Knud Knudsen
- For andre ved samme eller liknende navn, se Knut Knutsen
Knud Knudsen (født 6. januar 1812 i Holt ved Tvedestrand, død 4. mars 1895 i Kristiania) var norsklærer og språkforsker. Knudsen er kjent som arkitekten bak fornorskningen av det danske skriftspråket til det som nå heter bokmål og riksmål, og han kalles derfor ofte bokmålets far.[3][4] Den første rettskrivningen basert på hans prinsipper for fornorsking kom imidlertid først i 1907.
| Knud Knudsen | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 6. jan. 1812[1] Holt kommune (Nedenes amt) | ||
| Død | 4. mars 1895[1][2] (83 år) Christiania (Akershus stiftamt) | ||
| Beskjeftigelse | Lingvist, filolog, pedagog | ||
| Nasjonalitet | Norge | ||
Knud Knudsen brant for at Norge skulle få et skriftspråk som var forskjellig fra dansk. Som lærer så han daglig hvor slitsomt det var for elevene å streve med det danske språket da de skulle lære seg å lese og skrive. Han mente løsningen på disse læreproblemene ikke kunne være å konstruere et nytt språk, men å revidere det som var i bruk, slik at det samsvarte med måten elevene snakket på.
Han ønsket å gradvis fornorske det dansk-norske språket til et eget norsk språk basert på byfolkets og middelklassens dagligtale, og gav ut en tospråklig ordbok mellom unorsk og norsk. Knudsen gjorde imidlertid mer enn å liste opp alle de ordene han ikke likte, og det er det øvrige arbeidet som har resultert i den målformen som først ble kalt riksmål og som i dag kalles bokmål.
Den språknormen Knudsen lanserte, fikk stor betydning for våre største diktere. Både Ibsen og Bjørnson var enige med Knudsen, og begge fulgte hans råd da de skrev. Knudsen var redd for raske og store endringer, mente det var bedre å arbeide sakte og forsiktig, og at Aasen og landsmålstilhengerne var for brå i vendingen. Det første offisielle vedtaket for norsk rettskriving ble gjort i 1862. Det var en godkjenning av de tre første punktene i Knudsens forslag fra 1845: - Fjerne stumme e-er - Fjern dobbeltskriving av lange vokaler - Fjern c, ch eller q for lyden k. - I tillegg ble det vedtatt å avskaffe ph for lyden f.
Oppvekst
Knud Knudsen ble født i 1812 ved Holt ved Tvedestrand der han vokste opp sammen med sine foreldre, husmann Knud Reiersen (1758–1836) og Marte Stiansdatter, og sine tre søsken, Mari Knudsdatter (1809-1847), Rejer Knudsen (1814-1847) og Stian Knudsen (1818-?)[5]. Faren var i tillegg omgangsskolelærer og dette yrket så ut til å interessere Knud, for allerede som 12-åring ble han satt til å lære andre ungdommer å lese. Han leste også en del på egen hånd og kom etter hvert inn på middelskolen i Arendal. Etter endt studium fikk han studieplass på et gymnas i Kristiania, hvor han avla lektoreksamen i 1840. Han fikk jobb som adjunkt i Drammen hvor han bodde i seks år, før han fikk en adjunktstilling og senere overlærerstilling ved katedralskolen i Kristiania. Her ble han til han sluttet i skolen i 1880.
De klassiske språkfagene
Kort etter at Knudsen begynte som lærer begynte han å mene at de klassiske språkene latin og gresk var en unødvendighet i skolen og førte en kampanje mot dem til fordel for morsmålet som hovedfag. Sammen med Alexander Kielland har han nok mye av ansvaret for de klassiske språkenes tilbakegang og til sist eliminasjon fra den høyere skolen.
