Wikipedia

Anemoi

Anemoi (gresk: Ἄνεμοι, «vinder»)[2] var i henhold til gresk mytologi vindguder som hver av dem ble tilskrevet en hovedretning fra hvor deres respektive vinder kom fra. Hver av dem ble også assosiert med ulike årstider og værforhold. De ble tidvis representert som bare vindkast eller gufs av vind, men andre ganger personifisert som bevingede menneskelignende vesener. Til andre tider igjen ble de avbildet som hester holdt i stallen til stormguden Aiolos (som skaffet Odyssevs vind i Odysseen). Spartanerne ofret en hest til anemoiene på fjellet Taygetos.[3] Astraios, den astrologiske guddommen (som tidvis ble assosiert med Aiolos), og Eos, morgenrødens gudinne, var foreldrene til anemoiene, i henhold til den greske poeten Hesiod.

Anemoi
Rekonstruksjon av vindrose kjent fra antikken
TrossystemGresk mytologi
ReligionssenterAntikkens Hellas
Originalt navnἌνεμοι
ForeldreAstraios og Eos[1]
SøskenBoreas; Zefyros, Notos og Euros
TeksterHesiod
Homer
Pausanias
I andre mytologierVenti (romersk mytologi)

De fire fremste anemoiene var:

  • Boreas, nordavinden og den som brakte med seg den kalde luften fra nord.
  • Zefyros, vestavinden og den som brakte med seg den lette vårvinden og tidlige sommervindene.
  • Notos, søravinden og den som brakte med seg stormene i sensommeren og høsten.
  • Euros, østavinden, den fjerde vinden som ikke sammenfaller med de greske årstidene.

Tidvis ble ytterligere fire anemoier nevnt, representerte vinder fra nordøst, sørøst, nordvest, og sørvest. Romersk mytologi tilsvarende guddommer var Venti («vinder»). Disse hadde andre navn, men var ellers lik de greske.[4]

Anemoiene

rediger
 
«Vindenes tårn» i antikkens Athen, del av frise som avbilder de greske vindgudene Boreas (nordavinden, venstre) og Skiron (nordvestvinden, høyre).
 
Gresk-buddhistisk fragment av vindguden Boreas, Hadda, Afghanistan.
 
Zefyros, vestavinden og Khloris, maleri av William-Adolphe Bouguereau (1875).
 
Zefyros og Flora, Antonio Corradini (ca. 1720), Victoria and Albert Museum.
 
Zefyros og Hyakinthos; attisk rødfigurkopp fra Tarquinia, ca 480 f.Kr., Boston Museum of Fine Arts.

Boreas

rediger

Boreas (gresk: Βορέας, Boréas; latin: Aquilo eller Aquilon) var den greske guden for den kalde nordavinden. Hans navn betydde «nordavind» eller «den mektige». Boreas er avbildet som meget sterk og med et hissig gemytt. Han ble hyppig framstilt som en bevinget gammel mann med raggete hår og skjegg, holdende en konkylie og iført en flagrende kappe. Pausanias skrev at Boreas hadde slanger framfor føtter, men i kunsten ble han vanligvis avbildet med bevingede menneskelige føtter.

Boreas var tett assosiert med hester. Det ble sagt at han var far til tolv føll etter å ha opptrådt som hingst til hoppene til Erikhthonios, konge av Dardanos. Grekerne mente at han bodde i Trakia, og Herodotos og Plinius den eldre beskrev begge et nordlig land kjent som Hyperborea («bortenfor nordavinden») hvor folk levde i fullstendig lykke og levde veldig lenge.

Han røvet på guders vis sin kvinne Oreithyia fra Athen og med vold fikk med henne sønnene Kalais og Zetes (de er derfor kalt for boreaderne), samt døtrene Kleopatra og Khione, snøens gudinne. Av den grunn betraktet athenerne Boreas som en inngiftet slektning, og da de ble truet av perserne ba de til ham, som sendte stormfulle vinder som senket den persiske flåten. Myten om Boreas og Oreithyia var populær i Athen i tiden rundt perserkrigene og kvinnerovet ble også dramatisert i Aiskhylos’ (nå tapte) drama Oreithyia.[5]

Zefyros

rediger

Zefyros (gresk: Ζέφυρος, Zéphyros, «vestavinden»; latin: Favonius) er den greske guden for vestavinden. Han var mest milde og varsomme av vindene. Han var kjent som den som varslet at våren var på vei. Det var tenkt at han bodde i en grotte i Trakia.

