Akilles

Akilles (gresk: Ἀχιλλεύς, Akhillevs) er i henhold til gresk mytologi en gresk helt i Trojakrigen og den største krigeren og en hovedperson i Homers epos Iliaden. Hans mor var nymfen Thetis og hans far Pelevs var konge av myrmidonere.

Akilles
Akilles i Lykomedes' hoff (detalj). Athensk verk fra ca. 240 e.Kr., relieff på sarkofag. Del av Borghese-samlingen.
Trossystem		Gresk mytologi
Religionssenter		Antikkens Hellas
Originalt navn		Ἀχιλλεύς
Foreldre		Pelevs og Thetis
Make		Deidamia, Briseis, Polyxene
Barn		Neoptolemos
Aspekt		Tapperhet, raseri
Symboler		Rustning, spyd, skjold
Tekster		Homer Evripides Ovid Pseudo-Apollodorus

Akilles’ mest kjente bedrift under krigen mot Troja var å drepe den trojanske helten Hektor utenfor Trojas porter. Selv om Akilles’ egen død ikke blir omtalt i Iliaden, var det andre litterære tekster som fortalte at han ble drept mot slutten av Trojakrigen. Han ble skutt av Hektors bror Paris og rammet i hælen med en pil. Senere legender, som begynner med et dikt av Statius på 100-tallet e.Kr., videreutviklet myten om Akilles, og hevdet at han var usårbar over hele kroppen, unntatt i hælen da hans mor Thetis hadde dyppet ham i elven Styx som barn mens hun holdt ham fast i hælen, det eneste stedet hvor vannet ikke renset ham. På grunn av hans død fra et lite sår i hælen har begrepet «akilleshæl» blitt stående som et fast uttrykk for en persons ene eller store svakhet.

Etymologi

Hodet til Akilles avbildet på en mynt fra 300-tallet f.Kr. i Kremaste (Pelasgia), Fthia i Hellas. Motsatt side: Thetis, i khitondrakt og holder Akilles' skjold med hans AX-monogram.

Akilles’ navn kan bli analysert som en kombinasjon av ἄχος (akhos), «sorg», og λαός (laos), «et folk, stamme, nasjon». Med et andre er Akilles legemliggjøringen av folkets sorg, og sorg er et tema som fremmes en rekke ganger i Iliaden, og ofte ved Akilles selv. Hans rolle som helt grepet av store emosjonelle følelser, sorg og vrede, stor i en ironisk sidestilling til det konvensjonelle oppfatningen av Akilles som helten av κλέος (kleos), «ære», vanligvis ære i krig.

λαός (laos) har blitt konstruert av den ungarske lingvisten Gregory Nagy, som følger Leonard Palmer, til å bety «et korps av soldater», et mønster. Med denne avledningen har navnet en dobbelbetydning i eposet: når helten fungerer som han skal, gir hans medsoldater sorg hos fienden, men når han ikke gjør det, er det hans medsoldater som får sorg. Homers epos er delvis om feilrettet raseri på lederskapet i krigen mot Troja.

Lingvisten Robert S. P. Beekes har foreslått en førgresk opprinnelse til navnet. Det vil si til et ukjent språk snakket i Hellas for urgreske bosettere i området.

Navnet Akilles var et vanlig og dokumentert navn blant grekerne kort etter 600-tallet f.Kr. De ga også den kvinnelige formen Ἀχιλλεία, Akhilleía, som er bevitnet i Attika på 300-tallet f.Kr. (IG II² 1617) og, i formen Akhillia, på en gravstein i Halikarnassos for navnet på en kvinnelig gladiator som kjempet som en «amasone».

Fødsel

Thetis dypper barnet Akilles i elven Styxt, maleri av Peter Paul Rubens, 1630/35

Akilles blir undervist av kentauren Kheiron. Maleri av James Barry, ca. 1772.

Akilles var sønn av nymfen og nereiden Thetis og Pelevs, konge av myrmidonere. Zevs og Poseidon hadde vært rivaler og begge beilet om å komme opp i sengen til Thetis før Promethevs, «den som tenker på forhånd», advarte Zevs om et profeti som spådde at Thetis ville føde en sønn som var sterkere enn sin far. Da Zevs selv hadde veltet og kastrerte sin far Kronos, trakk han seg og det samme gjorde hans bror Poseidon, og de fikk henne giftet bort med Pelevs.

Det er fortelling som gir en alternativ versjon av disse hendelser: i Apollonios Rhodios’ epos Argonautika (iv.760) antyder Zevs’ søster og hustru Hera at årsaken til Thetis’ kyske motstand til Zevs’ tilnærmelser var at Thetis var lojal til Heras ekteskapsbånd. Selv om Thetis var en datter av havguden Nerevs, var hun oppfostret av Hera, noe som også forklarer hennes motstand mot Zevs’ tilnærmelser.

