Claus von Stauffenberg
Claus Philip Maria Schenk Graf von Stauffenberg (født 15. november 1907 i Jettingen-Scheppach i Bayern, Tyskland, død 21. juli 1944 i Berlin) var en tysk offiser (sist oberst i generalstaben) og sentral i motstandsarbeidet blant offiserene i Wehrmacht mot det nasjonalsosialistiske regimet. Han ledet det Wehrmacht-baserte attentatet og statskuppforsøket mot Adolf Hitler i 1944, kjent som 20. juli-attentatet. Stauffenberg plasserte selv bomben i Hitlers møterom i hovedkvarteret Wolfsschanze ved Rastenburg i Øst-Preussen, men ble arrestert da han kom tilbake til Berlin med fly samme kveld og henrettet ved skyting. Stauffenbergs nærmeste familie ble satt i konsentrasjonsleir resten av krigen og de minste barna skulle adopteres bort. Attentatet medvirket til en alvorlig svekkelse av Hitlers fysiske og mentale tilstand[10] og til at Hitler i økende grad mistrodde Wehrmacht.[11] I tillegg ble en rekke Wehrmacht-offiserer henrettet etter summariske rettssaker i Volksgerichtshof under ledelse av den beryktede Roland Freisler.
| Claus von Stauffenberg | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | Claus Philipp Maria Schenk Graf von Stauffenberg 15. nov. 1907[1][2][3][4]  Jettingen-Scheppach (Kongeriket Bayern, Det tyske keiserrike) | ||
| Død | 21. juli 1944[2][5][6][7] (36 år) Bendlerblock (Nazi-Tyskland) | ||
| Beskjeftigelse | Offiser, motstandskjemper | ||
| Utdannet ved | Eberhard-Ludwigs-Gymnasium (–1926) (akademisk grad: abitur) | ||
| Ektefelle | Nina Schenk Gräfin von Stauffenberg (1933–)[8] | ||
| Far | Alfred Schenk von Stauffenberg | ||
| Mor | Caroline Gräfin Schenk von Stauffenberg[9] | ||
| Søsken | Berthold von Stauffenberg Alexander Schenk von Stauffenberg | ||
| Barn | Berthold Maria Graf Schenk von Stauffenberg[9] Heimeran Schenk Graf von Stauffenberg[9] Franz Ludwig Schenk Graf von Stauffenberg[9] Valerie Ida Huberta Karoline Anna Maria Schenk Graf von Stauffenberg[9] Konstanze Schenk Graf von Stauffenberg[9] | ||
| Nasjonalitet | Nazi-Tyskland | ||
| Gravlagt | Gamle Sankt Matteus kirkegård i Berlin | ||
| Medlem av | George-kretsen 17. (Bayerisches) Reiter-Regiment | ||
| Utmerkelser | Det tyske kors i gull (1943) Wound Badge (1939) in Gold (ukjent) (deles ut av: Kurt Zeitzler) Jernkorset av 1. klasse (1940) | ||
Bakgrunn
- Utdypende artikkel: Schenk von Stauffenberg
Claus Schenk Graf[12] von Stauffenberg ble født som den yngste av tre sønner i Jettingen i Schwaben i nærheten av Ulm, i Kongeriket Württemberg, i en av de eldste og fornemste sørtyske og katolske aristokratiske familier. Hans foreldre var Württembergs siste overhoffmarskalk, grev Alfred Schenk von Stauffenberg, og Caroline von Üxküll-Gyllenband. Gjennom sin mor nedstammet han også fra prøyssiske protestanter, som den berømte prøyssiske generalen og hærreformatoren August von Gneisenau. Hans navn Schenk er en adelstittel som henviser til rollen som leder for kongelige husholdninger (jamfør det norske ordet munnskjenk), mens det siste navnet viser til Burg Stauffenberg, et tidligere slott i Württemberg. Den katolske fyrstbiskopen Johann Franz Schenk von Stauffenberg var fra samme familie.
