Wikipedia

Uranus

den syvende planeten fra solen.
Sideversjon per 3. okt. 2011 kl. 16:29 av Agtbot (diskusjon | bidrag) (bot: sk:Urán (planéta) er en utmerka artikkel)

Uranus er den syvende planeten fra Solen. Den er en gasskjempe og er den tredje største planeten etter diameter og den fjerde største etter masse i vårt solsystem. Den er oppkalt etter den greske himmelguden Uranos (gammelgresk: Οὐρανός ), som var faren til Kronos (Saturn) og bestefaren til Zevs (Jupiter). Planeten kan i blant ses med det blotte øye når nattehimmelen er spesielt stjerneklar. Den ble likevel aldri gjenkjent som en planet av oldtidens observatører på grunn av dens utydelige og langsomme bane.[1] William Herschel kunngjorde planetens oppdagelse 13. mars 1781 og bidro til å ekspandere solsystemets kjente yttergrenser for første gang i nyere tid. Uranus var også den første planeten som ble oppdaget ved bruk av teleskop.

Uranus

Uranus sett fra Voyager 2
Baneparametre
Eksentrisitet0,044405586
Omløpstid30 799,095 dager  jorddøgnUttrykksfeil: Uventet nummer
Gjennomsnittsfart6,81 km/s
Inklinasjon0,772556°
Naturlige satellitter27
Fysiske egenskaper
Diameter ved ekvator 49 946  km
Poldiameter51 118 km
Overflatens areal 8,116×109  km²
Volum Uttrykksfeil: Ugjenkjennelig skilletegn «,»  km³
Masse Uttrykksfeil: Ugjenkjennelig skilletegn «,»  kg
Middeltetthet1,27 g/cm³
Gravitasjon ved ekvator8,69 m/s²
Uttrykksfeil: Ugjenkjennelig skilletegn «,»  g
Unnslipningshastighet21,3 km/s
Rotasjon0,7183 dager
Aksehelning97,77°
Overflaterefleksjon0,51
Overflatetemperatur
–minst
–gjennomsnitt
–maks
−206 °C
−197 °C
NN °C
Atmosfæriske egenskaper
Atmosfærisk trykk120 pascal

Uranus har en lignende kjemisk sammensetning som Neptun, og begge skiller seg fra sammensetningen til de langt større gasskjempene Jupiter og Saturn. Som en følge av denne forskjellen plasserer astronomer i visse tilfeller de to førstnevnte i en egen kategori, «iskjempene». Mens Jupiters og Saturns atmosfære hovedsakelig består av hydrogen og helium, har Uranus en større mengde isdannende stoffer som blant annet vann, ammoniakk og metan i sin atmosfære. I tillegg har man funnet spor etter hydrokarboner i planeten.[2] Uranus har den kaldeste planetariske atmosfæren i hele solsystemet med en minimumstemperatur på −224 °C (49 K). Den har en sammensatt og lagdelt oppbygning av skyer, med en tanke om at vann danner de laveste skyene og metan danner de øvre skylagene.[2] Uranus’ indre står i kontrast til atmosfæren ettersom det for det meste består av is og stein.[3]

I likhet med alle andre store planeter har Uranus en magnetosfære, planetringer og en rekke måner. Det som gjør systemet til Uranus unikt, er rotasjonsaksen som heller sidelengs, og nesten ligger i planet til dens omdreining rundt solen. Som et resultat av dette ligger nord- og sørpolen i det området hvor de fleste andre planeter har sine ekvatorer.[4] Sett fra jorden kan ringene til Uranus i enkelte situasjoner ligne på et mål for pilene i bueskyting der de sirkler rundt planeten. Månene til Uranus går rundt som klokkevisere, men i 2007 og 2008 kunne ringene ses fra siden. Bilder fra romsonden Voyager 2 i 1986 viste at Uranus praktisk talt er en planet uten særpreg i synlig lys uten skybåndene eller stormene som er knyttet til andre kjempeplaneter.[4] Imidlertid har observatører og forskere på jorden i de senere årene sett tegn til sesongvariasjoner og økt væraktivitet ettersom Uranus nærmet seg dens jevndøgn. Vindhastighetene på Uranus kan komme opp i 250 m/s (900 km/t).[5] Voyager 2 er forøvrig den eneste romsonden som har besøkt planeten og ingen nye besøk er planlagt. Voyager 2 ble skutt opp i 1977 og hadde sin nærmeste passering av Uranus 24. januar 1986, før den fortsatte videre mot Neptun.

Historie

Oppdagelse

 
Kopi av teleskopet som Herschel oppdaget Uranus med i William Herschel Museum, Bath.