I henhold til Akilleiden, et uferdig epos av Statius på 100-tallet e.Kr., og uten noen bevart eldre kilde, forsøkte Thetis å gjøre Akilles udødelig da han ble født ved å dyppe ham ned i elven Styx. Den delen hun holdt ham fast, i hælen, Akilleshælen. Det er ikke klart om denne versjonen av hendelsen var kjent tidligere. I en annen versjon av denne historien, salvet Thetis gutten inn i ambrosia og la ham på en brennende ild for å brenne vekk de dødelige delene av hans legeme. Hun ble avbrutt av Pelevs, og forlot da både far og sønn i raseri. Eventyrmotivet med ambrosia finnes i flere myter, blant annet med Demeter da hun besøkte Keleos, konge av Eleusis i Attika. For å belønne Keleos’ for hans vennlighet, planla Demeter å gjøre Keleos’ sønn udødelig ved ambrosia og ild, men ble avbrutt før prosessen var ferdig. Det er imidlertid ingen omtaler eller kilder før Statius om Akilles’ udødelighet. Faktisk er det motsatte tilfelle, i Homers Iliaden er Akilles omtalt som såret: i Homers En og tyvende sang 21 utfordrer Asteropaios fra Paionia ved elven Skamandros. Han kaster to spyd samtidig, og det ene snitter albuen til Akilles, og «trekker en sprut med blod».

I de fragmentariske diktene til Den episke syklus, som er ulike fortsettelser av Homers epos, er Akilles’ død beskrevet i Kypria av ukjent forfatter; Aithiopis av Arktinos fra Miletos; Lille-Illiaden av Leskhe fra Mytilene; Iliou persis («Herjingen av Troja») av Arktinos fra Miletos, er det ingen omtale av hans udødelighet eller hans berømte svakhet (akilleshælen); i senere vasemalerier med temaet Akilles’ død, treffer pilen (eller i mange tilfeller, mange piler) hans kropp.

Akilles vokste ikke opp hos sine foreldre, men ble isteden sendt til kentauren Kheiron for oppfostring og opplæring. Kheiron var mytologisk kjent for sin kourotropiske (oppfostrer av gutter) funksjon, blant annet av Apollon, Ajax, Aineias, Thesevs, Jason, Pelevs, Telamon, Persevs, tidvis også Herakles, foruten også Akilles. Han var også knyttet til medisin, musikk, bueskyting, jakt og spådom.

Akilles i Trojakrigen

Akilles’ vrede, av Giovanni Battista Tiepolo

De to åpningslinjene i Iliaden er som følgende:

μῆνιν ἄειδε θεὰ Πηληϊάδεω Ἀχιλῆος

οὐλομένην, ἣ μυρί' Ἀχαιοῖς ἄλγε' ἔθηκεν,

Syng, gudinne, om vreden som tok Peleiden Akillevs

svanger med død for akaiernes menn og med talløse sorger.

Eposet begynner med en invokasjon, en påkallelse av musen, og forteller samtidig om hovedtemaet, Akilles' vrede. Akilles’ altoppslukende raseri er til tider vaklende og ubesluttsomt, men ved andre tider kan han ikke bli formildet. De menneskelige sidene av Akilles i hendelsene er det sentrale temaene for fortellingen. I henhold til Iliaden ankommer Akilles ved Troja med 50 skip som hver av dem har med 50 myrmidonere Han utnevner fem ledere, og hver av dem leder 500 myrmidonere: Menesthivs, Eudoros, Peisandros, Foiniks, og Alkimedon.

På sjøreisen til Troja stoppet grekerne tilfeldigvis i Mysia i Anatolia hvor Telefos var konge. I det påfølgende slaget ga Akilles kongen et sår som ikke ville bli helbredet. Telefos konsulterte et orakel som uttalte at «han som såret skal helbrede». Ledet av orakelet ankom Telefos til Argos hvor Akilles leget ham slik at kongen kunne bli deres los for sjøreise til Troja.

I henhold til en annen framstilling i Evripides’ tapte skuespill om Telefos reiste han til Aulis forkledd som en tigger og ba Akilles om å helbrede hans sår. Akilles nektet og hevdet at han ikke hadde kunnskap i medisin. Alternativ holdt Telefos sønnen til Agamemnon, Orestes, som gissel, og krevde at Akilles helbredet såret. Biter av spydet ble skrapet av og lagt på såret, og Telefos ble helbredet.

Troilos

I henhold til Kypria (den delen av Den episke syklus som forteller om hendelsene i Trojakrigen før Akilles’ vrede), da akajere (= grekerne) ønsket å reise hjem, ble de holdt tilbake av Akilles, som deretter angrep og tok krøtterne til Aineias, herjet nabobyene og drepte Troilos.