Stauffenbergs oppvekst var hovedsakelig i Stuttgart, hvor familien bodde i en tjenesteleilighet i Altes Schloss og om sommeren på familiegodset ved Albstadt-Lautlingen, ca. 100 km sør for byen. Han vokste opp sammen med de to år eldre tvillingbrødrene Berthold og Alexander. Også Claus hadde en tvillingbror, Konrad Maria, men han døde dagen etter fødselen.
Utdannelse og politisk utvikling
Stauffenberg fikk sin skolegang på de beste skolene i Stuttgart. Han og brødrene tilhørte kretsen rundt Stefan George, med særlig fokus på europeisk litteratur, kunst, filosofi og historie. Slik ville de være med på å skape det nye åndelige Tyskland. Til tross for disse interessene og en noe svak helse valgte han en militær karriere. Etter abitur i 1926 forlot han Stuttgart og ble medlem av familieregimentet i Bamberg, i rytter- og kavaleriregiment 17.
Han ble etter det første året av offisersutdannelsen tildelt seremoniell sabel for særlig gode resultater, og ble samtidig utnevnt til løytnant. Hans overordnede beskrev ham «som svært intelligent og med over gjennomsnittlige evner, både taktisk og teknisk forståelse» og «en ekspert i å løse uenigheter ved å opptre som mellommann og glatte ut krangler».
Stauffenberg og hans miljø var konservative, tyske patrioter, og da nasjonalsosialistene kom til makten i 1933 var Stauffenberg ikke i fullstendig opposisjon til deres ideer. Særlig var han positiv til ønsket om å løfte den tyske nasjonale selvbevissthet, men en del aspekter ved bevegelsen frastøtte ham. Han reagerte sterkt på den politiske ensrettingen etter den nasjonalsosialistiske maktovertakelsen og bokbålet 10. mai 1933 på Opernplatz i Berlin da blant andre bøker av Heinrich Mann, Erich Maria Remarque, Karl Marx, Heinrich Heine, Ernst Bloch, Erich Kästner og Sigmund Freud ble brent. Viktig for ham var også de katolske biskopenes protest mot regimets krenkelser av kirkens uavhengighet. I denne kampen stod særlig biskop Clemens August von Galen sentralt. Etter De lange knivers natt i 1934 markerte Stauffenberg sin avsky ved å forlate et politisk møte hvor han representerte sitt regiment, da talerne begynte med jødehatske innlegg. Den kirkelige protesten mot regimet fikk sitt høydepunkt i 1937 da pave Pius XI utstedet encyklikaen Mit brennender Sorge («Med brennende sorg»).
Stauffenberg ble tatt opp ved hærens generalstabsskole i Berlin i 1936, og gikk ut som kullets beste elev i 1938 og ble knyttet til generalstaben.
Krystallnatten i november 1938 mente han brakte en stor skam over Tyskland. Disse hendelsene krenket dypt hans moral og rettferdighetsfølelse. Behandlingen av jødene og det nasjonalsosialistiske menneskesynet med den medfølgende undertrykkelsen av religionutøvelse førte til at den dypt religiøse katolikken Stauffenberg distanserte seg stadig mer fra det nasjonalsosialistiske styret.
Offiserskarrière
Etter generalstabsskolen ble han utnevnt til kaptein, en grad han hadde de neste tre årene. Han arbeidet en periode ved generalstaben, men deltok sammen med sitt regiment, som ble del av den 6. panserdivisjonen, i inntoget i Sudetenland, samt felttoget i Polen i 1939. Under felttoget i Frankrike tjenestegjorde han i generalstaben og ble tildelt Jernkorset første klasse 31. mai 1940.
Graf von Stauffenberg var en hardhaus av de sjeldne.[trenger referanse] Han nektet blant annet å ta imot morfin under en operasjon der han amputerte høyre arm og flere fingre på venstre hånd. Han ble skadet under et angrep mot panserdivisjonen hans da han tjenestegjorde i Nord-Afrika.
