Wikipedia

Balsamering

Balsamering (norrønt: balsamr, gjennom latin,[1] fra gresk balsamon fra semittiske basama (= å dufte)[2] er kunsten og vitenskapen om å behandle menneskelige levninger av lik, blant annet med balsam, for å bevare dem og forhindre eller forsinke forråtnelsesprosessen. Hensikten er vanligvis å gjøre den avdøde egnet for å bli vist fram offentlig eller privat som en del gravseremoni eller likskue, eller for å kunne bevare dem (vanligvis med kjemikaler) i medisinsk hensikt i et anatomisk laboratorium. De tre målene med balsamering er hygienisering, preservering og presentering, og hvor restaurering er en viktig tilleggsfaktor i en del tilfeller. Utført tilfredsstillende kan balsamering bidra til å bevare et lik for flere år.[3]

Balsamering i oldtidens Egypt.
Ulike kjemikaler benyttet for balsamering.

Balsamering har en meget lang kulturhistorie hvor mange kulturer har gitt balsameringsprosessene en større religiøs betydning. Balsamering i oldtidens Egypt er mest kjent. Balsamering er adskilt fra taksidermi. Balsamering bevarer den menneskelige kroppen intakt mens taksidermi er utstopping som gjenskaper et dyrs form ved kun å bevare dyrets skinn montert på en anatomisk form.

Historie

rediger

Eldste historie

rediger
 
Keramikk, tallerkener, og annet ulikt utstyr fra et forråd med embalsje tilhørende Tutankhamon.

Chinchorrokulturen i Atacamaørkenen i dagens Chile og Peru skal ha praktisert kunstig mumifisering som tidlig som 5000-6000 f.Kr.,[3] rundt to tusen år før mumier i oldtidens Egypt, hvor de eldste er fra rundt 3000 f.Kr.[4] Chinchorro-tradisjonen utførte mumifisering på alle medlemmer i deres samfunn, noe som gjør dem arkeologiske betydningsfulle. Relativt mindre produktive medlemmer, som eldre og barn, ble også mumifisert, og ofte synes det som om døde barn og nyfødte fikk den mest omfattende behandlingen.[5][6]

Den oldtidskultur som har utviklet balsamering i den mest omfattende grad var oldtidens Egypt. Så tidlig som i 1. dynasti, 3200 f.Kr., fantes spesialiserte prester med ansvar for balsamering og mumifisering. Herodot beskrev prosessen slik at fattige døde fikk nøye seg med å ligge 70 dager i «natrum» (kanskje natriumklorid, kanskje natron) som tørket ut den døde kroppen før begravelsen. Framgangsmåten for velstående egyptere begynte med at man fjernet hjernen. Med hammer og meisel trengte man inn gjennom neseborene. En lang krok ble stukket inn og rørte rundt i hjernen, og når hodet deretter ble lagt over på siden, rant hjernemassen ut. I en mumie som oppbevares i Zagreb, fant man ved CT-scanning i 2008 et ni cm langt stykke av en type stengel i hjernen. Redskapet hadde åpenbart knekt i prosessen med at få kvinnens hjerne ut,[7] og forklarer hvorfor metallredskaper var foretrukne. Så ble det skåret et snitt over venstre hoftekam. Herfra ble lever, tarmer, lunger og magesekk trukket ut, skyllet med vin, renset med røkelse og lagt i adskilte urner kalt for kanopiske krukker.[8] Den dødes mage ble fylt med revet myrra, bark fra kassia (som minner om kanel) og andre velduftende stoffer. Så ble kroppen sydd sammen og lagt i natrum i 70 dager. Deretter ble den vasket og viklet inn i lange strimler av lin. Som ekstra beskyttelse ble liket i sitt hylster av lin påsmurt oljer og voks. Etter flere tusen år dannet disse stoffene en hard, svart skorpe, som ofte feilaktig ble tatt for å være asfalt - derav ordet «mumie» som fra persisk mumiya «asfalt», fra mum, «voks, bek».[9][10][11]

 
Balsamering av Kristi legeme, nederlandsk triptyk, Brugge.