I Dares Phrygius’ Redegjrøelse av Trojas ødeleggelse (Daretis Phrygii de excidio Trojae historia), et latinsk sammendrag hvor fortellingen om Akilles ble formidlet i middelalderens Europa, var Troilos en ung, trojansk prins, den yngste av kong Priamos’ (tidvis Apollons) og Hekabes fem legitime sønner. Til tross for hans ungdom var han en av de fremste trojanske hærførerne. Et profeti hadde knyttet Troilos’ skjebne til Trojas skjebne, og han ble overfalt i et forsøk på å fange ham. Akilles oppdaget hvor vakker Troilos var, og likeledes hans søster Polyxene, og overveldet av sin seksuelle lyst mot gutten, men Troilos nektet å la seg underkastet og ble halshogd ved Apollons alter. I senere versjoner av denne fortellingen ble Troilos drept ved et ulykkestilfelle av Akilles i en altfor brennende omfavnelse. I denne versjonen av myten kom Akilles’ død som en følge og en gjengjeldelse av denne krenkelsen av Apollons helligdom. Antikke forfattere behandlet Troilos som et epitome (sammendrag) av det døde barn som ble sørget over av foreldrene. Hadde Troilos levd til han ble voksen, hevdet den ene av de tre vatikanmytografene, ville Troja ha vært uovervinnelig.

Akilles i Iliaden

Akilles ofrer til Zevs, fra Ilias Picta eller Ilias Ambrosiana, et illuminert manuskript fra 400-tallet.

Homers Iliaden er den mest kjente av fortellingene om Akilles' rolle i Trojakirgen. Hovedtemaet her er Akilles' vrede er. Selv om Trojakrigen ifølge legendene varte i ti år, handler Iliaden kun om noen få dager mot slutten av krigen og ender med Hektors død.

Striden med Agamemnon

Handlingen begynner med at Akilles trekker seg fra kampene etter en uenighet med Agamemnon, den greske lederen. Agamemnon hadde tatt en kvinne ved navn Khryseis som sin slave. Hennes far, Khryses, var prest for Apollon. Han tryglet Agamemnon om å gi henne tilbake til seg. Agamemnon nektet, og Apollon lot en pest herje blant grekerne. Profeten Kalkhas fastslo helt korrekt årsaken til problemene, men vil ikke tale om det ovenfor grekerne om ikke Akilles sverger på å beskytte ham. Akilles ga ham sin beskyttelse og Kalkhas erklærte at Khryseis måtte bli gitt tilbake til sin far.

Agamemnon gikk motvillig med på å gi Khryseis tilbake til sin far for å redde hæren fra Apollos vrede, men krevde som motytelse at en kvinne ved navn Briseis måtte bli gitt til ham som erstatning. Briseis var imidlertid Akilles' krigsbytte. Akilles ble rasende over å ha blitt vanæren på denne måten, og sa senere at han elsket Briseis. På oppfordring fra sin mor Thetis nektet Akilles og hans menn fra da av å delta videre i krigen sammen med grekerne. På grunn av sitt raseri over Agamemnons tyveri ba Akilles til sin mor om at hun måtte overbevise Zevs om å hjelpe trojanerne i krigen, slik at han kunne få sjansen til å gjenvinne sin ære.

Takket være Zevs' inngripen vendte krigslykken seg ytterligere imot grekerne. Den gamle greske krigeren Nestor så hvor det bar og oppfordret Agamemnon til å slutte fred med Akilles slik at de sammen kunne slå trojanerne tilbake. Agamemnon innså at han ikke ville kunne vinne uten Akilles og hans menn, og sendte Odyssevs og to andre høvdinger, Ajax (eller Aias) og Føniks, til Akilles. De kom med tilbudet om at Briseis vil bli gitt tilbake sammen med andre gaver. Akilles avviste alt Agamemnon tilbød ham, og oppfordret i stedet grekerne om å seile hjem slik han selv hadde tenkt å gjøre.

Patroklos' død

Trojanerne angrep de greske styrkene utenfor bymurene. Under ledelse av Hektor klarte de å presse grekerne tilbake mot stranden og angripe de greske skipene. Grekerne ble klemt sammen mellom tojanerne og havet og sto foran fullstendig tilintetgjørelse. Patroklos, venn av Akilles, ledet myrmidonere i kamp. Han var kledd i Akilles' rustning, mens Akilles selv holdt seg i leiren. Patroklos lyktes å presse trojanerne tilbake fra stranden, men ble drept av Hektor før han kunne lede et angrep mot byen Troja.

Den triumferende Akilles dra Hektors livløse kropp etter seg foran Trojas porter. Fra en panoramisk fresko fra hovedhallen i Achilleion).

Akilles fikk høre nyheten om sin venn Patroklos' død fra Antilokhos, sønn av Nestor. Akilles sørget over tapet av sin følgesvenn og våpenbror, og fik ham gravlagt og arrangerte mange gravleker til hans ære. Hans mor Thetis kom for å trøste den fortvilede Akilles. Hun overtalte smedguden Hefaistos til å smi ny rustning for sin sønn, som erstatning for den som Patroklos hadde på seg da han ble drept og som ble tatt som krigsbytte av Hektor. Den nye rustningen besto også av Akilles skjold, som er beskrevet i store detaljer i Iliaden.

