Curtiss P-40 Warhawk

Curtiss P-40 Warhawk
	Informasjon
Rolle	Jagerfly
Produsent	Curtiss-Wright Corporation
Første flyvning	14. oktober 1938
Introdusert	1941
Brukt av	United States Army Air Force; Royal Air Force
Produsert	1940 – 1944
Utviklet fra	Curtiss P-36 Hawk

Curtiss P-40 Warhawk er et amerikansk jagerfly.

Betegnelsen P-40 favner over to modeller med fabrikkbetegnelsene Hawk 81, og Hawk 87 som var en videreutvikling av Hawk 81. I den amerikanske hærs flyvåpen fikk alle modellene etterhvert navnet Warhawk, Hawk 81 betegnelsene P-40, P-40B og P-40C og Hawk 87 betegnelsen P-40D og videre. I det britiske flyvåpenet fikk Hawk 81 navnet Tomahawk og Hawk 87 navnet Kittyhawk.

P-40 Warhawk kom i skyggen av de mer berømte jagerflyene som North American P-51 Mustang og Republic P-47 Thunderbolt, og ble aldri regnet for å være blant de aller beste jagerflytypene. Men med over 13 700 fly produsert spilte P-40 allikevel en viktig rolle for den allierte krigføringen under den andre verdenskrig.

Bakgrunn og utvikling

P-36

Mot slutten av tredvetallet ble det daværende United States Army Air Corps overbevist om at væskeavkjølte rekke- og V-motorer ville utklasse stjernemotorer og ba i 1937 om et nytt jagerfly utstyrt med den da nye Allison V-1710 væskeavkjølte V12-motoren.

XP-37

XP-40

Curtiss-Wright svarte med to varianter basert på deres tidligere P-36 Hawk. Den første fikk betegnelsen XP-37, var utstyrt med en Allison V-1710-21 og hadde radiatoren og drivstofftanken plassert mellom motoren og cockpiten, noe som førte til at cockpiten ble plassert langt bak. Den neste varianten ble utviklet ved å ta en P-36A rett fra produksjonshallen og utstyre den med en Allison V-1710-19, denne fikk etterhvert betegnelsen XP-40 og ble prototypen for P-40.

XP-40, som fløy første gang 14. oktober 1938, ble i mai 1939 evaluert sammen med Bell XP-39 og Seversky XP-41. XP-39 skulle senere bli satt i produksjon som P-39 Airacobra, men 24. april 1939 fikk Curtiss-Wright en kontrakt for produksjon av 524 P-40 jagerfly. Fram til da den største kontrakten for en amerikansk flytype.

Varianter

P-40 / P-40B / P-40C (Hawk 81)

P-40 (Hawk 81A-1)

P-40 (Hawk 81A-1) – Dette var den første produksjonsvarianten, utstyrt med en Allison V-1710-33 med en ytelse på 1 200 hk. Bestykningen besto av to 12,7 mm maskinkanoner i nesen og to 7,62 mm mitraljøser, én i hver vinge. I alt 199 P-40 ble produsert. En P-40 ble utstyrt med en kamerainstallasjon og fikk betegnelsen P-40A.
P-40B (Hawk 81A-2) – Forbedret variant med ytterligere to 7,62 mm mitraljøser i vingene, skuddsikkert glass i frontruten, selvtettende drivstofftanker og pansring for beskyttelse av piloten. 131 fly produsert. Kjent som Tomahawk Mk IIA i britisk tjeneste.
P-40C (Hawk 81A-3) – Nytt radioutstyr og modifisert drivstoffsystem med mulighet for å utstyres med ekstern drivstofftank. Ble Tomahawk Mk IIB i britisk tjeneste.

P-40D / P-40E (Hawk 87)

P-40E

Den nye motorinstallasjonen står sentralt ved forandringene denne nye varianten introduserte. Allison V-1710-39 gav bedre ytelser men installasjonen krevde en total ombygging av nesepartiet som ble kortere og fikk en helt annen form. Bestykningen i nesen ble fjernet og radiatoren ble flyttet forover og gjort dypere. Andre forandringer inkluderte kortere hovedunderstell og endringer av bestykningen i vingene.

P-40D (Hawk 87A-2) – Ustyrt med en Allison V-1710-39 med en ytelse på 1 150 hk. Bestykningen besto av fire 12,7 mm maskinkanoner i vingene og festemekanismer for én 500 lb bombe under skroget og til sammen fire 50 lb bomber under vingene. Bare 23 fly av denne varianten ble produsert.
P-40E (Hawk 87A-3) – Som P-40D, men med seks 12,7 mm maskinkanoner installert i vingene. 820 P-40E ble produsert for USAAF og 1 500 P-40E-1 for RAF hvor de fikk navnet Kittyhawk Mk IA.

P-40F / P-40L, Packard Merlin-variantene

Kittyhawk Mk IIA (P-40F)

Disse variantene var et forsøk på å løse noen av problemene knyttet til Allison-motorer, spesielt den dårlige effekten i større høyder som begrenset bruken av P-40 som jagerfly. En P-40D ble utstyrt med en Rolls-Royce Merlin 28 og evaluert. Under betegnelsen XP-40F fløy denne prototypen første gang i juni 1941. Installasjonen av Merlin-motoren var enkel å gjennomføre, ingen av flytypens tidligere kvaliteter ble redusert og motoreffekten ble betydelig forbedret i høyder over 4 500 m.

