den forliggende boken var tenkt som den første av tre bøker, og skulle være Gogols versjon av Dantes Helvete.[2] Gogol begynte på oppfølgeren, Døde Sjeler 2, men denne boken sies å ha blitt ødelagt av Gogol selv, og man kjenner bare til fragmenter av dette verket.[3]
Fortellingen
redigerRomanens hovedperson er svindleren Tsjitsjikov, som reiser rundt til egnens godseiere og kjøper opp «døde sjeler», det vil si bønder som har dødd siden siste folketelling. Ettersom disse bøndene fremdeles er i live, statistisk sett, kan Tsjitsjikov føre dem opp som sin formue, og derfor fremstår som en holden mann. På den måten kan han ta opp større lån, og etablere seg som storkar.
Som i mange av Gogols andre fortellinger er den sosiale kritikken i Døde Sjeler kommunisert hovedsakelig gjennom absurd satire. Mens Tsjitsjikov fremstilles som en utpreget gjennomsnittlig og pregløs person, fremstilles alle de høyerestående personene han møter, både i guvernementsbyen og på de fem herregårdene i omegnen som groteske karikaturer: «skikkelsene som er bygd opp omkring enkelte lave karaktertrekk, forstørres opp i så groteske overdrivelser at til og med omgivelsene tar farge av dem.»[1]
Romanen kan leses på tre ulike måter: for det første som en absurd komedie over Tsjitsjikovs svindelprosjekt; for det andre som en skarpt satirisk studie over de fem ulike godseierkaraktene som Tsjitsjikov møter på sin innkjøpsreise: «Møtene mellom Tsjitsjikov og diverse godseiere er menneskestudier på høyeste nivå. Han møter gjerrighet, lettelse, kynisme, kåtskap og takknemlighet. Og ikke minst mistenksomhet.»[3] For det tredje ble romanen allerede i samtiden oppfattet som en «avsløring av livegenskapet»[1], selv om forfatteren selv senere hevdet at dette ikke var den opprinnelige hensikten.
Romanen ble dramatisert av Mikhail Bulgakov i 1932
Norske utgaver
rediger- Døde sjeler. Oversatt av Erik Krag. Aschehoug, 1927
- Døde sjeler. Oversatt og med innledning av Erik Krag. Gyldendal, 1973. (Mesterverk fra verdenslitteraturen). ISBN 82-05-05658-7
- Døde sjeler. Oversatt av Erik Egeberg. Solum, 2004. ISBN 82-560-1428-8
- Døde sjeler. Oversatt av Erik Egeberg ; etterord av Yasar Kemal. Bokklubben, 2004. (Verdensbiblioteket). ISBN 82-525-5558-6
- Mikhail Bulgakov. Døde sjeler, en komedie etter Gogols poem Døde sjeler. Oversatt fra russisk av Geir Kjetsaa. Solum, 1997. ISBN 82-560-1091-6
Referanser
rediger- ^ a b c d Carl Stief. «Slavisk litteratur». I: Verdens litteraturhistorie; bind 8; realismen. Redigert av Edvard Beyer mfl. Cappelen, 1972
- ^ Nikolaj Vasiljevitsj Gogol. (2012-01-12) I Store norske leksikon.
- ^ a b Fredrik Wandrup. Døde sjeler, levende Gogol; Dagbladet, 16.8.2004
Eksterne lenker
rediger- (en) Dead Souls – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