En rekke kulturer utviklet teknikker for balsamering i oldtiden, som kusjiske folket i Meroë sør for Egypt; guanchefolket på Kanariøyene; peruanere og shuarfolket i Sør-Amerika; aztekere, toltekere og mayafolket i Mesoamerika; folk i Tibet; og stammer i det sørlige Nigeria.[3]

I Kina har kunstig bevaring av menneskelevninger blitt avdekket fra perioden under Han-dynastiet (206 f.Kr. – 220 e.Kr.). De fremste eksemplene er de av Xin Zhui og gravene i Mawangdui. Mens disse levningene har blitt særdeles godt bevart, er metodene og balsameringsvæskene som ble benyttet forblitt ukjente.[3]

De eldste kjente bevis på kunstferdig bevaring av lik i Europa er funnet i la Velilla i Palencia i Spania, og er rundt 5.000 år gamle menneskeknokler dekket av sinobar.[12] Men generelt forble balsamering ukjent i Europa fram til romersk tid.[3] Kunnskap om balsamering kom fra Midtøsten og Egypt til Europa og grep om seg i korstogstiden da flere døde langt hjemmefra. Rikard Løvehjerte døde i Châlus i nærheten av Limoges i april 1199. Hans innvoller ble lagt i en kiste i Châlus, mens hjertet hans ble balsamert separat for oppbevaring i Notre-Dame-kirken i Rouen, som var det engelske hovedkvarteret i Normandie. Resten av kongen ble gravlagt i Fontevraud-klosteret, der også hans foreldre er gravlagt. 16 år tidligere hadde også broren hans, Henrik den unge konge, fått flere gravsteder: Hans innvoller, øyne og hjerne ble gravlangt i Grandmont, mens den balsamerte kroppen ble gravlagt i Notre-Dame i Rouen.[13]

Svein Tjugeskjegg ble forsøkt balsamert etter at han døde i England i 1014, så han kunne fraktes til Danmark for begravelse. I Sverige ble konger som Gustav Vasa (død i 1560) og Erik XIV (død i 1577) balsamert.

Skikken med obduksjon av de døde i antikkens Hellas på 200-tallet f.Kr. ble gradvis gjenopptatt i Italia fra starten av 1300-tallet.[14] Dette ga kunnskap om menneskekroppen, og de første forsøk på å injisere sirkulasjonssystemet ble gjort av Alessandro Giliani (død i 1326) fra Persiceto i den italienske provinsen Bologna i nordlige Italia. Tidlige forsøk er dokumentert av samtidige leger som Peter Forestus (Pieter van Foreest, 1522–97) som brukte brennevin som skyllemiddel ved balsamering[15] og Ambroise Pare (1510-90). Ulike forsøk og prosedyrer har blitt rapportert av Leonardo da Vinci (1452-1519), Jacobus Berengar (1470–1550), Bartholomeo Eustachius (1520–74), Reinier de Graaf (1641–73), Jan Swammerdam (1637–80), og Frederik Ruysch (1638–1731).[3]

Moderne metoder

rediger
 
William Hunter utviklet og populariserte moderne teknikker for kunstferdig balsamering på slutten av 1700-tallet.

Den amerikanske borgerkrigen (1861-65) vakte interessen for balsamering som etter hvert ble vanlig skikk i USA.[16]

Moderne balsameringsmetoder innebærer injeksjoner av ulike kjemiske løsninger i kroppens arterier for å desinfisere og forsinke nedbrytningsprosessen. William Harvey som kartla menneskets blodomløp, gjorde sine oppdagelser ved å sprøyte inn farget væske i døde. Den skotske anatomen William Hunter var den første som benyttet balsamering under sin praksis på likhus. Han skrev om meget lest rapport om metodene for arteriell og hulrombalsamering for å bevare avdøde frem til begravelsen. Hans bror, John Hunter, tok metodene i bruk fra midten av 1700-tallet.