Uranus var den første planeten man oppdaget som ikke allerede var kjent fra oldtiden. Den hadde vært observert mange ganger før den ble kjent som en planet, men ble vanligvis feilidentifisert som en stjerne. Den første dokumenterte oppdagelsen av Uranus var i 1690 da John Flamsteed katalogiserte den som 34 Taurus. Flamsteed observerte den to ganger til, i 1712 og 1715. James Bradley observerte den i 1748, 1750 og 1753, mens Tobias Mayer fikk øye på planeten i 1756. Den franske astronomen Pierre Charles Lemonnier observerte Uranus minst tolv ganger i perioden 1750–1769,[6] inkludert fire netter etter hverandre. Lemonnier observerte planeten hele fire ganger i 1750, to ganger i 1768, seks ganger i 1769 og en siste gang i 1771. Likevel oppdaget heller ikke han at det var snakk om en planet.

Sir William Herschel var den første som oppdaget at den ikke var en stjerne. Han oppdaget Uranus den 13. mars 1781 mens han var i hagen til sin bolig i 19 New King Street i byen Bath i England (nå kjent som The William Herschel Museum of Astronomy),[7] men rapporterte den inn som en komet 26. april 1781.[8] Herschel ”engasjerte seg i en rekke observasjoner av parallaksen til de faste stjernene” ved å bruke et teleskop med hans eget design.[9]

I sin journal skrev han «I kvartilen nær ζ Tauri… enten [en] stjernetåke eller kanskje en komet.»[10] 17. mars noterte han «Jeg så etter kometen eller stjernetåken og fant ut at det er en komet, fordi den har endret posisjon.»[11] Da Herschel presenterte sin oppdagelse til Royal Society, fortsatte han å hevde at han hadde funnet en komet og på en uklar måte sammenlignet han til og med kometen med en planet:[12]

 Den styrken jeg hadde på første gang jeg så kometen var 227. Av erfaring vet jeg at diameterne til de faste stjernene ikke er proporsjonelt forstørret med høyere styrke, i motsetning til hva som er tilfellet med planetene; derfor stilte jeg styrken inn på 460 og 932, og fant ut at kometens diameter økte proporsjonelt med styrken, slik det burde være. Jeg forutsetter at det jeg ser ikke er en fast stjerne, ettersom diameterne til de stjernene som jeg sammenlignet kometen med ikke økte i samme forhold. Dessuten så kometen, som er forstørret langt hinsides hva dens lysmengde ville tillate, ut til å være disig og utydelig med disse store styrkene. Stjernene bevarte imidlertid den glansen og klarheten, som jeg ut fra mange tusen observasjoner visste de ville beholde. Fortsettelsen har vist at mine antagelser var velfunderte, dette viser seg å være den kometen vi har observert i det siste. 

Herschel informerte Astronomer Royal, Nevil Maskelyne, om hans oppdagelse og mottok dette forvirrende svaret fra han 23. april: «Jeg vet ikke hva den skal kalles. Den er trolig en vanlig planet i en nærmest sirkelrund bane rundt solen, på samme måte som en komet beveger i en veldig eksentrisk ellipse. Jeg har til nå ikke sett noen koma eller hale på den.»[13]

Imens Herschel fortsatte å beskrive hans nye objekt som en komet på en forsiktig måte, hadde andre astronomer alt begynt å få en mistanke om at det dreide seg om noe helt annet. Den russiske astronomen Anders Johan Lexell beregnet avstanden til objektet som 18 ganger avstanden mellom jordkloden og solen, og ingen komet hadde frem til da blitt observert med en perihelavstand større enn fire ganger avstanden mellom jorden og solen.[14] Johann Elert Bode, en astronom fra Berlin, beskrev Herschels oppdagelse som «en stjerne i bevegelse som kan tenkes å være en hittil ukjent planetlignende objekt i omløp på den andre siden av Saturns omløpsbane.»[15] Bode konkluderte med at objektets nærmest sirkelrunde bane var mer lik en planet enn en komet.[16]

Objektet ble raskt allment godtatt som en ny planet. I løpet av 1783 anerkjente Herschel selv dette faktum foran presidenten i Royal Society, Joseph Banks: «Ved hjelp av observasjoner gjort av de mest høytstående astronomene i Europa ser det ut til at en ny stjerne, som jeg fikk æren av å påpeke for dem i mars 1781, er en primær planet i vårt solsystem.»[17] Som en anerkjennelse av hans prestasjon ga Kong Georg III et årlig stipend på £200 til Herschel, på betingelse av at han flyttet til Windsor slik at den kongelige familien kunne få en sjanse til å se gjennom hans teleskoper.[18]

Maskelyne spurte Herschel om «å gjøre den astronomiske verden en tjeneste ved å gi et navn til din planet, som i sin helhet er din, og dens oppdagelse som vi er så takknemlige overfor deg.»[19] Som et svar på Maskelynes oppfordring bestemte Herschel seg for å kalle objektet Georgium Sidus (George-stjernen) eller "Den Georgiske planeten", til heder og ære for hans nye beskytter George III av England.[20] Han forklarte denne avgjørelsen i et brev til Joseph Banks:[17]

 
William Herschel, oppdageren av Uranus.