Ortofoni
Som morsmålslærer så Knudsen at elevene hadde store vansker med å skrive dansk skriftspråk siden de selv snakket et annet språk - norsk. Praktisk som han var mente han derfor at skriftspråket burde forandres slik at det lå nærmere norsk tale. Han gikk raskt inn for ortofoni, at ord skulle skrives så lik uttalen som mulig, dette var også hovedsynet til den danske språkforskeren Rasmus Rask. Ortofoni går ut på at hver bokstav bør gjengi bare én språklyd, og hver språklyd gjengis med bare én bokstav. Det er denne læren som er grunnlaget for Knudsens første språkartikkel som han gav ut i 1845, Om lydene, Lydtegnene og Rettskrivningen i det norske Sprog.
Artikkelen inneholder essensen av Knudsens videre språkarbeid og språkideologi, som han uttrykker slik i Livsminner: «...bør det norske bokmål bygges på den norske tale, norske ord skrives som norsk tale lyder.» Knudsen ville omforme det danske skriftspråket på basis av «De Dannedes Tale»; den alminnelige dagligtalen hos byboerne, som han selv hadde stor kjennskap til. Han hevdet at elevene ville lære den nye rettskrivningen på en fjerdedel av den tida de den gang brukte, og som han sa: «hvor mange Skolepenge sparte da ikke Forældrene?»
Reformer
Knudsen skrev i løpet av sin tid som lærer en rekke språkartikler der han la fram sitt språksyn og drøftet eventuelle endringer han mente burde gjennomføres. Han stilte seg med det første ikke fiendtlig til Ivar Aasen og hans landsmål, men hadde liten tro på at hans ide kunne gjennomføres i praksis. Knudsen var tilhenger av en langsom og gradvis endring av skriftspråket, selv om han avsluttet en stor artikkel i 1850 med at «Disse to Veje til et virkelig norsk Sprog er forresten kun forskjellige hvad Udgangspunkt og den første Strækning angår; siden løber de udentvivl sammen.» Knudsen åpnet med disse ord også debatten om en sammenslåing av de to skriftspråkene - et «samnorsk».
I 1862 ble den første rettskrivingsreformen gjennomført – etter forslag fra Knudsen. Denne gikk i hovedsak ut på å fjerne stumme bokstaver: Miil ble til Mil, Huus til Hus, troe til tro. Fremmedord ble også forenklet; for eksempel ble Philosoph til Filosof. I 1867 gav Knudsen ut boka Det norske målstræv hvor han utredet sitt språkprogram og understreket at han ville gå gradvis frem i motsetning til landsmålets fremgangsmåte. Han begynte nå å føle seg mer i konkurransetilstand med landsmålet, en følelse som ikke ble mildnet av vedtaket i 1885 om å jamstille landsmålet med «bogsproget». I det samme året fikk imidlertid også J. Aars innført rettskrivningsregler fra sin bok Retskrivningsregler til skolebruk som norm for dansknorskens skrivemåte.[6] Aars var Knudsens elev og meningsfelle, og hans arbeider baserte seg mye på Knudsens språklige idealer.
Ord og ånd
Knud Knudsens nasjonale og pedagogiske ideer kom til syne også når det gjaldt ordforråd. Blant annet i boken Unorsk og norsk eller fremmedords avløsning der han foreslo hundrevis av nye fremmedord. Disse hentet han fra folkemålet eller muligens fant han dem opp selv. Langt fra alle har blitt tatt i bruk i skriftspråket, men noen er blitt vanlige: hundreår, ordskifte, bakstrev med flere.