En av hans mer beryktede kunder var den eksentriske tannlegen Martin van Butchell.[17] Da hans hustru Mary døde den 14. januar 1775, besluttet han få henne balsamert som en attraksjon for å trekke kunder til sin omreisende tannlegepraksis. Hunter sprøytet konserveringsmidler og fargestoffer inn i den avdøde så hun gjenvant gløden i kinnene, han erstattet øynene hennes med glassøyne, og kledde henne opp i en kostbar blondekjole. Kroppen ble renset med terpentin og innvollene med kamfer og harpiks. Deretter ble kroppen sydd igjen, gnidd med olje, og kroppsåpningene fylt med kamfer. Kroppen ble deretter bygd inn i et lag av parisgips og lagt i en kiste med et glasslokk.[18] Butchell stilte ut sin balsamerte hustru i vinduet hjemme, noe som tiltrakk skuelystne londonborgere. Balsameringen var ikke særlig effektiv, og den døde begynte å gå i oppløsning. Hun endte på museum der hun ble helt ødelagt under et bombeangrep i mai 1941.[19]

 
Rosalia Lombardo, foto 1982.

Interessen for balsamering i engelskspråklige land kan knyttes til viktoriatidens sentimentale dyrkelse av døden, som ønsket om å bli gravlagt på fjerne steder, smykker laget av avdødes hår osv.[20] Det var skikk å la den døde ligge i åpen kiste for en siste avskjed før begravelsen, og iblant ble den døde også fotografert.[21] Balsamering kunne også tenkes å hindre smittespredning. Da lord Horatio Nelson ble drept under slaget ved Trafalgar i 1805, ble hans lik oppbevart i en beholder dekket av bly fylt med brandy og annen alkohol blandet med kamfer og myrra i over to måneder. Ved begravelsen ble hans lik rapportert å være i utmerket stand og fortsatt uten dødsstivhet.[22]

Særlig vellykket var balsameringen av Rosalia Lombardo som ble født i 1918 i Palermo og døde samme sted 6. desember 1920. Hun er en av de siste som ble gravlagt i kapusinernes katakomber i Palermo. Dr Alfredo Salafia, som var kjent for sine vellykkede balsameringer, gav henne en injeksjon kort etter at hun døde. I dag er Rosalias hud svakt misfarget, men ellers ser hun nærmest ut som om hun sover. Røntgenbilder har avslørt velbevarte indre organer.[23] Oppskriften på injeksjonen er senere blitt funnet i et håndskrevet notat. Salafia blandet formalin for å drepe bakterier, alkohol for å tørke ut kroppen, glyserin for å hindre for mye uttørking, salicylsyre for å hindre oppvekst av sopp, og sinksalter for å holde kroppen stiv.[24] Dr Salafia hadde fått tillatelse til å eksperimentere med bevaring av døde i 1892. Takket være hans vellykte balsamering av kardinal Michaelangelo Celesia, fravek man loven som påbød at det skulle gå ti år mellom dødsfall og begravelse inne i et kirkebygg.[25]

Småbruket i Stuaveien 121 i Nittedal var fra 1904 hjemmet til Ola Stua, leder for en liten kristen forsamling kalt Stuamenigheten. Da han døde på 1920-tallet, ble han «med alle sine eiendeler» bisatt i et gravkammer på eiendommen, to kvinner likeså. De tre er balsamert og ligger i gravkammeret i hver sin sarkofag.[26]

Lenin, Stalin, Mao Zedong, Kim Jong Il og Kim Il Sung ble balsamert som en del av personkulten rundt dem. Balsameringskunsten som ble brukt på Lenins lik, har skapt internasjonal etterspørsel etter russiske balsamerere.[27]

