Bygdeborg

Bygdeborger er steinsatte forsvarsverk fra forhistorisk tid, som oftest anlagt på strategiske steder som var lette å forsvare og vanskelige å angripe. Bygdeborger kan i dag gjenkjennes som steinrøyser eller murrester langs kanten på bratte knauser og åser, ofte anlagt på høyder som også var naturlig forsvart av bratte skrenter, myrer eller tjern. Borgene var gjerne sikret med tørrsteinsmurer eller voller av jord og stein på steder de kunne angripes. Mange hadde også to eller flere rader av murer og voller.

Dette er rester etter en bygdeborg ved Maridalsvannet i Oslo, men det er uklart om det er fra Nes bygdeborg (nord for Nesbukta) eller Sander bygdeborg øst for vannet.

Foto: Lars Gustavsen

Ifølge den nasjonale kulturminnedatabasen «Kulturminnesøk» var det primo 2016 i Norge 461 lokaliteter hvor et kulturminne beskrives som bygdeborg. Et tilsvarende søk medio mars 2022 ga 469 lokaliteter, hvorav 444 hadde status som et automatisk fredet kulturminne. De resterende hadde uavklart vernestatus.

Kapellan Hans Jørgen Helsing var i 1743 den første som beskrev en bygdeborg i Norge. Han tolket borgen som et offersted til fremmede guder i fordums tid. Om Halsstein bygdeborg i Levanger ga han følgende beskrivelse:

Jeg holder det for, at i Hedningenes tider har været et hos dem hellig sted, at de der har foretatt Ofringer, hvor det er sumpig og vått, den dam, hvori de har vasket ofringenes Indvolder. Jeg har ei lest noget om dette, men slutter kun så, siden stedet er for lidet, at der skulle været nogen Kongelig slott. Ser ei heller nogen ret årsak, at det skulle været en Fæstning.

– Hans Jørgen Helsinge, 1743

Betegnelsen bygdeborg oppstod på 1800-tallet, ut fra tanken om at de var forsvarsverk hvor bygdefolk kunne søke tilflukt om samfunnet deres ble angrepet. Utover på 1900-tallet begynner imidlertid forskere å stille spørsmål ved de rådende tolkninger, og opphav, datering, funksjonalitet og samfunnskontekst diskuteres fortsatt. Forsvarsverkteorien er imidlertid fortsatt en rådende. En tolking er også at de kan ha vært utkikksposter der varder ble brent. Andre mener at bygdeborgene kan ha vært brukt i kultisk øyemed. Det kan også tenkes at bygdeborgene har hatt to eller flere funksjoner, i enkelte hierarkisk styrte områder har vært anlagt etter en overordnet plan som har hatt som mål å kontrollere utmarksområdene og de viktigste ferdselsveiene innen et territorium. I Norsk arkeologisk leksikon beskrives kulturminnekategorien bygdeborg som følger:

Befestning anlagt på et sted som er enkelt å forsvare ved at det er høytliggende og ofte vanskelig å bestige. Festningsverkene, som gjerne løper langs de delene av omkretsen som en angriper ellers kunne forsere, består av voller av stein og jord, eller av rene steinmurer. Vollene og murene kan være flere meter høye, men ofte er de så beskjedne at de i seg selv neppe kan ha hatt noen fortifikatorisk betydning. I de fleste tilfeller må de ha tjent som underlag for trepalisader.

– Norsk arkeologisk leksikon, 2005

Tilsvarende forsvarsverk er kjent fra hele Europa, og i Norge finnes det bygdeborger fra Sør-Norge og så langt nordover som til Harstad i Troms. De fleste bygdeborgene i Norge dateres til perioden yngre romertid–folkevandringstiden (perioden år 200–600 e.Kr.), selv om enkelte anlegg sikkert kan være av både eldre og yngre dato. Noen gjennomgående datering av norske bygdeborger finnes imidlertid ikke, men bruken av bygdeborgene ser ut til å ha opphørt i overgangen mellom folkevandrings- og merovingertiden.

Bygdeborgene i Skandinavia

Fornborgen på Skansberget ligger på Adelsö i Ekerö kommune i Sverige og er cirka 110 × 80 m.

