Askeonsdag

Askeonsdag er i den vestkirkelige kristendommen den første dagen i fastetiden. Den faller 46 dager før 1. påskedag, men da søndagene ikke telles med i fastetiden faller den fra kirkelig synspunkt 40 dager før påske. Antallet dager er fastsatt til minne om Kristi 40 dager lange opphold i ørkenen. Datoen varierer ut fra når påsken faller, og askeonsdag feires derfor mellom 4. februar og 10. mars.

Bot er i Bibelen (både i GT og NT) flere ganger knyttet til faste, til og med dryssing av aske på hodet.

Askeonsdag er 14. februar i 2024, og 5. mars i 2025. For andre år, se artikkelen om bevegelige merkedager.

Liturgi

Askeonsdag har tradisjonelt vært en dag hvor man minnes menneskets dødelighet. I Den katolske kirke inneholder liturgien utdeling av askekors. Asken kommer fra palmegrener fra fjorårets palmesøndag, som blir brent kort tid før askeonsdag, gjerne sammen med tidligere års hellige oljer. En geistlig tegner et kors med aske blandet med litt olje på pannen til hver enkelt av de troende, mens han sier noen ord som minner om menneskets dødelighet og/eller behovet for omvendelse. Det tradisjonelle formularet er: «Kom ihu, menneske, at du er støv og skal vende tilbake til støv; gjør bot så du kan ha evig liv».

Asken kan også drysses i korsform over den troendes hode, og dette ligger nærmest den eldste formen benyttet i riten. Dette minner mest om den gamle tradisjonen med å drysse aske på hodet som et symbol på anger overfor Gud.

Historie

Det tidligste bevis for skikken er fra en liturgisk bok skrevet i Mainz ca. 960, og den ble gjort universell i den katolske kirke av pave Urban II i 1091. I katolsk tradisjon er askeonsdag en faste- og abstinensdag, hvilke betyr at de troende skal spise minst mulig og helt unngå kjøtt. Ortodoks faste begynner på en annen dag – dermed har man ikke askeonsdag.

Dagen før askeonsdag kalles på folkemunne fetetirsdag (Mardi Gras, Martedi grasso) og er avslutningen av den folkelige karnevalstiden.

Aske i Bibelen

Bruk av aske ble i gammel tid et uttrykk for sorg. Da Tamar var blitt voldtatt av sin halvbror, «strødde [hun] støv på hodet, rev i stykker den side kjolen hun hadde på seg, og med hånden på hodet gikk hun skrikende bort» (2. Sam 13,19).

Samme gest kunne også uttrykke sorg over synder og mangler. I Jobs bok (Job 42,3 – 6) sier Job til Gud: «Hvem skjuler din plan med uforstand? For jeg har talt uten å forstå om det som er så underfullt at jeg ikke fatter det. Så hør på det jeg nå sier: Jeg vil spørre deg, så kan du lære meg. Før hadde jeg bare hørt rykter om deg. Nå har jeg sett deg med egne øyne. Derfor kaller jeg alt tilbake og angrer i støv og aske.» Profeten Jeremias oppfordrer slik til anger og omvendelse: «Mitt folk, min datter, bind sekkestrie om deg og velt deg i aske!» (Jer 6,26). Lignende eksempler finnes hos profeten Daniel (9,3) og i 1. Makkabeerbok (2,47) og en rekke andre steder.

I Det nye testamentet er det omtalt i Hebreerbrevet (Hebr 9,13) og i Lukasevangeliet (Luk 10,13) der Jesus formaner: «Ve deg, Korasin! Ve deg, Betsaida! Dersom de mektige gjerningene som er gjort hos dere, hadde skjedd i Tyros og Sidon, ville de for lenge siden ha vendt om og sittet i sekk og aske.»

Aske i tidlig kristendom

De kristne fortsatte å bruke aske som et ytre tegn på anger. Tertullian (c. 160 – c. 225) sa at syndbekjennelsen burde ledsages av å ligge i sekk og aske.^[1] Historikeren Eusebius (c. 260/265 – 339/340) forteller om en angrende apostat som dekker seg selv i aske da han tryglet pave Zephyrinus om å restituere ham og gi ham kommunion.^[2]

Andre betydninger

I Australia kan askeonsdag (Ash Wednesday) også referere til de store skogbrannene som herjet 16. februar 1983 i Victoria og Sør-Australia. 75 mistet livet, og mer enn 200 hjem ble ødelagt.

Litteratur

Ørnulf Hodne (1999). Norsk folketro. [Oslo]: Cappelen. s. 104. ISBN 8202186323.

Referanser

Eksterne lenker

(en) Ash Wednesday – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(no) Katolsk.no: Hvorfor askekors på pannen askeonsdag?
(no) Katolsk.no: Askeonsdag

[1] Tertullian, On Repentance, chapter 9

[2] Church History, book 5, chapter 28:12

[1]

[2]