Hovedavtale
En hovedavtale inneholder de grunnleggende spillereglene i arbeidslivet. Her finnes de generelle bestemmelsene om forhandlings- og samarbeidsforhold mellom arbeidsgivere og arbeidstakere. I tillegg tar hovedavtaler for seg de ansattes medbestemmelsesrett.
Hovedavtalene regulerer en rekke forhold som ikke er lovfestede, men den tar i motsetning til overenskomstene ikke for seg lønn og andre arbeidsbetingelser. Det er viktig å merke seg at hovedavtalen kun gjelder på arbeidsplasser der det mellom partene er inngått tariffavtale.
Danmark
Utdypende artikkel: Hovedaftalen
Hovedavtalen i Danmark er en avtale som er inngått mellom Dansk Arbejdsgiverforening og LO.
Hovedavtalens historie går tilbake til det såkalte Septemberforliket i 1899, og kalles «arbeidsmarkedets grunnlov», idet den legger rammene for samarbeidet mellom arbeidsmarkedets parter. Avtalen fastslår kollektive overenskomster som det ønskelige samt det grunnleggende arbeidsrettslige begrepet fredsplikt. Fredsplikten innebærer at man i perioden mellom to overenskomster har forbud mot å streike og lave lockout.
I tilfelle av fortolkningsstrid eller avtalebrudd er det Arbejdsretten som autoritativt fortolker Hovedavtalen.
Norge
I Norge inngår hovedavtalen som del 1 i alle tariffavtaler, men den har lengre løpetid enn overenskomsten (tariffavtalens del 2) som gjerne reforhandles hver annet år under tariffoppgjøret. Hovedavtalen revideres i motsetning til denne, normalt hvert fjerde år. Den er dermed ikke del av tariffoppgjørene.
Hovedavtalene revideres i egne forhandlingsrunder der det fra partenes side ikke er adgang til å bruke streik eller lockout for å tvinge gjennom krav. Fredsplikten under revisjonen av hovedavtalene er imidlertid ikke absolutt. Dersom det ikke oppnåes enighet mellom partene under revisjonen, kan den ene parten velge å bringe forhandlingene om hovedavtalen inn som en del av et kommende tariffoppgjør.
Hovedavtalen LO–NHO
I 1902 inngikk Arbeidernes Faglige Landsorganisasjon (LO) og Norsk Arbeidsgiverforening en Overenskomst om ordning af Forligsraad og Voldsgiftsretter til behandling av stridigheter mellem arbeidsgivere og arbeidere. Denne avtalen ansees som den første hovedavtale i Norge. Et forsøk fra LOs side på å forbedre avtalen løp ut i sanden og avtalen ble sagt opp med virkning fra 1. januar 1905.
Verkstedsoverenskomsten av 1907 var den første norske tariffavtalen med såkalte alminnelige bestemmelser. Det var generelle bestemmelser som regulerte forholdet mellom partene, og de ble utformet etter mønster av det danske Septemberforliget og den svenske jernoverenskomsten av 1906. Som et tillegg kom regler om forhandlinger og voldgiftsretter, som stort sett innebar at overenskomsten av 1902 ble gjenopplivet for jernindustriens vedkommende.[1]
I 1911 ble de alminnelige bestemmelsene i Verkstedsoverenskomsten noe endret - blant annet ble det tatt inn bestemmelsen om at arbeiderne ikke skulle være forpliktet til å arbeide sammen med personer som lider av generende sydom eller som har utvist saadan utilbørlig optræden at de efter almindelig samfundsopfatning bør kunne kræves fjernet.
Da det ble gjort kjent gjennom Landsorganisasjonens blad, Meddelelsesbladet nr 1 for januar 1935, at det forelå et forslag til hovedavtale, la bladet vekt på at:
- Hensikten med å inngå en slik hovedavtale var å få i stand større ensartethet og orden i mange av de spørsmål som er av felles interesse for de forskjellige forbund som står tilsluttet Landsorganisasjonen. Men det ble i bladet heller ikke lagt skjul på at det var to forhold som var særlig sentrale for LO; retten til kollektive oppsigelser av tariffavtaler og regler for avstemning over tarifforslag.