Hektors død og skjendingen av liket

I raseriet over Patroklos' død fikk Akilles igjen til å delta i krigen. Han dro ut på slagmarken på jakt etter Hektor og drepte mange trojanere. Akilles framferd på slagmarket endte med at han havnet i kamp med elveguden Skamandros, fordi Akilleshadde drept så mange menn at elvene ble fylt opp av døde kropper. Elveguden forsøkte først å drukne Akilles, men ble stoppet av Hera og Hefaistos. Selv Zevs merket seg Akilles' raseri og sendte gudene for å holde på ham slik at han ikke herjet Troja før byens tilmålte tid var omme. Dette viser at Akilles ville og ubegrensede raseri var sterkt nok til å endre selve skjebnen.

Til sist fant Akilles Hektor og tok opp jakten. Tre ganger jaget han sin motstander rundt Trojas murer før Atene, i form av Hektors kjæreste bror Deifobos, overtalte Hektor til å slutte å flykte og møte Akilles ansikt til ansikt. Da Hektor til slutt forsto at han var blitt lurt av Atene var tvekampen er uunngåelig. Hektor angrep Akilles med sitt eneste våpen, sitt sverd, men traff ikke. Han forsto at slaget var tapt, og bad Akilles om å drepe ham, men samtidig å behandle hans lik med respekt. Akilles fortalte Hektor at han ikke kunne vente noen nåde fra ham. Han erklærte: «Min rasende harme vil kunne egge min sjel til å skjære kjøtt av din kropp og ete det rått av den sorg du voldte meg.» Deretter drepte Akilles Hektor og skjendet liket ved å henge det etter hælene bak stridsvognen sin mens han triumferende kjørte rundt foran Trojas murer.

Med støtte fra guden Hermes gikk Priamos, Hektors far, til Akilles telt for å trygle om å få sønnens lik slik at det kunne bli gravlagt. Akilles raseri ble formildet av den gamle mannen og han lover en våpenhvile for at den gamle skulle kunne gravlegge sin sønn. Homers epos avsluttes med en beskrivelse av Hektors gravferd. Trojas endelige undergang og Akilles' egen død er ikke omtalt direkte i Iliaden.

Akilles i Aithiopis og andre kilder

Penthesilea

I Aithiopis av Arktinos fra Miletos ble det fortalt at i sin midlertidige våpenhvile med Hektors far gikk Akilles i kamp med amasonenes dronning Penthesilea. I begynnelsen var hans så forblindet av hennes skjønnhet at han ikke klarte å kjempe med full styrke, men da han innså at hennes skjønnhet satte hans liv i fare, fikk han ny styrke og drepte henne. Etterpå sørger han over hennes død.

Memnon, og Akilles' fall

Ajax frakter Akilles' legeme, svartfigurmaleri på attisk lekythos, ca. 510 f.Kr. fra Sicilia (Staatliche Antikensammlungen, München)

Etter Patroklos' død ble Antilokhos, Nestors sønn, Akilles nærmeste følgesvenn og våpenbror. Antilokhos ble drept av Memnon, konge av Etiopia (Αἰθιοπία, det mytologiske Etiopia), Akilles dro igjen på hevntokt på slagmarken drevet av raseri. Han fant til slutt Memnon og drepte ham. Kampen mellom Akilles og Memnon er et speilbilde kampen mellom av Akilles og Hektor. Memnon var imidlertid (i motsetningen til Hektor) også sønn av en gudinne.

Flere litteraturhistorikere har argumentert at episoden er inspirert av de mange detaljer i Iliadens beskrivelse av Patroklos' død og Akilles reaksjon på det. Episoden utgjorde deretter grunnlaget for det sykliske eposet Aithiopis, tidvis tilskrevet Arktinos fra Miletos som forfatter. Det ble skrevet etter Iliaden, muligens på 600-tallet f.Kr. Aithiopis har siden gått tapt, unntatt for spredte fragmenter sitert av andre forfattere.

Akilles’ død

Akilles' egen død ble spådd av Hektor med sine siste åndedrag. Ifølge dette skulle Akilles bli drept av Hektors bror Paris. I fortellingen skjøt Paris på Akilles med pil og bue og traff Akilles i hælen (i henhold til Statius). I en del versjoner var det guden Apollon som ledet Paris' pil. Enkelte varianter av historien forteller at Akilles gikk gjennom Trojas port da han ble truffet av en forgiftet pil.

Alle disse versjonene benekter at Paris var involvert på noe vis. I historien blir Paris fremstilt som en kujon som ikke på noen måte kunne måle seg med sin ærefulle bror. Disse historiene antyder også at Akilles aldri ble beseiret i tvekamp med noen fiende på slagmarken. Etter Akilles' død ble knoklene hans blandet med knoklene til hans venn Patroklos, og det ble holdt gravleker til hans ære. I Aithiopis blir det beskrevet at hans ånd etter hans død holdt til på øya Leukos («Slangeøya», «Den hvite øya») ved munningen av elven Donau i Svartehavet.