 I den fantastiske oldtiden ble benevnelsene Merkur, Venus, Mars, Jupiter og Saturn gitt til planetene ettersom det var navn på deres viktigste helter og guddommeligheter. I nåtidens mer filosofiske æra vil det neppe være lovlig å benytte seg av den samme metoden og kalle vår nye himmelske legeme Juno, Pallas, Apollo eller Minerva. Kronologien ser ut til å være det første tatt i betraktning av en hvilken som helst spesiell eller bemerkelsesverdig hendelse: hvis det en gang i fremtiden blir spurt etter hvordan denne nyfunnede planeten ble oppdaget? Det ville ha vært et veldig tilfredsstillende svar å si ”under George IIIs regjeringstid.” 

Herschels foreslåtte navn var ikke godt likt i utlandet, og en rekke forslag til andre navn ble raskt lagt frem. Astronomen Jérôme Lalande foreslo å gi planeten navnet Herschel etter oppdageren.[21] Bode ønsket imidlertid å kalle planeten Uranus, den latinske versjonen av den greske himmelguden Uranos. Bode argumenterte med at i likhet med Saturn som var faren til Jupiter, burde den nye planeten bli navnsatt etter faren til Saturn.[18][22][23] I 1789 kalte Martin Klaproth, Bodes kollega fra Det franske vitenskapsakademiet, sitt nyfunnede grunnstoff "uran" for å vise at han støttet Bodes forslag.[24] Til slutt ble Bodes navneforslag det mest brukte og i 1850 ble det allment gjeldende, da HM Nautical Almanac Office gikk over fra å bruke Georgium Sidus til å kalle planeten Uranus.[22] En av grunnene til at Johann Elert Bodes forslag raskt vant innpass blant verdens astronomer, var at han ga ut astronomiske årbøker hvor han brukte navnet Uranus.

Nomenklatur

Uttalen av navnet Uranus foretrukket blant astronomer er /ˈjʊərənəs/ (IPA),[25] med trykk på den første stavelsen som i latin Ūranus;[26] i motsetning til den daglige /jʊˈreɪnəs/ (IPA),[27] med trykk på den andre stavelsen og en lang a, selv om begge uttalene er akseptable. Fordi ū•rā′•nəs i den engelsktalende verden høres ut som "your anus" ("din anus"), blir den førstnevnte talemåten brukt for ikke å legge seg selv i forlegenhet: som dr. Pamela Gay, en astronom ved Southern Illinois University, en gang noterte på sin podkasting: «så hvis du vil unngå å bli latterliggjort av små skolebarn ... hvis du er i tvil, ikke bry deg om noe som helst og bare si ūr′•ə•nəs. Løp deretter raskt avgårde.»[28]

Uranus er den eneste planeten som er oppkalt etter en skikkelse fra gresk mytologi, istedenfor romersk mytologi som alle andre planeter har sine navneopphav fra. Uranus’ adjektiv er "uranian" (på engelsk). Planetens astronomiske symbol er  . Det er en hybrid av symbolene for Mars og solen fordi Uranos var himmelen i gresk mytologi, og de fleste på den tiden hadde en tanke om at det var solens og Mars’ samlede krefter som styrte over himmelen.[29] Uranus har   som sitt astrologiske symbol, og det ble foreslått av Lalande i 1784. I et brev til Herschel beskrev Lalande planeten som "un globe surmonté par la première lettre de votre nom" ("en klode overvunnet av den første bokstaven i ditt navn").[21] På kinesisk, japansk, koreansk og vietnamesisk kan navnet bokstavelig talt oversettes som himmelens kongestjerne (天王星).[30][31]

Omløpsbane og rotasjon

 
Infrarødt HST-bilde av Uranus som viser skybånd, ringer og måner i den ellers strukturløse atmosfæren. Varme områder er vist med rød farge.