P-40F – Utstyrt med en Packard V-1650-1 (lisensprodusert variant av Rolls-Royce Merlin 28) med en ytelse på 1 300 hk. Fra varianten P-40F-5 og utover ble skroget forlenget. I alt 1 311 P-40F ble produsert, fordelt på 96 P-40F, 603 P-40F-1, 123 P-40F-5, 177 P-40F-10, 200 P-40F-15 og 112 P-40F-20. På grunn av utilstrekkelige antall av Packard V-1650 tilgjengelig ble noen av de senere produksjonsvariantene av P-40F utstyrt med Allison V-1710 og brukt til trening under betegnelsen P-40R-1. I britisk tjeneste fikk P-40F navnet Kittyhawk Mk IIA.

P-40L – Denne varianten var et forsøk på å øke ytelsene i forhold til P-40F ved å redusere vekten. Bestykningen ble redusert fra seks til fire 12,7 mm maskinkanoner, drivstoffkapasiteten ble redusert og en del av pansringen for beskyttelse av piloten ble fjernet. Som med P-40F ble et forlenget skrog introdusert fra P-40L-5. I alt ble 700 P-40L produsert, inkludert 50 P-40L-1, 220 P-40L-5, 148 P-40L-10, 112 P-40L-15 og 170 P-40L-20. Av samme grunn som for P-40F ble 53 P-40L utstyrt med Allison V-1710 som treningsfly under betegnelsen P-40R-2.

P-40K / P-40M, tilbake til Allison V-1710

P-40K-10

P-40K – Denne betegnelsen favner over en serie med fly som var basert henholdsvis på P-40E og P-40F. Fellesnevneren for hele serien av P-40K er motoren som var en Allisoon V-1710-73 med en ytelse på 1 375 hk. P-40K-1 og P-40K-5 benyttet samme skrog som P-40E mens P-40K-10 og P-40K-15 benyttet det forlengede skroget introdusert med P-40F-5. I alt 1 300 P-40K ble produsert, fordelt på 600 P-40K-1, 200 P-40K-5, 335 P-40K-10 og 165 P-40K-15. Alle ble levert mellom mai og november 1942. I britisk tjeneste fikk P-40K navnet Kittyhawk Mk III.

P-40M – P-40M benyttet det samme skroget som ble brukt på P-40L-5 og utover og ble utstyrt med en Allison V-1710-81 med en ytelse på 1 200 hk. P-40M benyttet også den samme kjølegrillen plassert foran eksosrørene som ble introdusert med P-40R. 600 P-40M ble produsert, fordelt på 60 P-40M-1, 260 P-40M-5 og 280 P-40M-10. Nesten alle , 595 fly, ble levert til RAF mellom november 1942 og februar 1943, hvor de, som P-40K, også fikk navnet Kittyhawk Mk III. De fleste av disse flyene ble igjen overført til samveldelandene og Sovjetunionen.

P-40N, siste produksjonsvariant

P-40N var en veidereutvikling av P-40M og den siste og mest tallrike varianten, i alt ble 5 220 P-40N produsert. Ytterligere reduksjoner av vekten ble gjennomført, som med P-40L ble drivstofftankene i vingeforkantene ble fjernet og bestykningen redusert til fire 12,7 mm maskinkanoner. I tillegg fikk flyet blant annet ny radiator konstruert i aluminium. Fra P-40N-5 fikk flytypen den nye cokcpithetten som forbindes med N-serien.

P-40N-5

P-40N-1 – Utstyrt med en Allison V-1710-81 med en ytelse på 1 200 hk. I alt ble 400 fly av denne varianten produsert og levert mellom mars og april 1943.

P-40N-5 – Denne introduserte en ny cockpithette som bedret sikten bakover betydelig. Blant andre endringer var nytt radioutstyrt og et nytt sete. Festepunkter som kunne utstyres med enten en 500 lb bombe eller en ekstern drivstofftank ble introdusert under vingene, og man gikk tilbake til en bestykning på seks 12,7 mm maskinkanoner. 1 100 P-40N-5 ble produsert og levert mellom mai og juli 1943.

P-40N-10 – Bestykning redusert til fire 12,7 mm maskinkanoner. 100 fly produsert og levert i august 1943.

P-40N-15 – Bestykningen økt til seks 12,7 mm maskinkanoner og økt drivstoffkapasitet i vingene. 377 fly produsert og levert i september 1943.

P-40N-20 – Ustyrt med en Allison V-1710-99 motor og mulighet til å bære tre 500 lb bomber. Denne subvarianten var den mest tallrike med i alt 1 523 fly produsert. Levert mellom september og desember 1943.

Spesifikasjoner

«Haikjeften» vil alltid være forbundet med P-40. Den britiske 112. skvadron var de første som begynte å dekorere P-40 med haikjefter og de berømte «Flying Tigers» fulgte opp etter at en av pilotene deres hadde sett et bilde av en P-40 fra 112. skvadron i en avis. Denne type dekorasjon ble også brukt på andre flytyper, og langt fra alle P-40 var dekorert på denne måten heller, men den var langt mer vanlig å se på en P-40.

Dimensjoner	P-40C	P-40E-1
Vingespenn	11,37 m	11,38 m
Vingeareale	21,92 m²	21,92 m²
Lengde	9,66 m	9,68 m
Høyde	3,22 m	3,76 m
Vekt
Nettovekt	2 636 kg	3 130 kg
Startvekt	3 424 kg	3 810 kg
Ytelser
Topphastighet	555 km/t (ved 4 575 m)	582 km/t (ved 4 575 m)
Rekkevidde	1 287 km	1 368 km (med ekstern drivstofftank)
Annet
Motor	1× Allison V-1710-33 væskeavkjølt V12 (1 200 hk)	1× Allison V-1710-39 væskeavkjølt V12 (1 150 hk)
Bestykning	2× 12,7 mm maskinkanoner 4× 7,62 mm mitraljøser	6× 12,7 mm maskinkanoner