Monty Python: Forskjell mellom sideversjoner

Slettet innhold Innhold lagt til
Opus (diskusjon | bidrag)
Linje 31:
== Flying Circus og Python-stilen==
[[Bilde:Python-Foot.png|thumb|right|200px|Den kjente foten fra Monty Python's Flying Circus' åpningssekvens]]
Gjengen i Monty Python hadde en veldigmeget klar idé om hva de ønsket å gjøre med TV-programmet sitt, men ble littnoe skuffet da de oppdaget at [[Spike Milligan]] gjorde omtrent ''akkurat det'' de ønsket å gjøre i sitt programmet sittmed tittelen ''Q''. Monty Python begynte straks søkensøke etter en egen stil, og etter mye debatt husketkom Terry Jones en animasjon som Terry Gilliam hadde laget til programmet ''Do Not Adjust Your Set'' som han kalte «Beware of the Elephants». Siden Monty Python ikke hadde noe ordentlig tema, var det mer som en slags [[stream of consciousness|bevissthetsstrøm]]-sak. Michael Palin ble akkurat like fasinert av en annen av Gilliams animasjoner som han kalte «Christmas Cards». «Den var helt brilliant,» skal han ha uttalt senere, «med missiler som kom ut av kirketårn. Terrys animasjon for bevisthetsstrømbevissthetsstrøm var etett av eksemplene på en måte å gjøre ting annerledes». Som et resultatResultatet var stilenat tilden berømte Monty Python-stilen ble født.
 
Den første sesongen av TV-serien ble opprinnelig planlagt av BBC som en utskytningsrampe for å få fart på John Cleeses karriere. Cleese ønsket imidlertid å samarbeide med resten, så gruppen ble samlet på en disiplinert og ordnet måte. Hver dag med skriving startet klokken 9 om morgenen og var ferdig klokken 17. Cleese og Chapman arbeidet typisk sammen som par isolert fra de andre, og det gjorde også Jones og Palin, mens Idle skrev alene. Etter noe dager med arbeid ville de samle seg med Gilliam, der de kritiserte hverandres idéer og byttet ut biter. Hvis majoriteten av gruppen syntes idéen var morsom ville den bli inkludert i programmet. Hvem som skulle ha hvilken rolle i de forskjellige sketsjene var valgt ut på en lignende måte. Da sketsjens tema var ferdig skrevet, ville Gilliam bestemme hvordan han skulle pynte dem med fantasifulle animasjoner.
 
Flere forskjellige navn til programmet ble foreslått før de kom på tittelen ''[[Monty Python's Flying Circus]]''. Noen av de mer bemerkelsesverdige forlagene var ''Owl Stretching Time'', ''The Toad Elevating Moment'' og ''Bun, Wackett, Buzzard, Stubble and Boot''. Det ble bestemt at navnet skulle inneholde «Flying Circus» da BBC forklarte medlemmene i gruppen at de allerede hadde trykket navnet i sine programplaner og ikke ønsket å endre det, slik at gruppen sto igjen uten et reellt valg. Flere variasjoner rundt navnet kom og gikk i tiden etterpå. ''Gwen Dibley's Flying Circus'' ble oppkalt etter en dame Michael Palin hadde lest om i en avis, og tenkte at sikkert ville synes det var morsomt med et TV-program oppkalt etter seg. ''[[Barry Took]]'s Flying Circus'' var en hyllest til mannen som hadde samlet dem. ''Arthur Megapode's Flying Circus'' ble foreslått og forkastet. Cleese la til «Python» på grunn av at han likte tanken på et glatt og snikende individ. Hvor «Monty» kom fra er det noe forvirring rundt, men Idle påstår det var en populær mann som drakk på hans lokale pub. Folk kom ofte innom og spurte bartenderen om «Monty har vært her ennå», en setning som brente fast navnet i Idles hjerne.
 
''Flying Circus'' var pionerer innen presentasjonsteknikker i serien sin, som de for eksempel av og til startet uten den tradisjonelle åpningsscenen. Et eksempel på dette er «It's-mannen»: Michael Palin i [[Robinson Crusoe]]-kostyme, som utfører en vanskelig reise over forskjellige terrenger, før han endelig når fram til kamera for å si «It's...», bare for deretter å bli avbrutt av åpningssekvensen. Ved flere anledninger lurte Monty Python-gjengen seerne ved å spille av [[rulletekst]]en midt i en episode. Inspirert av Milligans ''Q''-serie skjønte de etter hvert også at de ikke nødvendigvis måtte avslutte en sketsj med den tradisjonelle punchlinjen. De eksperimenterte med å avslutte sketsjene sine ved plutselig å kutte over til en annen scene, en animasjon, ved å gå av scenen, eller ved å introdusere en handling eller figur helt uten sammenheng. Et klassisk eksempel på dette er bruken av Chapmans «Colonel»-figur som dukket opp i flere sketsjer og stoppet dem fordi de var «for dumme».