Han skal ha hatt ulike hustruer i ulike fortellinger. Han var blant annet ektemann av Iris, regnbuens gudinne. På samme vis som Boreas røvet han bort en ung kvinne med navnet Kloris og fikk med henne sønnene Ampyx, Karpos og Mopsos. En annen kvinne skal ha vært harpyen Podarge, og med henne avlet han sønnene Balios og Xanthos, hestene til Akilles.[6]

Notos

rediger

Notos (gresk: Νότος, Nótos; latin: Auster) var den greske guden for søravinden. Han var assosiert med tørre, varme vinder ved stjernen Sirius’ stigning etter midtsommer og var antatt å føre med seg stormene til sensommeren og høsten. Han var fryktet som avlingenes ødelegger.[7]

Euros

rediger

Euros (gresk: Εὖρος, Euros; latin: Vulturnus) var den greske guddommen som representerte den ulykksalige østavinden. Det var antatt at han brakte med seg varme og regn, og hans symbol var en vase snudd på hode og sølte vann. Hans romerske motpart Vulturnus er ikke lik en elvegud av samme navn som senere ble guddom for elven Tiber.[8]

Euros var ikke knyttet til noen av de tre greske årstidene, og den eneste av disse anemoiene som ikke er nevnt i Hesiods Theogonien eller i de orfiske hymner. Den er dog nevnt i Homers Odysseen.[9]

Kult

rediger

Anemoiene ble i kun liten grad dyrket som en egen kult, men de spilte en viktig rolle i gresk historie, som da deres vinder ødela den persiske invasjonsflåten. Herodotos har fortalt[10] at innbyggerne i Delfi hadde fått instruksjoner fra Apollon om å reise et alter for anemoiene i Thyia ved Delfi.[11]

I Athen ble det ofret og bedt til Boreas i særdeleshet, ettersom byen mente å ha en tilknytning til guden grunnet den athenske nymfen Oreithyia.[10] Pausanias har rapportert om altre i Titane og Koroneia.[12]

Mindre vinder

rediger

Flere mindre betydningsfulle vindguder opptrer i noen få antikke kilder, blant annet på Vindenes tårn i Athen. Opprinnelig, som bevitnet hos Hesiod og Homer, var disse mindre betydningsfulle anemoier følgende:

  • Anemoi Thyellai (Ἄνεμοι θύελλαι, «uværsvind»), onde og brutale daimoner (ånder) skapt av monsteret Tyfon og mannlige motparter til harpyer, thuellaier.
  • Kaikias var en gresk guddom for den nordøstlige vind. Han er vist som en skjegget mann med et skjold fylt av haglstormer, og hans navn er beslektet med det latinske ordet caecus, «blind», det vil si at han ble oppfattet som en mørk vind. Den romersk stavingen av navnet var Caecius.
  • Apeliotes, tidvis kjent av romerne som Apeliotus, var den greske guddom for den sørøstlige vind. Som denne vinden ble det tenkt at han brakte forfriskende regn, særlig velkomment for bønder. Han ble avbildet med støvler og bærende frukter. Han er skjeggløs, krøllet hår og et vennlig uttrykk. Ettersom han var en ubetydelig gud ble ofte slått sammen med Euros, østavinden.
  • Skiron, eller Skeiron, var den greske gud for den nordvestlige vind. Navnet er beslektet med Skirophorion, de siste tre månedene av våren innenfor den attiske kalender. Han er avbildet som en skjeggete mann som heller en krukke og representerte vinterens ankomst. Hans romerske motpart var Caurus, eller Corus, som var en av de eldste romerske vindguder, og regnet blant di indigetes («innfødte guder»), en gruppe abstrakte og i stor grad mindre overnaturlige enheter.
  • Lips var den greske gud for den sørvestlige vind, ofte avbildet ved å holde akterspeilet til et skip. Hans romerske motpart var Afer ventus («Afrikansk vind»), eller kun Africus, ettersom provinsen Africa lå sørvest for Italia.