1. januar 1941 ble han utnevnt til major. Under angrepet på Sovjetunionen den følgende sommeren tjenestegjorde han ved Oberkommando des Heeres. Den 1. januar 1943 ble han forfremmet til oberstløytnant, og overført til Afrikakorpset under ledelse av Erwin Rommel under Felttoget i Nord-Afrika. Der ble han 7. april 1943 truffet av britiske granater under et speideoppdrag og ble sterkt skadet. Han tilbrakte tre måneder på sykehus i München etter å ha mistet det venstre øyet, høyre hånd og den fjerde og femte fingeren på hans venstre hånd. Selv spøkte han senere med at han ikke visste hva han hadde gjort med alle ti fingre da han hadde dem. Han ble dekortert med Såretmerket i gull 14. april 1943 og Det tyske kors i gull 8. mai 1943.
Politisk motstandsarbeid
Da hans onkel, grev Nikolaus von Üxküll-Gyllenband, ba ham bli medlem av motstandsbevegelsen mot nasjonalsosialistene i 1939, var det Stauffenbergs samvittighet og religiøse forpliktelse som førte til at han sluttet seg til denne. Utover i 1942 delte han den utbredte oppfatningen innen hærens offiserskorps at Hitler førte Tyskland mot undergang og var ansvarlig for et ufattelig tap av menneskeliv. Hitler måtte fjernes fra makten for å redde Tyskland fra den undergangen Hitler ledet dem mot. Som praktiserende katolikk hadde Stauffenberg lenge religiøse skrupler med tanke på drap, men etter katastrofen ved Stalingrad kom han til at det å ikke fjerne Hitler ville være mer moralsk forkastelig, og fant etter hvert ingen annen måte å nøytralisere Hitler på enn å måtte ta livet av ham. Ettertiden ga kanskje dette resonnementet rett, siden flere tyske liv gikk tapt i de ni månedene krigen varte etter 20. juli-attentatet enn i de foregående fem årene.
Selv om Graf von Stauffenberg bare var oberst av rang regnes han som operasjon Valkyries leder med en egen evne til å få med seg offiserer av høyere rang på attentatplanene.
I begynnelsen følte han seg maktesløs og ikke i posisjon til å hjelpe med å organisere et kupp, men forandret holdning under sitt lange sykehusopphold. Stauffenberg tok kontakt med motstandsbevegelsen mot det nasjonalsosialistiske styret og tilførte motstandsbevegelsen ny vitalitet. Da han ble frisk nok til å vende tilbake i aktiv tjeneste, var det som stabsoffiser ved overkommandoen for reservehæren i krigsministeriet i Bendlerblock i Berlin. Her var en av hans overordnede general Friedrich Olbricht, et aktivt medlem av Wehrmachts motstandsbevegelse. Dette ga dem en unik posisjon til å organisere et kupp. Reservestyrkene var formelt autorisert til å ta kontrollen over riket i tilfelle av uroligheter hvor kommunikasjon med den militære overkommandoen var blokkert.
Attentatet 20. juli
- Utdypende artikkel: 20. juli-attentatet
Stauffenbergs plan forutsatte at han var ved kontoret i Bendlerstrasse for å telefonere til regulære hærenheter og beordre dem til å arrestere ledere av politiske organisasjoner som Sicherheitsdienst og Gestapo, på den annen side var Stauffenberg den eneste av konspiratorene som hadde fast adgang til Hitlers daglige møter med den militære toppledelsen. Selv med bare tre fingre godtok Stauffenberg, som i 1944 ble forfremmet til oberst, å utføre attentatet selv. Det fant sted ved den militære overkommandoen «Wolfsschanze» i Rastenburg i Øst-Preussen den 20. juli 1944. Stauffenberg hadde med seg en dokumentveske pakket med to bomber og en enkel 10 til 15 minutters tidsutløser. Bombene var laget av uregistrert, beslaglagt engelsk sprengstoff fra nedskutte fly, skaffet til veie av oberst Wessel Freytag von Loringhoven.