Avstemningsregler for fagorganisasjonene hadde blitt tatt inn i Arbeidstvistloven og det var en viktig sak for fagbevegelsen å igjen få kontroll over sine egne avstemningsregler. I tillegg var det viktig at også Arbeidsgiverforeningens avstemningsregler ble tatt inn i Hovedavtalen.
Typografiske Meddelelser nummer 6-1935 beskrev betydningen av avstemingsregler slik: Ett av de viktigste spørsmål som det gjaldt å få fastslått var fagorganisasjonens rett til å benytte den kollektive opsigelse i alle arbeidskonflikter – så vel streiker som sympatistreiker. Landsorganisasjonen og forbundene har alltid praktisert den kollektive oppsigelse, men da Høiesterett våren 1934 avsa en dom i sak mellom A/S Sydvaranger og Norsk Arbeidsmandsforbund, som gav arbeidsgiverne rett til å kreve navnefortegnelse over arbeidere som sies op i anledning en streik eller sympatistreik, var det av stor verdi å få tariffmessig knesatt retten til å anvende den kollektive oppsigelse. Hovedavtalen fastslår at fagorganisasjonen beholder retten til å anvende den kollektive oppsigelse. Høiesterettsdommen av 1934 er således satt ut av kraft. Typografiske meddelelser fortsetter: Når man skal gjennemføre bestemmelser som omfatter så mange forbund og fag som den foreliggende hovedavtale gjør, er det rimelig at den blir detaljert og ordrik. For vårt vedkommende er det naturligvis en del bestemmelser man kunne ønske endret og utelatt. Imidlertid må man se det hele i sammenheng og da er det efter vår mening ikke tvil om at hovedavtalen blir til fordel for fagorganisasjonen i sin helhet. Det at man får ophevet loven om avstemningsreglene og satt Høiesterettsdommen om individuelle opsigelser ut av kraft er så store fordeler at man får se bort fra de uvesentlige endringer som kunne ønskes.[2]
Om Hovedavtalen
Hovedavtalen kalles ofte «arbeidslivets grunnlov». Den ble første gang inngått i 1935, og har senere blitt revidert flere ganger. Den siste revisjonen var i 2014 og løper til utgangen av 2017.
Originalen til Hovedavtalen av 1935 finnes i to eksemplarer, hos Landsorganisasjonen i Norge (LO) og Næringslivets hovedorganisasjon (NHO). LOs eksemplar av avtalen oppbevares i Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek i Oslo. Det ble i 2012 tatt opp i Den norske UNESCO-komiteens liste over Norsk kulturarv.
Avtalen av 1935 besto av 17 paragrafer, som først og fremst regulerer organisasjons- og representasjonsretten og avstemningsregler over tarifforslag. Bestemmelsen om retten til sympatiaksjoner var også med i denne overenskomsten.
Det har i senere tid kommet til tilleggsavtaler som regulerer eksempelvis deltidsarbeid, likestilling og arbeidsmiljø. Avtaler som ligner på hovedavtalen er også inngått mellom andre organisasjoner, men hovedavtalen er den helt klart største.
Flere hovedavtaler
Det finnes en rekke hovedavtaler, i realiteten er det – dels av juridiske årsaker – inngått en avtale per hovedsammenslutning på arbeidstakersiden og aktuell arbeidsgiverforening. Eksempler på dette er:
Referanser
- ^ Bergh (red) (2010). «Finn Olstad - Veien fram til Hovedavtalen 1899-1935». Avtalt spill - Hovedavtalen LO-NHO 75 år. Oslo: LO/NHO. s. 43. ISBN 978-82-92611-16-6.
- ^ «Hovedavtalen 80 år» (PDF). Typografiske meddelelser (TgM) nummer 1/2015. Mars 2015.
- ^ Jardar Seim (1972). Hvordan Hovedavtalen av 1935 ble til. Oslo: Tiden Norsk Forlag. ISBN 8210006495.
Kilder
- Trond Bergh (red): Avtalt spill - Hovedavtalen LO-NHO 75 år. Oslo 2010. ISBN 978-82-92611-16-6
- Martin Byrkjeland: Utviklinga av arbeidarhovudavtalen 1935 til 1998. Forskningsstiftelsen Fafo 2000 ISSN 0804-5135