I en annen versjon av Akilles' død ble han ble dypt forelsket i en av de trojanske prinsessene, Polyxene, søsteren til Paris. Askilles ba hennes far Priamos om hennes hånd. Priamos sa seg villig da dette ville kunne bety en slutt på krigen og en allianse med den største krigeren i verden. Paris oppdaget imidlertid det det hemmelige bryllupet mellom Polyxene og Akilles. Det at Akilles giftet seg med hans søster, ville bety at det ikke lenger var noe behov for at Paris skulle gifte seg med Helena. Paris, som ikke ville oppgi Helena, skjulte seg i buskene og skjøt en guddommelig pil mot Akilles og drepte ham. Akilles ble kremert og hans aske ble lagt i den samme urne som Patroklos'. Paris ble senere drept av Filoktetes ved hjelp av den enorme buen til Herakles.

Akilles' rustning

Akilles og Ajax bøyd over brettspill, svarfigurmaleri på attisk amfora, ca 530 f.Kr.

Etter Akilles' død ble hans rustning emne for en strid mellom Odyssevs og Ajax (Aias). De tevlet om den ved å framsi taler overfor deres trojanske fanger om hvem av dem som var den modigste og beste krigerne etter Akilles. Fangene bestemte til slutt at Odyssevs var den beste av de to. Rasende kastet Ajax en forbannelse over Odyssevs, og pådro seg derved gudinnen Atenes raseri. Hun gjorde Ajax så sinnssyk av sorg og fortvilelse at han begynte å drepe sauer i den tro at de var hans medsoldater. Etter en stund løftet Atene galskapen av ham, og da Ajax innså at han hadde drept sauer, ble han så skamfull at han begikk selvmord. Odyssevs ga til sist rustningen til Neoptolemos, sønn av Akilles.

Et relikvie som hevdet å være Akilles spyd med bronsespiss, ble i århundrer bevart i tempelet til Atene på akropolis i Faselis i Lykia, en havneby i Anatolia ved Middelhavet. I 333 f.Kr. besøkte Aleksander den store byen. Han så på seg selv som den nye Akilles og bar med seg Iliaden som inspirasjon, men hans hoffbiografer nevner ikke spydet. Imidlertid ble det vist fram til geografen Pausanias da han besøkte byen på 100-tallet e.Kr.

Akilles, Ajax og spillet petteia

Tallrike vasemalerier har antydet en fortelling som ikke er bevarte i de litterære tradisjonene. Ved et tidspunkt under Trojakrigen spilte Akilles og Ajax et brettspill kalt for petteia. De ble så oppslukt av spillet at de ikke enset krigen rundt seg. Trojanerne nådde fram og angrep heltene som satt bøyd over brettspillet, men de ble reddet ved guddommelig innblanding av Atene.

Akilles og Patroklos

Akilles bandasjerer Patroklos' arm. Tusjtegning etter attisk kopp, ca. 500 f.Kr.

Det nøyaktige innholdet i Akilles’ forhold til Patroklos har vært et diskusjonsemne siden antikken. I Homers Iliaden synes det å framstå som en rollemodell for et særdeles dyptfølt og lojalt vennskap. Homer antyder ikke at Akilles og hans nære venn Patroklos var noe annet enn nære venner. Til tross for at det er ingen direkte bevis i Iliadens tekst at Akilles og Patroklos var elskere, har denne teorien blitt uttrykt av senere forfattere. Kommentatorer i klassisk tid og fram til moderne tid har jevnlig fortolket deres forhold i henhold til deres egen samtids kultur og briller. I Athen på 400-tallet f.Kr. ble det intense vennskapsbåndet ofte sett på i lys av den greske skikken med paiderasteia. I Platons Symposium har deltagerne en dialog om kjærlighet hvor de antar at Akilles og Patroklos var kjærester; Faidros argumenterer at Akilles var den yngste og den vakreste av dem, og derfor var han den som ble elsket og Patroklos var elskeren. Men antikkens grekere hadde ingen ord som skilte mellom heteroseksuelle og homoseksuelle, og det ble antatt at en mann kunne både begjære en kjekk ung mann og dessuten ha sex med kvinner. Selv om det ikke hadde noen formell eksistens av slike forhold i de homeriske epos, synes de som om forhold mellom menn utviklet seg fra slutten av 600-tallet f.Kr. som et aspekt av den greske homososiale kulturen.

Dyrkelsen av Akilles

I antikken

Penthesilea kom med sine amasonekrigere for å hjelpe trojanerne å forsvare sin by, men ble drept i tvekamp med Akilles. Keramisk maleri.

Akilles' overgir Briseis. Romersk fresko fra Pompeii, 100-tallet e.Kr.