Stauffenberg gikk inn i konferanserommet og plasserte dokumentvesken under bordet og forlot deretter rommet hurtig og ubemerket. Sammen med sin adjutant oberleutnant Werner von Haeften forlot de området og dro mot flyplassen, da de visste at det ville bli avsperret etter eksplosjonen. Da de i bilen hørte eksplosjonen og så røykutviklingen, var de overbevist om at ingen kunne ha overlevet. De var imidlertid ikke kjent med at vesken med bomben var blitt flyttet bak et kraftig bordben, og dette tok av så mye for eksplosjonen at Hitler reddet livet. Stauffenberg og Haeften fikk argumentert seg til en tillatelse til å forlate det sterkt bevoktede området og fly tilbake til Berlin. Mens de var i luften utgikk en ordre fra hovedkvarteret om å skyte ned flyet, men ordren havnet på bordet til deres medkonspirator, Friedrich Giorgi fra [[[Luftwaffe (Wehrmacht)|Luftwaffes]] stab, og han sørget for at den ble ignorert.
Hitler overlevde attentatet og kringkastet straks en melding på statsradioen som gjorde det åpenbart at kuppforsøket var mislykket. Straks etter ble konspiratorene overmannet i krigsministeriet, mens Stauffenberg ble skutt i skulderen.
Henrettet
Generaloberst Friedrich Fromm, øverstkommanderende for reservestyrkene, kjente til planene, men hadde forholdt seg passiv. Da kuppet mislyktes, holdt han hasterettssak og dømte konspiratorene til døden. Dermed avslørte han sin kjennskap til planene og sin egen passivitet i forkant av attentatet, og ble selv dømt for høyforræderi og skutt.
Stauffenberg ble skutt samme natt, sammen med general Friedrich Olbricht, oberleutnant Werner von Haeften og oberst Albrecht Mertz von Quirnheim på gårdsplassen i krigsministeriet i Bendlerblock på en improvisert standplass, bare opplyst av lyskasterne fra en lastebil. Da hans tur til å bli skutt kom, ropte Stauffenberg sine siste ord: Es lebe unser heiliges Deutschland! («Leve vårt hellige Tyskland!»). Fromm lot de henrettede få en ærefull begravelse med medaljer, men dagen etter ble likene tatt opp og brent uten medaljene. Stauffenbergs eldste bror og sentral deltaker i kuppforsøket, advokaten Berthold Schenk von Stauffenberg, ble henrettet 10. august ved langsom hengning i en pianostreng. Av brødrene overlevet bare Alexander Schenk von Stauffenberg, som var gift med piloten Melitta Schenk von Stauffenberg, og etter krigen ble professor i klassisk historie.
Kaltenbrunners granskning
Sjef for det tyske Reichssicherheitshauptamt (RSHA) Ernst Kaltenbrunner hadde i kraft av sitt embede oppdraget å granske sammensvergelsens omfang. Han var kommet til den konklusjon at «i den videre krets av sammensvorne ... hadde representanter for den politiske katolisisme spilt en hovedrolle». Selv om det var et sannhetskorn i dette, var det slett ikke slik at hver eneste profilerte katolikk som ble arrestert etter attentatet, faktisk hadde hatt noe med attentatet å gjøre.
Kaltenbrunners granskning avdekket eller reflekterte i liten grad at Stauffenbergs rolle som attentatmann skyldtes at den som opprinnelig var tiltenkt denne rolle i siste øyeblikk var blitt beordret bort fra Wolfsschanze, og at denne var en bekjennende protestantisk kristen. Konspirasjonen mot Hitler var altså ikke et gjennomgående katolsk prosjekt, selv om den personlige begrunnelsen for både Stauffenberg og andre for å delta var tuftet på deres katolske etikk og bakgrunn. For Stauffenberg selv framstod det som en unnlatelsessynd å ikke prøve å stoppe tyranniet, etter at han fikk anledning til dette gjennom sin adgang til de daglige møtene i Wolfsschanze.
Kaltenbrunners granskning bærer preg av at den ga Hitler de konklusjonene som han ønsket å få, ved å betone forankringen i de deler av offiserskorpset som Hitler avskydde mest, nemlig de velutdannede, tradisjonsbundne offisersfamiliene med adelig og religiøs bakgrunn. Særlig ble den katolske tilknytningen vektlagt av Kaltenbrunner, og dette må sees på bakgrunn av den motstanden og manglende gjennomslaget nasjonalsosialistene hadde i de katolske miljøene. Konspiratørene selv hadde et mer politisk perspektiv og så dette som en nasjonal redningsaksjon, selv om den individuelle begrunnelsen for å delta, for Stauffenberg og andre, var forankret i deres religiøsitet.
