Bispering

Bisperingen (latin: anulus pontificalis) er et av embedstegnene som brukes av katolske biskoper. Den forstås som et tegn på at biskopen er blitt trolovet med kirken.

Utforming

Biskopsringen kan ha svært varierende utforming. Ofte er ringhodet smykket med en ametyst, eller en safir. Den fiolette glansen som denne steinen gjerne har, gjelder som et tegn på ydmykhet.

Bispering med edelsten ble faktisk foreskrevet ved den syvende bispesynode i Milano: Biskopsringen måtte være av rent gull, og være smykket med en edelsten.

De bisperingene som er helt og holdent i gull kom ikke i bruk før sent på 1400-tallet, og knyttet an til pavens fiskerring. Ikke fullt som vanlige er dobbeltringer med flatt ringhode dekorert med mikrosnitt.

Det finnes også bisperinger av sølv.

Nesten en hel generasjon biskoper brukte så å si identiske bisperinger, eller var i alle fall i besittelse av slike. Ved andre vatikankonsils avslutning den 6. desember 1965 fikk alle de deltakende biskoper en bispering av gull av pave Paul VI.

Historisk opprinnelse

Det antas at bisperingen går tilbake til de første århundrer i den kristne era. Imidlertid er dette langt fra sikkert. Mange av de ytre skikker og gevandter som den romerske kirke utviklet, var overtatt fra Romas hedenske kult, og det er kjent at enhver Flamen Dialis (dvs den prest som var særskilt vigslet til å frembære de kultiske ofre for guden Jupiter), hadde, likesom senatorene, rett til å bære gullring. Men de forskjellige tekster som er blitt anført fra 300-tallet for å forankre bisperingen i denne tiden, har enten vist seg å være uekte eller å være for uklare. Slik finner man en passasje hos den hellige Augustin har han benyttet en ring for å forsegle brever. Men hans samtisige Possidius skriver eksplisitt at Augustin ikke bar noen ring. Og under enhver omstendighet ville hans bruk av en signetring ikke innebære at ringer inngikk blant biskopers alminnelige insignier.

I et dekret gitt av pave Bonifatius IV i 610 møter vi imidlertid munker som eleveres til biskopelig verdighet anulo pontificali subarrhatis (anula = ring). Og fra den fjerde Toledosynoden i 633 har vi nedfelt regelen at dersom en biskop er blitt avsatt fra sitt embede og så senere får det tilbake, skal man gi ham tilbake hans stola, ring og bispestav (orarium, anulum et baculum). Den hellige Isidor av Sevilla kobler omtrent på sammt tid sammen ringen med bispestaven, og erklærer at ringen er «et emblem for den pontifikale verdighet eller for beseglingen av hemmeligheter».

Symbolikken utfoldes i sin fylde

Fra 800-tallet, da bisperingen er belagt også i det frankiske episkopat, kan man trygt gå ut fra at ringen var et biskoppelig ornament som ble overdratt ved bispevigslingsriten i de fleste deler av den katolske verden, og at den teologiske utlegning, nemlig at bisperingen er et tegn på at biskopen er blitt trolovet med kirken, var fast etablert.

På 700- og 800-tallet gjengis det i det gregorianske sakramentarium og i noen tidlige pontifikalier en rekke formularer som ble benyttet ved overrekkelsen av ringen. Den gregorianske formen har i det vesentlige overlevd frem til i dag. Den lød opprinnelig:

«Ta imot denne ring, som er troens segl, hvorved du, som selv er smykket med plettfri tro, måtte bevare ubesudlet den troskap som du har loved Guds brud, Hans hellige Kirke».

Eller som det lød i moderne utgave, ved biskop Bernt Eidsvig av Oslo katolske bispedømmes ordinasjon i 2005:

«Ta imot denne ring, tegnet på troskap, og bevar ukrenket og med ubrytelig troskap Kristi brud, den hellige Kirke».

De to tanker som kommer til uttrykk, klarest i den opprinnelige versjon, nemlig seglet (som peker hen mot den biskopelige diskresjon) på den ene side og den ekteskapslignende troskap på den andre, dominerer den symbolikk som knyttes til ringen i nesten all dens liturgiske bruk.

Den andre tanken ble presset så langt at vi finner kirkelige dekreter som forordner at

«en biskop som forlater den kirke som han ble viet til og overfører seg selv til en annen, er å bli betraktet som skyldig i hor, og er å bli hjemsøkt av de samme straffer som den mann som forlater sin egen hustru begynner et samliv med en annen kvinne».

Det var kanskje denne ektevielsessymbolikk som lå bak den regel som er belagt allerede fra 800-tallet om at bisperingen skulle settes på den fjerde finger (ved siden av lillefingeren) på høyre hånd.

Gammel sedvane tilsier at legfolk eller klerikere av lavere rang kysser ringen på biskopens utstrakte hånd. Det var tider da ringene kunne ha slike dimensjoner at de ble brukt som relikviegjemmer.