Uranus har en omløpstid rundt solen på 84 (jord)år, og planetens gjennomsnittlige avstand fra solen er omtrent 3 milliarder km (rundt 20 AU). Uranus snurrer «feil vei» i forhold til de andre planetene, i likhet med Venus. Sollysets intensitet ved overflaten til Uranus er ca. 1/400 av den på Jorden.[32] Detaljer knyttet til planetens (omløps)bane ble først kalkulert av Pierre-Simon Laplace i 1783.[14] Med tiden begynte uoverensstemmelser å eksistere mellom den forutsatte og observerte banen, og i 1841 var John Couch Adams den første som kom med tanken om at forskjellene kanskje skyldtes påvirkning av gravitasjonskrefter fra en frem til da usett planet. For å få en forklaring på dette startet Urbain Le Verrier i 1845 uavhengig forskning rundt Uranus’ omløpsbane og gravitasjonskrefter. 23. september 1846 fant Johann Gottfried Galle en ny planet, som senere fikk navnet Neptun, nær det forutsatte området til Le Verrier.[33] Forskningen til sistnevnte ga dermed gode resultater.

Aksehelning

Rotasjonsaksen til Uranus ligger på planetens side med hensyn til solsystemets plan, med en aksehelning på 97,77°. Dermed «ligger» planeten i banen sin, slik at vinkelen mellom polene på planeten og banen nesten er null. Dette er noe av det mest spesielle med Uranus ettersom aksehelningen gir planeten sesongvariasjoner som er helt forskjellige fra de man finner på andre store planeter. En kan forestille seg at andre planeter roterer mer på samme måte som snurrebasser relative til solsystemets plan, mens Uranus går rundt mer som en rulleball. Dette betyr at en av polene kontinuerlig vender inn mot Solen mens den andre vender bort ved (før og etter) Uranus’ solverv. Kun en smal stripe ved ekvator opplever en drastisk dag/natt-syklus, men med Solen veldig lavt over horisonten som ved Jordens polområder. På den andre siden av planetens omløpsbane er situasjonen motsatt. Dermed har ikke Uranus noen egentlig nord- og sydpol. Hver pol har rundt 42 år med kontinuerlig sollys fulgt av 42 år med sammenhengende mørke.[34] Ved tiden rundt jevndøgn vender Solen mot ekvatoren til Uranus og gir en periode med dag/natt-syklus lignende de syklusene som finner sted på de fleste andre planeter. Da Voyager 2 passerte i 1986 pekte en av polene nesten rett mot Solen. Uranus gjennomgikk sitt nyligste jevndøgn 7. desember 2007.[35][36]

Nordre halvkule År Sydlige halvkule
Vintersolverv 1902, 1986 Sommersolverv
Vårjevndøgn 1923, 2007 Høstjevndøgn
Sommersolverv 1944, 2028 Vintersolverv
Høstjevndøgn 1965, 2049 Vårjevndøgn

Et resultat av Uranus' merkelige rotasjon er at polområdene gjennomsnittlig mottar mer solenergi per år enn ekvatoriale områder. Likevel er det varmere ved ekvator enn ved polene. Den underliggende årsaken til dette er ukjent. Grunnen til at Uranus har en spesiell aksehelning sammenlignet med de andre planetene er heller ikke kjent med sikkerhet, men de fleste spekulerer i at en protoplanet på størrelse med Jorden kolliderte med Uranus ved solsystemets dannelse og fikk planeten på skrå.[37] Uranus’ sydpol pekte nesten rett mot Solen da Voyager 2 passerte forbi planeten i 1986. Polområdet blir referert til som «syd» etter definisjonen som per i dag er fastsatt Den internasjonale astronomiske union. Denne definisjonen sier nettopp at nordpolen til en planet eller en kunstig satellitt skal være polområdet som peker over det uforanderlige planet til solsystemet (bort fra solen), uansett hvilken retning planeten går rundt.[38][39] Noen ganger blir imidlertid en annen konvensjon brukt, og denne går ut på at et legemes nord- og sydpol forklares ved hjelp av høyrehåndsregelen i sammenheng med rotasjonsretningen.[40] I følge dette koordinatsystemet var det «nordpolen» som var i sollyset i 1986.

Det ser ut til at Uranus' ekstreme aksehelning også resulterer i ekstreme årstidsvariasjoner i været. Da Voyager 2 passerte Uranus var skymønstrene svært svake og utydelige. Nyere bilder fra Hubble-teleskopet viser imidlertid atskillig tydeligere skymønstre. I 2007 sto Solen direkte over ekvator.