Andre ubetydelige vindguddommer var:

  • Argestes, «lysning», en vind som blåste fra omtrent samme retning som Skiron og antagelig var kun et annet navn for det samme.
  • Aparctias, romersk navn Septentrionarius, tidvis også kalt for nordavinden framfor Boreas
  • Kirkios eller Traskios, den nord-nordvestlige vind
  • Euronotos, vinden som blåste fra samme retning, hvilket navnet antyder, som mellom Euros og Notos, det vil si en sør-sørøstlig vind. For romerne var det Euroauster.
  • Iapyx, nordvestvinden, omtrent det samme som Skiron
  • Libonotos, sør-sørvestlig vind, kjent som Austro-Africus hos romerne.
  • Meses, et annet navn for nordvestlige vinden.

Olympias, åpenbart identifisert med Skiron/Argestes

  • Fønikias, et annet navn for den sørøstlige vinden; «den som blåser fra Fønikia», ettersom at dette landet lå sørøst for det greske fastlandet.

Referanser

rediger
  1. ^ Hesiod: Theogonien 378; Nonnos: Dionysiaka 6.18 & 47.340
  2. ^ Den eldste dokumentasjon av ordet på gresk er antagelig mykensk gresk i ordformene 𐀀𐀚𐀗𐀂𐀋𐀩𐀊, a-ne-mo-i-je-re-ja, 𐀀𐀚𐀗𐄀𐀂𐀋𐀩𐀊, a-ne-mo,i-je-re-ja, det vil si «vindenes prestinne». Disse ordene, skrevet i linear B, er funnet på tavlene KN Fp 1 og KN Fp 13. Jf. Raymoure, K.A.: «a-ne-mo» Arkivert 12. februar 2019 hos Wayback Machine.. Linear B Transliterations. Deaditerranean. Dead Languages of the Mediterranean Arkivert 24. april 2015 hos Wayback Machine.. «KN Fp 1 + 31». «KN 13 Fp(1) (138)». DĀMOS: Database of Mycenaean at Oslo. Universitetet i Oslo.
  3. ^ Pausanias: 2.34.2 sammenlign med Festus til den romerske ofringen til Equus October («oktoberhesten»), 190 i den engelske utgaven til Lindsay.
  4. ^ «Anemoi», Theoi Project
  5. ^ «Boreas», Theoi Project
  6. ^ «Zephyros», Theoi Project
  7. ^ «Notos», Theoi Project
  8. ^ «Euros», Theoi Project
  9. ^ Homer: Odysseen, 5.291
  10. ^ a b Herodotos: Historier 7,178f
  11. ^ Schmidt, Johannes (1924): «Thyia» i: Roscher, Wilhelm Heinrich (red.): Concise Encyclopedia of Greek and Roman mythology, bind 5, Leipzig, s. 914-916 (digitalisert).
  12. ^ Pausanias: Beskrivelse av Hellas, 2.12.1, 9.34.3

Litteratur

rediger
  • Aristoteles: Meteorologika, 2.6
  • Aulus Gellius: Attiske netter, 2. 22
  • March, J. (1999): Cassell's Dictionary Of Classical Mythology. London. ISBN 0-304-35161-X.
  • Neuser, Kora (1982): «Anemoi: Studien zur Darstellung der Winde und Windgottheiten in der Antike» i: Archeologica 19. Bretschneider, Roma.
  • Tümpel, Karl (1894): «Anemoi» i: Paulys Realencyclopädie der classischen Altertumswissenschaft (RE). bind I,2, Stuttgart, s. 2176–2180.

Eksterne lenker

rediger
Autoritetsdata
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Anemoi&oldid=23462619»