Foto: Arild Vågen

I Norge er konsentrasjonen av bygdeborger størst sør på Østlandet, Sørlandet og det sørlige Vestlandet, samt i Trøndelag. De norsk bygdeborgene har ofte navn som inneholder termen borg (71), slott (24), tyv eller røver (22), skanse/festning (12) eller varde (7). I så måte er Borgåsen eller Borgaråsen blitt navngitt i hele 30 tilfeller. Andre eksempler er Tjuvenborgen og Tjuenbor’n på Ringerike og Tyvenborgåsen i Lardal. Likeledes Slottsborgheia i Mandal og Slotteberget på Ringerike. Et annet eksempel er middelalderborgen Tunsberghus på det man kaller Slottsfjellet i Tønsberg, et berg som opprinnelig bare ble kalt «Berget», og i tillegg til å være et militært anlegg også i sin tid var tilholdssted for norske konger.

Til sammenligning har man i Sverige ifølge Fornminnesregistret registrert cirka 1 200 såkalte «fornborger», mens man i Danmark opererer med cirka 1 000 såkalte «voldsteder». Det er imidlertid usikkert om danskenes «voldsteder» direkte kan sammenlignes med våre bygdeborger, i det beskrivelsene ser ut til å være av mye bredere karakter. Danmark har ikke en topografi som uten videre passer inn med Norsk arkeologisk leksikons definisjon av bygdeborger.

Utforming

Bygdeborgene har til felles at de ligger på steder som fra naturens side lar seg enkelt beskytte, i utmark og gjerne perifert i forhold til lokalsamfunnet de tjente. Borgene er ofte plassert på naturlige topper i naturen, som koller, knauser og berg som har bratte skrenter på én eller flere sider og/eller annen natur som naturlig beskytter plasseringen. Ofte er bygdeborgene bare tilgjengelige fra en side. På steder hvor det var lett å komme opp ble det bygget murer og voller, ofte i to rekker. I noen tilfeller ble murene forsterket ved at det ble bygget opp en palisade av tømmer.

Enkelte bygdeborger ligger nær viktige ferdselsårer og i relativt kort avstand i forhold til lokalsamfunnet de tjente, mens andre kan ligge på holmer og øyer eller på andre perifere steder der det kan være vanskelig å se at de hadde noen misjon i dag. At borgene ofte har perifer beliggenhet i utmark har gjort at noen tror konflikter om bruk av utmarksressursene kan være noe av grunnlaget for byggingen av borgene. Fra borganleggene er det som regel godt utsyn. Borgene varierer i form og størrelse. I sin enkleste form har de en enkelt mur eller voll, mens andre har mer kompliserte løsninger med flere murer i ulike systemer. De største borgene kan ha en murlengde på flere hundre meter, mens andre kan være mer beskjedne med et lite borgplatå og murlengde på kun noen få meter. Arealet innenfor er som regel forholdsvis jevnt og plant, og ofte finnes det også spor av hustufter innenfor borgområdet.

Det er muligens to hovedtyper bygdeborger:

1. Anlegg som omslutter et stort areal, og som kan nås forholdsvis raskt. Disse ble etablert i førromersk jernalder.
2. Anlegg med mindre areal, og som er lokalisert i mer utpreget (nåværende) utmark, etablert i yngre romertid og folkevandringstiden.

Mennesker som bodde i rike jordbruksområder med god tilgang til utmarksressurser, måtte være forberedt på å forsvare seg. En mengde bygdeborger på sentrale steder over hele landet vitner om urolige tider. I Østfold var 35–40 slike borger konsentrert rundt utløpet av Glomma og ellers langs elva. På østsiden av Mjøsa lå ti borger på rekke langs innsjøen, alle vendt mot vannet.

Se også

• Liste over bygdeborger i Rogaland

Litteratur

• Solberg, B., Jernalderen i Norge: ca. 500 f. Kr.-1030 e. Kr., Cappelen akademisk forlag, 2000. ISBN 9788202198718
• Eliassen m.fl., Tidslinjer 1 – Verden og Norge, Oslo 2007
• Ingrid Ystgaard: «Bygdeborger som kilde til studiet av samfunns- og maktforhold i eldre jernalder», Primitive Tider, 2004
• Vegar Marius Thorsen Hyttebakk: «En militærstrategisk landskapsanalyse av borger i Steinkjer», masteroppgave i arkeologi ved NTNU, 2017.
• Trygve Bernt: «Bygdeborgene: Tid for revurdering? En analyse basert på fire bygdeborger i Øvre Eiker, Buskerud», masteroppgave i arkeologi ved Universitetet i Oslo, 2012.

Eksterne lenker

• Kulturminnesøk (Riksantikvaren)
• (no) «Bygdeborg» i Store norske leksikon
• «Jernalderens borger», fra Norgeshistorie.no