Synlighet

Mellom 1995 og 2006 varierte Uranus’ tilsynelatende størrelsesklasse mellom +5,6 og +5,9, så den kan så vidt ses med det blotte øye som en svak stjerne når himmelen er særlig mørk.[41] Uranus’ vinkeldiameter er mellom 3,4 og 3,7 buesekunder, mens den samme diameteren for Saturn og Jupiter er henholdsvis 16 – 20 og 32 – 45 buesekunder.[41] Det er likevel lett å få øye på planeten i mørke uten lysforurensning, også i bystrøk med en liten kikkert.[42] I store amatørteleskoper med objektdiameter mellom 15 og 23 cm ser planeten ut omtrent som en blek, turkis biljardkule med tydelig formørkning på randen. Selv i større teleskoper (med objektivdiameter større eller lik 25 cm) er ikke detaljer på Uranus synlige, men skymønstrene og noen av de større månene som f.eks. Titania og Oberon kan være synlige.[43]

Indre struktur

 
Størrelsen til Uranus sammenlignet med Jordens.

Uranus har en masse som er omtrent 14,5 ganger større enn Jordens, og som dermed gjør planeten til den minste av de store planetene. Massetettheten er 1,27 g/cm³ og gjør den til planeten med nest minst massetetthet, etter Saturn.[44] Volumet er hele 50 ganger Jordens. Selv om Uranus har en litt større diameter enn Neptun (omtrent fire ganger Jordens), er den lettere enn Neptun.[45] Disse verdiene indikerer at planeten hovedsakelig er bygd opp av stein og ulike issorter (gasser med lavt frysepunkt) som vann, ammoniakk og metan.[3] Den totale massen av is i Uranus’ indre er ikke nøyaktig kjent, ettersom ulike tall dukker opp avhengig av den valgte beregningsmodellen; imidlertid må massen være mellom 9,3 og 13,5 jordmasser.[3][46] Hydrogen og helium utgjør bare en liten del av den totale massen, mellom 0,5 og 1,5 jordmasser.[3] Den gjenværende massen (0,5 – 3,7 jordmasser) er stein.[3]

Standardmodellen til Uranus struktur går ut på at planeten består av tre lag: en steinete kjerne i sentrum, en isete mantel i midten og et ytre fylt av hydrogen og helium i gassform.[3][47] Kjernen er relativt liten med en masse på bare 0,55 jordmasser og en radius mer enn 20 % mindre enn radiusen til selve Uranus; mantelen omfatter hovedmassen av planeten med rundt 13,4 jordmasser, mens den øvre atmosfæren er relativt lett men en masse tilsvarende rundt 0,5 jordmasser. Atmosfæren øker Uranus’ radius med de siste 20 %.[3][47] Tettheten til Uranus’ kjerne er rundt 9 g/cm³, med et trykk i sentrum på 8 millioner bar (800 GPa). Temperaturen i kjernen av Uranus er omtrent 5000 K (4727 °C).[46][47] Ismantelen er i virkeligheten ikke bestående av is i tradisjonell betydning, men heller av en varm og tett væske som består av vann, ammoniakk og andre isdannende (frossede) stoffer.[3][47] Denne væsken, som har en høy elektrisk ledningsevne, blir enkelte ganger kalt et vann–ammoniakk-hav.[48] Sammensetningen til størstedelen av Uranus og Neptun er svært forskjellig fra sammensetningen til Jupiter og Saturn, med is dominerende over gassene. Dette er grunnen til at de to førstnevnte blir klassifisert i en egen gruppe, iskjempene. Uranus og Neptun likner på mange måter kjernen av Jupiter og Saturn, men de mangler den massive kappen av metallisk hydrogen. Det ser ut til at Uranus mangler en steinkjerne som Jupiter og Saturn har, men at materialet er mer eller mindre jevnt fordelt.

Mens modellen nevnt over mer eller mindre er standard, er den ikke unik; andre modeller tilfredsstiller også observasjonene. Hvis for eksempel betydelige mengder hydrogen og steinmateriale er blandet sammen i ismantelen, vil den totale massen av is i planetens indre bli mindre. Og samtidig vil den totale massen av stein og hydrogen bli større. Dagens data som forskere og astronomer har til disposisjon er ikke tilstrekkelig for å avgjøre hvilken modell som er riktig.[46] Det at Uranus’ indre struktur inneholder væske medfører at planeten ikke har noen fast overflate. Den gassfylte atmosfæren gir en gradvis overgang til de indre væskelagene.[3] For bekvemmelighetens skyld er en roterende flattrykthet, som er satt av på punktet der det atmosfæriske trykket er lik 1 bar (100 kPa), med forbehold angitt som en «overflate». Denne overflaten har ekvatorial radius lik 25 559 ± 4 km og polradius lik 24 973 ± 20 km.[45] Denne overflaten vil bli brukt som et nullpunkt for høyder gjennom hele denne artikkelen.