Det var en arkaisk heltekult for Akilles på Leukos (gresk: Λευκός, Leukós, «Den hvite øya»). Den ligger i Svartehavet, 35 km utenfor munningen av Donau ved kystene av dagens Romania og Ukraina. Øya, som er kun 662 meter lang og 440 meter bred, hadde i antikken et tempel og et orakel som overlevde til inn i romersk tid.

I det tapte eposet Aithiopis, en fortsettelse av Iliaden hvor Arktinos fra Miletos er tilskrevet som forfatter, kom Akilles’ mor Thetis tilbake for å sørge over sin døde sønn og fjerne hans aske fra likbålet. Hun tok hans aske til Leukos. Der reiste akajere (grekerne) en gravhaug for ham og feiret ham med gravleker.

Naturalis Historia av Plinius den eldre nevner en gravhaug som ikke lenger kan sees (Insula Akchillis tumulo eius viri clara) på øya viet til Akilles, som lå femti romerske mil fra øya Peuce ved Donaudeltaet. Plinius omtalte også tempelet der. Pausanias ble fortalt at øya er «dekket med skog og fylt med dyr, noen ville, andre tamme. På denne øya er også Akilles’ tempel og hans statue.» Ruiner av et kvadratisk tempel 30 meter på en side, kan muligens ha vært dedisert Akilles. Det ble oppdaget av en kaptein Kritzikly i 1823, men det har ikke vært gjort noen moderne arkeologiske undersøkelser av øya.

Den romerske geografen Pomponius Mela, som skrev på 100-tallet e.Kr., har fortalt at Akilles ble gravlagt på en øya kalt Achillea mellom Boristhene og Ister. Den greske geografen Dionysius Periegetus fra Bitynia, som levde på samme tid keiser Domitian, skrev at øya ble kalt for Leukos «ettersom de ville dyrene som levde der er hvite. Det er sagt at på øya Leukos er sjelene til Akilles og andre helter, og at de vandrer rundt på de ubebodde dalene på denne øya; det er derfor Jove belønner menn som har utmerket seg selv ved sine dyder, ettersom de via sin dyd har de skaffet seg evig ære.» Øya ble kalt for «den hvite», Alba på latin, ikke på grunn av dyrene, men antagelig på grunn av den lokale marmoren.

Periplus av Svartehavet (Períplous tou Efxínou Póndou), en skipshåndbok (periplus) skrevet av Arrianos fra Nikomedia i 130-131 e.Kr. har gitt følgende historie: «Det er sagt at gudinnen Thetis har løftet opp denne øya fra havet for sin sønn Akilles som hviler her. Her er hans tempel og hans statue, verk fra arkaisk tid. Øya er ikke bosatt, og geiter gresser på den, ikke mange, og som folket som kommer hit med sine skip, ofrer til Akilles. I dette tempelet er det også satt inn svært mange hellige gaver, vaser, ringer, og kostbare steiner, ofret til Akilles i takknemlighet. En del av disse har inskrifter til Patroklos’ ære, ettersom de som ønsker Akilles tejenster, ærer Patroklos samtidig. Det er også tallrike sjøfugler på øya som overvåker Akilles’ tempel…»

Heltekulten tilegnet Akilles på denne øya var velkjent i antikken, ikke bare i de greske områdene ved Svartehavet, men også i de maritime byene som hadde økonomiske interesser knyttet til rikdommene til Svartehavet. Akilles fra Leukos ble æret som Pontarkhes, «herre av Det pontiske hav» (= Svartehavet), beskytter av sjøfolk og navigasjon. Særlig sjøfolk gjorde opphold på øya for å ofre til Akilles, og i en rekke greske byer var det egne dedikasjoner til Akilles fra Leukos. Øya hadde også rykte som et helbredende sted. Pausanias rapporterte at orakelet i Delfi sendte en mann fra Kroton til Leukos for å bli helbredet for et brystonde. Ammianus Marcellinus tilskrev helbredelsene til vannet (aquæ) på øya.

I moderne tid

I regionen Gastouri (Γαστούρι) sør for byen Korfu i Hellas, bygget keiserinne Elisabeth av Østerrike i 1890 et sommerpalass med Akilles som dets sentrale tema. Det er et monument til platonisk romantisme. Palasset var naturligvis oppkalt etter den antikke helten: Achilleion (Αχίλλειον). Palassets elegante strukturer ble utsmykket med malerier og statuer av Akilles i både hovedhallen og i det overdådige hageanlegget som avbildet heroiske og tragiske scener fra Trojakrigen.

Andre fortellinger

Antikk romersk statue fra Farnesesamlingen, nå i Napoli.‎

Akilles' vrede, maleri av Peter Paul Rubens, 1630-35.