Når det gjelder sprengstoffet som var anvendt i attentatet, virket det som om det stammet fra minst fire ulike kilder. Takket være attentatmennenes forholdsregler klarte Gestapo bare å spore to av disse.[13]
Familien
Claus von Stauffenberg giftet seg med friherrinne (baronesse) Nina von Lerchenfeld den 26. november 1933 i Bamberg. De hadde fem barn, Berthold, Heimeran, Franz-Ludwig, Valerie og Constanze.
Himmler planla å utrydde konspiratørenes familier og navn fullstendig. Den planlagte blodhevnen ble imidlertid oppgitt. Stauffenbergs gravide hustru og hans eldste sønn Berthold ble sammen med alle familiemedlemmer over 15 år deportert til konsentrasjonsleir, hvor det femte barnet, Constanze, ble født i 1945. De yngre barna ble anbrakt i et barnehjem ved Bad Sachsa i Niedersachsen, og det var planer om å bortadoptere dem til nasjonalsosialistiske familier. Barna fikk andre etternavn (Stauffenberg-barna ble kalt Meister), og ble værende i barnehjemmet til krigens slutt. I krigens siste dager planla SS å henrette Stauffenbergs kone og barn, men gav opp planene da de oppdaget at britiske soldater var like i nærheten.
Enken Nina døde 2. april 2006. Deres sønn Berthold tok opp familietradisjonen og ble offiser. Han er nå pensjonert generalmajor.
Idag er Bendlerstraße i Berlin kjent som Stauffenbergstraße, adressen til Bendlerblock hvor han arbeidet og ble henrettet. Både Stuttgart, Karlsruhe, Hamburg, Tübingen, Augsburg, Leipzig, Leverkusen, Neu-Ulm og en rekke mindre steder har gater oppkalt etter Stauffenberg. Flere skoler og andre offentlige bygninger er oppkalt etter Stauffenberg, blant annet en kaserne for Bundeswehr i Sigmaringen.
Referanser
- ^ Encyclopædia Britannica Online, oppført som Claus, Graf Schenk von Stauffenberg, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Claus-Graf-Schenk-von-Stauffenberg, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 9. april 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ Brockhaus Enzyklopädie, oppført som Claus Schenk von Stauffenberg, brockhaus.de, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Munzinger Personen, oppført som Claus Schenk Graf von Stauffenberg, Munzinger IBA 00000001302, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ GeneaStar, oppført som Claus Von Stauffenberg, GeneaStar person-ID vonstauffenc[Hentet fra Wikidata]
- ^ Autorités BnF, oppført som Claus Schenk von Stauffenberg, BNF-ID 11986730t[Hentet fra Wikidata]
- ^ The Peerage, oppført som Claus Philipp Maria Schenk Graf von Stauffenberg, The Peerage person ID p63534.htm#i635335, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ The Peerage person ID p63534.htm#i635335, besøkt 7. august 2020[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b c d e f The Peerage[Hentet fra Wikidata]
- ^ Beevor, se nedenfor, side 44 og 60-61
- ^ Beevor, op cit, side 156
- ^ Adelstittelen Graf (greve) ble en del av navnet etter at Weimar-republikken avskaffet adelens offisielle stilling etter 1919.
- ^ Philipp von Boeselager: Vi ville drepe Hitler (s. 158), forlaget Dinamo, Oslo 2008, ISBN 978-82-8071-195-3
Litteratur
- Hoffmann, Peter: Claus Schenk Graf von Stauffenberg und seine Brüder. Stuttgart 1992, ISBN 3-421-06533-0
- Venohr, Wolfgang: Stauffenberg, Symbol des Widerstands, Eine politische Biographie. ISBN 3-7766-2156-7
- Beevor, Antony, Berlin: Nederlaget 1945 ISBN 82-04-09992-4
Eksterne lenker
- (en) Claus Schenk Graf von Stauffenberg – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- Stauffenberg minnested i Stuttgart
- Biografi på minnested for den tyske motstandbevegelsen