Indre varme

Uranus’ indre varme ser ut til å være vesentlig lavere enn for de andre store planetene; i astronomisk terminologi har planeten en lav varmestrøm.[5][49] Forskerne vet fortsatt ikke hvorfor Uranus har en så lav temperatur på innsiden. Neptun som ligner Uranus både i størrelse og kjemisk sammensetning, utstråler 2,61 ganger så mye energi til verdensrommet som den mottar fra Solen.[5] I motsetning til Neptun utstråler Uranus nesten ikke noe varme i det hele tatt. Den samlede energimengden som utstråles av Uranus langt i den infrarøde delen av det elektromagnetiske spekteret, er 1,06 ± 0,08 ganger den solenergien som blir absorbert i planetens atmosfære.[2][50] Uranus’ varmestrøm er kun 0,042 ± 0,047&nsp;W/m², noe som faktisk er lavere enn den indre varmestrømmen i Jorden (0,075 W/m²).[50] Den laveste temperaturen i tropopausen til Uranus som noen gang har blitt registrert er 49 K (−224 °C), noe som gjør planeten til den kaldeste i hele solsystemet.[2][50]

En av de oppsatte hypotesene rundt Uranus’ lave indre temperatur sier at Uranus en gang tidlig i universets historie ble truffet av et gedigent himmellegeme, som førte til at planeten fikk dens karakteristiske aksehelning. Denne hendelsen førte også til at planeten mistet dens egentlige varme, noe som videre medførte lavere kjernetemperatur.[51] En annen hypotese går ut på at det finnes en slags barriere i de øvre lagene til Uranus’ atmosfære, og at denne barrieren hindrer varmen fra kjernen i å nå overflaten.[3] For eksempel kan konveksjon finne sted i en gruppe av ulike lag (sammensetningsmessig) i ismantelen, noe som videre kan hindre den oppadgående varmetransporten.[2][50]

Fysiske egenskaper

Atmosfære

Atmosfæren på Uranus består av 83% hydrogen, 15% helium og 2% metan, altså umulig for mennesker å leve i. Uranus' turkise farge skyldes absorpsjon av rødt lys av atmosfærisk metan. Overflatetemperaturen i skytaket er ca. 55 K (−218 °C).

Magnetfelt

Uranus' magnetfelt er merkelig fordi det ikke er sentrert rundt planetens akse, men står nesten 60° på skrå i forhold til rotasjonsaksen. Dette skyldes trolig bevegelser i Uranus' øvre lag. Neptun har et tilsvarende skjevt magnetfelt, så det skyldes neppe Uranus' spesielle rotasjon. Magnetosfæren er vridd av planetens rotasjon til en spiral bak planeten. Kilden til planetens magnetfelt er ikke kjent. Det ble tidligere antatt at et hav av elektrisk ledende vann og ammoniakk under stort trykk fantes mellom kjernen og atmosfæren. Dette havet ser ikke ut til å eksistere. Man har også spekulert på om det er en ukjent planet (Planet X) som står bak dette magnetfeltet.

Måner

Utdypende artikkel: Uranus' måner

Pr. 2007 kjenner man til 27 måner rundt Uranus. Av disse er 5 store kuleformede måner, mens resten er betydelig mindre og har uregelmessig form. De 5 største månene er:

Ringer

Utdypende artikkel: Uranus' ringer

Uranus har mange ringer som består av steiner. Det er 11 ringer. Ringene er betydelig svakere enn Saturns ringer. Innenfra er navnet på ringene: 6, 5, 4, Alfa, Beta, Eta, Gamma, Delta, Lambda (1986UIR) og Epsilon. Den bredeste ringen, Epsilon, er 96 km på tvers. Astronomer oppdaget i 2005 ved hjelp av Hubble-teleskopet to nye ringer. De befinner seg utenfor de allerede kjente ringene og innenfor kretsløpet til planetens største måner

Utforskning

 
Et bilde av Uranus tatt av Voyager 2 på vei mot Neptun.