En del post-homeriske kilder hevder at for å holde Akilles trygg fra krigen, da et profeti spådde at han ikke ville overleve den, skjulte hans mor Thetis (eller hans far Pelevs i en del versjoner) Akilles i forkledningen av en ung kvinne i hoffet til Lykomedes, konge av Skiros. Uvitende for andre lever Akilles sammen med døtrene til Lykomedes, kanskje under navnet Pyrrha («den rødhårete»). Med Lykomedes’ datter Deidamia ble den unge Akilles far til en sønn, Neoptolemos, også kalt for Pyrrhos etter farens mulige dekknavn.

I henhold til denne fortellingen får Odyssevs vite fra profeten Kalkhas at akajere (grekerne) ikke ville være i stand til å erobre Troja uten støtte fra Akilles. Den listige Odyssevs seilte til Skiros forkledd som en handelsmann som selger kvinneklær og smykker, men han la også et skjold og et spyd blant sine varer. Da Akilles i kvinneforkledning øyeblikkelig interesserer seg for våpnene forstår Odyssevs hvem Akilles er. I en annen variant av denne fortellingen, sørger Odyssevs for at en trompet brått blåste et faresignal mens han er med Lykomedes’ kvinner. Mens kvinnene flykter i panikk, grep Akilles tak i spydet og skjoldet, klar til å forsvare seg, og således avslørte sin sanne identitet. Det er en del paralleller i denne fortellingen med guden Tor i brudeklær fra norrøn mytologi som fortalt i Trymskvadet.

I Ellevte sang i Homers epos Odysseen seiler Odyssevs til underverden og møter de døde. En av disse er Akilles som ble hilst med «velsignet i livet, velsignet i døden». Han svarer at han heller vil være slave for den verste herre enn konge over alle døde. Deretter spør Akilles om nyheter om hans sønns prestasjoner i Trojakrigen. Da Odyssevs forteller ham om Neoptolemos heroiske handlinger ble Akilles fylt med tilfredsstillelse. Det etterlater leseren med en tvetydig forståelse av Akilles’ følelser for det heroiske livet. Akilles ble dyrket som en slags havgud i mange greske bystater/kolonier ved Svartehavet, lokaliseringen for Leukos hvor helten skal ha blitt lagt til hvile med mange andre greske helter.

Kongene av Epirus hevdet å nedstamme fra Akilles gjennom hans sønn Neoptolemos. Aleksander den store, sønn av Olympias fra Epirus, kunne derfor selv hevde å nedstamme fra sitt store forbilde, og som på flere vis forsøkte å være som sin kjente stamfar. Det er fortalt at Aleksander i 334 f.Kr. besøkte graven til Akilles ved Akhilleion sørvest i regionen Troas mens han var på vei til Troja i Anatolia. Denne ellers uklare polis var berømt for sitt påståtte gravsted for Akilles, og etter at byen ble forlatt i den hellenistiske perioden ble gravstedet flyttet eller assosiert med den nærliggende byen Sigeion i nord. I 216, da den romerske keiseren Caracalla var på vei til Partia, etterlignet han Aleksander ved å arrangere leker rundt Akilles gravhaug.

Akilles kjempet imot og drepte amasone ved navn Helena. Det er også hevdet at han giftet seg med Medeia, og etter at de begge var døde, ble de gjenforent i etterlivet i Hades, slik som Hera hadde gitt løfte til Thetis i Apollonius' Argonautika. I en del versjoner av myten hadde Akilles et forhold til sin trojanske fange Briseis. Dette temaet ble særlig utviklet videre i middelalderens romanser. Det begynte med Roman de Troie og hvor Briseis ble Briseida. Hun elsker og ble elsket av Troilos og deretter av Diomedes. Figuren ble deretter forvekslet med Khryseis, og det er under ulike variasjoner av dette navnet at kvinnefiguren utviklet seg videre og ble til Cressida i William Shakespeares Troilus og Kressida (1602).

Akilles i gresk tragedie

Akilles, litografi av Max Slevogt, før 1907.

Akilles tar avskjed nereiden Kymothoe, attisk rødfigur kantharos fra Volci i italienske Viterbo (Cabinet des Médailles, Bibliothèque nationale, Paris)

Den greske dramatikeren Aiskhylos skrev en dramatrilogi om Akilles som har fått den moderne tittelen Akhilleis. Tragediene omhandler gjerningene til Akilles under den trojanske krig, inkludert hans seier over Hektor og påfølgende død da en pil skutt av Paris og ledet av Apollon rammet ham i hælen. Bevarte fragmenter av Akhilleis og andre fragmenter har blitt samlet for å framskaffe et fungerende moderne skuespill. Den første delen av trilogien, Myrmidonerne (Μυρμιδόνες, Myrmidónes), fokuserer på forholdet mellom Akilles og koret som representerer den akajernes hær og forsøket på å overbevise Akilles om å oppgi hans krangel med Agamemnon, som til sist førte til at Patroklos ble drept. Kun noen få linjer fra dette dramaet har blitt bevart. I Platons Symposium peker Faidros på at Aiskhylos har portrettert Akilles som elskeren og Patroklos som den som er elsket; han argumenterer at dette ikke er korrekt ettersom Akilles, som den yngre og vakreste av de to, var den elskede, som elsker den andre så mye at han valgte å dø for å hevne ham. Det neste i trilogien er Nereidene (Νηρείδες, Nēreídes). Koret er her en gruppe nereider, og emnet i stykket roterer om Akilles og hans mor Thetis, antagelig hennes sorg over hans forestående og anskaffelsen av hans nye rustning. Det siste stykket er Frygerne (Φρύγες, Phrýges) eller Frigivelsen av Hektor (Ἕκτορος λύτρα, Héktoros lútra), Priamos og et kor av frygere forsøker å få utlevert Hektors lik fra den fortsatt vrede Akilles.