Knud Knudsen var en kampånd som brukte sin tid og sine krefter for den saken han hadde gjort til sin. Han møtte mye motgang, men fikk også stor støtte. På sin 80-årsdag ble han hyllet blant annet av Bjørnson og Ibsen. Ibsen skal også ha uttalt at Knudsen hadde gitt ham en «sproglig vækkelse». Knudsens utrettelige arbeid førte til resultater på mange forskjellige områder. I sine siste år bidro han til å forberede loven av 1896 om høyere skoler, en lov som sammenfalt med hans ideer både når det gjaldt morsmålsundervisning og de moderne språks plass i forhold til de klassiske. Hans hovedsak var imidlertid alltid målstrevet, og han er den personen som la de første teoretiske grunnlag for arbeidet med fornorsking og folkeliggjøring av det tradisjonelle skriftspråket. Både når det gjelder uttale og rettskrivning er det hans hovedregler som senere har vært fulgt. Den endelige seier for Knudsens prinsipper kom imidlertid etter hans død, i 1907, med rettskrivningsreformen. Her ble både lyd- og formverk forandret ut fra de retningslinjer som han hadde trukket opp. Reformen ble kjempet gjennom av folk som regnet seg som Knudsens tilhengere og elever.
Selv om han nok tok feil på enkelte områder når det gjaldt språkutvikling virker han likevel klarsynt, noe som særlig kan sees i hans siste skrifter som har et unektelig moderne preg, og hans program peker videre. I Hvem skal vinne? antyder han forandringer som ville fjerne noen av de vesentligste motsetninger, både mellom skrevet og talt språk i Norge og mellom de to offisielle målformene. Knud Knudsen var selve drivkraften bak fornorskingen av riksmålet, og derfor også nøkkelpersonen bak det moderne bokmålet.
Da han døde, gav han en gave i form av et legat til videreføring av sitt arbeide. Denne arven forvaltes av Bymålslaget. Pengene brukes til å gi ut Knudsens egne skrifter, samt støtte annet arbeid som er i samsvar med det språkpolitiske programmet hans. Bymålslaget og Oslo katedralskole har satt opp en minnesten over ham på Vår Frelsers gravlund i Oslo.
Knudsens språkforslag, noen eksempler
- Avskaffelse av stum e (faa i stedet for faae).
- Avskaffelse av dobbeltskrivning av lange vokaler (Hus i stedet for Huus, ren i stedet for reen).
- avskaffelse av g for v i ord (mage, hage, torg)
Verk
- Haandbog i dansk-norsk sproglære, (1856)
- Er norsk det samme som dansk? (1862)
- Modersmaalet som skolefag (1864)
- Det norske maal-stræv (1867)
- Nogle spraak- og skolespörgsmaal (1869)
- Den landsgyldige norske uttale (1876)
- Unorsk og norsk eller fremmede ords avlösning, (1879–1881)
- Af maalstriden 1881 (1881)
- Norsk blandkorn (3 samlinger, 1882–1885)
- Latinskole uten latin (1884)
- Hvem skal vinne? (1886)
- Tyskhet i norsk og dansk (1888).
- Norsk maalvekst fra 1852 å regne (1894)
Referanser
- ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 4. mai 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ Social Networks and Archival Context, oppført som Knud Knudsen (linguist), SNAC Ark-ID w6hq5mm4, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ «Bokmålets glemte far» (Aftenposten 28.04.2006).
- ^ «Bokmålets far» (Dagbladet 27.04.2006)
- ^ Svensen, Sv (1940). Holt: en bygdebok. Stavanger: s.n.
- ^ J. Aars: Retskrivningsregler til Skolebrug. 1866 Arkivert 22. februar 2010 hos Wayback Machine., Språkrådet
Eksterne lenker
- Finn-Erik Vinje Målstrev og ungkarsliv 20.07.2011
- Knud Knudsen – riksmålets fader, bokmålets bestefar, artikkel av Einar Lundeby i Språknytt
- Knud Knudsen og Ivar Aasen – jamlikar og motpolar, artikkel av Arne Torp i Språknytt
- Anmeldelse av Egil Børre Johnsens bok om Knud Knudsen i Maal og Minne (2007)
- Om minnesteinen, Anders Langangens hjemmeside
- Språkmannen Knud Knudsen, artikkel hos Norgeshistorie.no