Referanser

rediger
  1. ^ «balsam», Bokmålsordboka
  2. ^ «balsam», Den Danske Ordbog
  3. ^ a b c d e f Brenner, Erich (Januar 2014): «Human body preservation - old and new techniques», Journal of Anatomy 224, s. 316–344. doi:10.1111/joa.12160. PMC 3931544. PMID 24438435.
  4. ^ «Wooden coffin yields oldest Egyptian mummy», The News In science. 2003.
  5. ^ Wise, Karen (2003): «Chinchorro Mummies», Written in Bones: How Human Remains Unlock the Secrets of the Dead. Toronto: Firefly, s. 166-170.
  6. ^ Rivera, Mario A. (1991): «The Preceramic Chinchorro Mummy Complex of Northern Chile: Context, Style and Purpose», Tombs for the Living: Andean Mortuary Practices. Washington, D.C.: Dumbarton Oaks Research Library and Collection, s. 43-77
  7. ^ «Ancient 'Brain Scoop' Found on Mummy’s CT Scan», Biblical Archaeology Society
  8. ^ Budge, Edward Wallis ([1925] 2010): The mummy; a handbook of Egyptian funerary archaeology. New York: Cambridge University Press. ISBN 978-1-108-01825-8
  9. ^ Ellervik, Ulf (2014): Ond kjemi (s. 64-65), Oslo: Cappelen Damm, ISBN 978-82-02-42867-9
  10. ^ «mumie», «asfalt», Bokmålsordboka
  11. ^ «mummy (n.1)», Online Etymology Dictionary
  12. ^ Erich Brenner: «Human body preservation», Journal of anatomy 18. januar 2014
  13. ^ Rikard Løvehjertes balsamerte hjerte, US National library of medicine
  14. ^ Sanjib Kumar Ghosh: Human cadaveric dissection: a historical account from ancient Greece to the modern era
  15. ^ Emma O'Hara: Alchemy and Embalming: The Surprising Merge of Two Scientific Arts
  16. ^ Chiappelli, Jermiah (desember 2008): «The Problem of Embalming», Journal of Environmental Health. 71 (5), s. 24.
  17. ^ Susan Isaac: Martin van Butchell: the eccentric dentist who embalmed his wife 1. mars 2019
  18. ^ Marshall, Tim (1995): Murdering to Dissect: Grave-robbing, Frankenstein, and the Anatomy Literature. Manchester University Press. s. 79.
  19. ^ Christen, A.G.; Christen, J.A. (November 1999): «Martin Van Butchell (1735-1814): the eccentric, 'kook' dentist of old London», History of Dentistry. 47, s. 99–104. PMID 10726564
  20. ^ Anne Klippenvåg Pettersen: «Sørgelige smykker»
  21. ^ Karoline Paulsen Årrestad: «Derfor tar vi ikke lenger bilder av de døde», NRK 9. februar 2014
  22. ^ Beatty, William (1807): Authentic narrative of the death of lord Nelson. s. 72–73.
  23. ^ Panzer, Stephanie; Gill-Frerking, Heather; Rosendahl, Wilfried; Zink, Albert R.; Piombino-Mascali, Dario (2013): «Multidetector CT investigation of the mummy of Rosalia Lombardo (1918–1920)», Annals of Anatomy. 195 (5), s. 401–408. doi:10.1016/j.aanat.2013.03.009
  24. ^ Rosalia Lombardo, Find a Grave
  25. ^ Quigley, Christine (1998): Modern Mummies: The Preservation of the Human Body in the Twentieth Century, McFarland & Company
  26. ^ Per Lønning: «Småbruk med privat gravkammer til salgs», 5. juni 2019
  27. ^ Per Lønning: Balsamering som del af personkult, 23. juni 2019

Litteratur

rediger
  • Frederick, L.G.; Strub, Clarence G. ([1959] 1989): The Principles and Practice of Embalming, 5. utg., Dallas, TX: Professional Training Schools Inc & Robertine Frederick. OCLC 20723376.
  • Mayer, Robert G. (2005): Embalming: history, theory, and practice, 3. utg., McGraw-Hill Professional, ISBN 0-07-143950-1
  • Nunnamaker, Albert John; Dhonau, Charles O. (2015): Anatomy & Embalming: A Treatise on the Science and Art of Embalming..., CreateSpace Independent Publishing Platform

Eksterne lenker

rediger
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Balsamering&oldid=23327119»