Også tragedieforfatteren Sofokles skrev om den arkaiske helten i stykket Akilles' elskere, et drama med Akilles som hovedpersonen. Kun noen få fragmenter har blitt bevart.

Mot slutten av 400-tallet f.Kr. framsto en mer kritisk og negativ oppfatning av Akilles i gresk drama; Evripides refererte til Akilles i en bitter eller ironisk tone i Hekabe, Elektra og Ifigenia i Aulis, skrevet henholdsvis ca. 424 f.Kr., ca. 420 f.Kr. og 405 f.Kr.

Akilles i gresk filosofi

Filosofen Zenon fra Elea sentrerte et av sine paradokser på en fiktiv kappløp mellom den «fotraske» Akilles og en skilpadde. Ved det forsøkte han å vise at Akilles ikke kunne nå fram til skilpadden om den startet først, og derfor at bevegelse og endring var umulig. Som en student av monisten Parmenides og et medlem av den eleatiske skole, mente Zenon at tid og bevegelse var illusjoner.

Akilles i romersk og middelalderens litteratur

Romerne, som tradisjonelt sporet deres avstamning tilbake til Troja, tok et meget negativt syn på Akilles. Vergil refererte til ham som en villmann og en nådeløs nedslakter av menn, mens Horatius framstilte Akilles som en hensynsløs drapsmann av kvinner og barn. Andre forfattere som eksempelvis Catullus, Propertius, og Ovid representerte et andre standpunkt av nedvurdering, og framhevet hans seksuelle liv. Dette standpunktet fortsatte i latinske omtaler av Trojakrigen av forfattere som Dictys Cretensis og Dares Phrygius, og i middelalderen med Benoît de Sainte-Maures Roman de Troie og Guido delle Colonnes Historia destructionis Troiae, som forble de mest omfattende leste og gjenfortalte versjonene i den litterære sjangeren som kalles Romerske emner (i motsetningen til Britiske emner) fram til 1600-tallet.

Akilles ble beskrevet av den bysantinske krønikeren Leon Diakonos som ikke gresk, men skyter, mens i henhold til den bysantinske forfatteren Johannes Malalas besto hans hær av en stamme som tidligere var kjent som myrmidonere, og senere som bulgarere.

Litteratur

• Colombo, Ileana Chirassi (1977): «Heroes Achilleus—Theos Apollon» i: Il Mito Greco, red. Bruno Gentili & Giuseppe Paione, Roma.
• Edwards, Anthony (1985): «Achilles in the Underworld: Iliad, Odyssey, and Æthiopis» i: Greek, Roman, and Byzantine Studies 26, s. 215–227 ;
• Edwards, Anthony (1985): «Achilles in the Odyssey: Ideologies of Heroism in the Homeric Epic» i: Beiträge zur klassischen Philologie 171, Meisenheim.
• Edwards, Anthony (1988): «Kleos Aphthiton and Oral Theory» i: Classical Quarterly 38, s. 25–30.
• Hedreen, Guy (1991): «The Cult of Achilles in the Euxine» i: Hesperia (American School of Classical Studies at Athens) 60 (3), s. 313–330. doi:10.2307/148068. JSTOR 148068.
• Kerenyi, Karl (1959): The Heroes of the Greeks. New York/London: Thames and Hudson.
• Latacz, Joachim (2010): «Achilles» i: Grafton, Anthony; Most, Glenn; Settis, Salvatore: The Classical Tradition. Cambridge, MA: Harvard University Press. ISBN 978-0-674-03572-0. s. 3–5.
• Nagy, Gregory (1999): The Best of The Acheans: Concepts of the Hero in Archaic Greek Poetry, Johns Hopkins University.
• Nagy, Gregory (1994): «The Name of Achilles: Questions of Etymology and Folk Etymology» i: Illinois Classical Studies, 19.
• Sinos, Dale S. (1975): The Entry of Achilles into Greek Epic, Ph.D. thesis, Johns Hopkins University;
• Burgess, Jonathan S. (2009): The Death and Afterlife of Achilles, Baltimore: Johns Hopkins University Press.

Eksterne lenker

• (en) Achilles – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• Trojan War Resources
• Gallery of the Ancient Art: Achilles