I 1986 besøkte NASAs romsonde Voyager 2 Uranus. Dette besøket har vært det eneste forsøket på å utforske planeten fra liten avstand hittil, og viste seg å være svært viktig for vår kunnskap om Uranus. Ingen nye besøk er per dags dato planlagt. Romsonden ble skutt opp i 1977 og var på det nærmeste 24. januar 1986, da den passerte Uranus’ skytopper 81 500 km unna og fortsatte på sin ferd til Neptun. Voyager 2 undersøkte struktur og kjemisk sammensetning i atmosfæren,[52] oppdaget ti nye måner og tok prøver av planetens unike vær, forårsaket av aksehelningen på 98°. I tillegg undersøkte romsonden ringsystemet.[4][53] Voyager 2 studerte også magnetfeltet og dets struktur, helning og dets enestående «korketrekkeraktige» magnetosfære som kommer av Uranus’ orientering sidelengs.[54] Den gjorde de første detaljerte undersøkelsene av planetens fem største måner og studerte ringsystemets alle ni kjente ringer, i tillegg til at den fant to nye.[4][55]

Referanser

  1. ^ «MIRA's Field Trips to the Stars Internet Education Program». Monterey Institute for Research in Astronomy. Besøkt 27. august 2007. 
  2. ^ a b c d e Lunine, Jonathan. I. (1993). «The Atmospheres of Uranus and Neptune». Annual Review of Astronomy and Astrophysics. 31: 217–263. doi:10.1146/annurev.aa.31.090193.001245. 
  3. ^ a b c d e f g h i j Podolak, M. (1995). «Comparative models of Uranus and Neptune». Planet. Space Sci. 43 (12): 1517–1522. doi:10.1016/0032-0633(95)00061-5.  Siteringsfeil: Ugyldig <ref>-tagg; navnet «Podolak1995» er definert flere steder med ulikt innhold
  4. ^ a b c d Smith, B.A. (1986). «Voyager 2 in the Uranian System: Imaging Science Results». Science. 233 (4759): 97–102. PMID 17812889. doi:10.1126/science.233.4759.43. 
  5. ^ a b c Sromovsky, L.A. (2005). «Dynamics of cloud features on Uranus». Icarus. 179: 459–483. doi:10.1016/j.icarus.2005.07.022. 
  6. ^ Dunkerson, Duane. «Uranus—About Saying, Finding, and Describing It». thespaceguy.com. Besøkt 17. april 2007. 
  7. ^ «Bath Preservation Trust». Besøkt 29. september 2007. 
  8. ^ William Herschel (1781). «Account of a Comet, By Mr. Herschel, F. R. S.; Communicated by Dr. Watson, Jun. of Bath, F. R. S». Philosophical Transactions of the Royal Society of London. 71: 492–501. doi:10.1098/rstl.1781.0056. 
  9. ^ Journal of the Royal Society and Royal Astronomical Society 1, 30, sitert i Ellis D. Miner, Uranus: The Planet, Rings and Satellites, New York, John Wiley and Sons, 1998 s. 8
  10. ^ Royal Astronomical Society MSS W.2/1.2, 23; sitert i Miner s. 8
  11. ^ RAS MSS Herschel W.2/1.2, 24, sitert i Miner s. 8
  12. ^ Journal of the Royal Society and Royal Astronomical Society 1, 30; sitert i Miner s. 8
  13. ^ RAS MSS Herschel W1/13.M, 14 sitert i Miner s. 8
  14. ^ a b George Forbes (1909). «History of Astronomy». Besøkt 7. august 2007. 
  15. ^ Johann Elert Bode, Berliner Astronomisches Jahrbuch, s. 210, 1781, sitert i Miner s. 11
  16. ^ Miner s. 11
  17. ^ a b J. L. E. Dreyer, (1912). The Scientific Papers of Sir William Herschel. 1. Royal Society and Royal Astronomical Society. s. 100. 
  18. ^ a b Miner s. 12
  19. ^ RAS MSS Herschel W.1/12.M, 20, sitert i Miner s. 12
  20. ^ «Voyager at Uranus». Nasa Jpl. 7 (85): 400–268. 1986. 
  21. ^ a b Francisca Herschel (1917). «The meaning of the symbol H+o for the planet Uranus». The Observatory. Besøkt 5. august 2007. 
  22. ^ a b Littmann, Mark (2004). Planets Beyond: Discovering the Outer Solar System. Courier Dover Publications. s. 10–11. ISBN 0-486-43602-0. 
  23. ^ Daugherty, Brian. «Astronomy in Berlin». Brian Daugherty. Besøkt 24. mai 2007. 
  24. ^ James Finch (2006). «The Straight Scoop on Uranium». allchemicals.info: The online chemical resource. Besøkt 30. mars 2009. 
  25. ^ In US dictionary transcription, Mal:USdict
  26. ^ «How to speak like a BBC newsreader». Daily Mail. 2006. Besøkt 13. desember 2007. 
  27. ^ In US dictionary transcription, Mal:USdict
  28. ^ Frasier Cain (Nov 12 2007). «Astronomy Cast: Uranus». Besøkt 20. april 2009.  Sjekk datoverdier i |dato= (hjelp)
  29. ^ «Planet symbols». NASA Solar System exploration. Besøkt 4. august 2007. 
  30. ^ «Sailormoon Terms and Information». The Sailor Senshi Page. Besøkt 5. mars 2006. 
  31. ^ «Asian Astronomy 101». Hamilton Amateur Astronomers. 4 (11). 1997. Besøkt 5. august 2007. 
  32. ^ «Next Stop Uranus». 1986. Besøkt 9. juni 2007. 
  33. ^ J J O'Connor and E F Robertson (1996). «Mathematical discovery of planets». Besøkt 13. juni 2007. 
  34. ^ Lawrence Sromovsky (2006). «Hubble captures rare, fleeting shadow on Uranus». University of Wisconsin Madison. Besøkt 9. juni 2007. 
  35. ^ Hammel, Heidi B. (September 5, 2006). «Uranus nears Equinox.» (PDF). A report from the 2006 Pasadena Workshop.  Sjekk datoverdier i |dato= (hjelp)
  36. ^ «Hubble Discovers Dark Cloud In The Atmosphere Of Uranus». Science Daily. Besøkt 16. april 2007. 
  37. ^ Jay T.Bergstralh, Ellis Miner, Mildred Matthews (1991). Uranus. s. 485–486. 
  38. ^ «Report of the IAU/IAG working group on cartographic coordinates and rotational elements of the planets and satellites: 2000». IAU. 2000. Besøkt 13. juni 2007. 
  39. ^ «Cartographic Standards» (PDF). NASA. Besøkt 13. juni 2007. 
  40. ^ «Coordinate Frames Used in MASL». 2003. Besøkt 13. juni 2007. 
  41. ^ a b Fred Espenak (2005). «Twelve Year Planetary Ephemeris: 1995 - 2006». NASA. Besøkt 14. juni 2007. 
  42. ^ «NASA's Uranus fact sheet». Besøkt 13. juni 2007. 
  43. ^ Gary T. Nowak (2006). «Uranus: the Threshold Planet of 2006». Besøkt 14. juni 2007. 
  44. ^ Jacobson, R.A. (1992). «The masses of Uranus and its major satellites from Voyager tracking data and Earth-based Uranian satellite data». The Astronomical Journal. 103 (6): 2068–2078. doi:10.1086/116211. 
  45. ^ a b Seidelmann, P. Kenneth (2007). «Report of the IAU/IAGWorking Group on cartographic coordinates and rotational elements: 2006». Celestial Mech. Dyn. Astr. 90: 155–180. doi:10.1007/s10569-007-9072-y. 
  46. ^ a b c Podolak, M. (2000). «Further investigations of random models of Uranus and Neptune». Planet. Space Sci. 48: 143–151. doi:10.1016/S0032-0633(99)00088-4. 
  47. ^ a b c d Faure, Gunter (2007). «Uranus: What Happened Here?». I Faure, Gunter; Mensing, Teresa M. Introduction to Planetary Science. Springer Netherlands. doi:10.1007/978-1-4020-5544-7_18. 
  48. ^ Atreya, S. (2006). «Water-ammonia ionic ocean on Uranus and Neptune?» (pdf). Geophysical Research Abstracts. 8: 05179. 
  49. ^ Hanel, R. (1986). «Infrared Observations of the Uranian System». Science. 233 (4759): 70–74. PMID 17812891. doi:10.1126/science.233.4759.70. 
  50. ^ a b c d Pearl, J.C. (1990). «The Albedo, Effective Temperature, and Energy Balance of Uranus as Determined from Voyager IRIS Data». Icarus. 84: 12–28. doi:10.1016/0019-1035(90)90155-3. 
  51. ^ David Hawksett (2005). «Ten Mysteries of the Solar System: Why is Uranus So Cold?». Astronomy Now: 73. 
  52. ^ Tyler, J.L. (1986). «Voyger 2 Radio Science Observations of the Uranian System: Atmosphere, Rings, and Satellites». Science. 233 (4759): 79–84. PMID 17812893. doi:10.1126/science.233.4759.79. 
  53. ^ «Voyager: The Interstellar Mission: Uranus». JPL. 2004. Besøkt 9. juni 2007. 
  54. ^ Ness, Norman F. (1986). «Magnetic Fields at Uranus». Science. 233 (4759): 85–89. PMID 17812894. doi:10.1126/science.233.4759.85. 
  55. ^ «Voyager Uranus Science Summary». NASA/JPL. 1988. Besøkt 9. juni 2007. 

Eksterne lenker


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Uranus&oldid=9430525»