Claus von Stauffenberg: Forskjell mellom sideversjoner

 

:''Utdypende artikkel: [[Schenk von Stauffenberg]]''

 

 

== Utdannelse og politisk utvikling ==

Stauffenberg fikk sin skolegang på de beste skolene i Stuttgart. Han og brødrene tilhørte kretsen rundt [[Stefan George]], med særlig fokus på europeisk [[litteratur]], [[kunst]], [[filosofi]] og [[historie]]. Slik ville de være med på å skape det nye åndelige Tyskland. Til tross for disse interessene og en noe svak helse valgte han en militær karriere. Etter [[abitur]] i [[1926]] forlot han Stuttgart og ble medlem av familieregimentet i [[Bamberg]], i rytter- og [[kavaleri]]regiment 17.

 

Han ble etter det første året av offisersutdannelsen tildelt seremoniell sabel for særlig gode resultater, og ble samtidig utnevnt til [[løytnant]]. Hans overordnede beskrev ham «som svært intelligent og med over gjennomsnittlige evner, både taktisk og teknisk forståelse» og «en ekspert i å løse uenigheter ved å opptre som mellommann og glatte ut krangler».

 

Stauffenberg og hans miljø var konservative, tyske [[patriotisme|patrioter]], og da nasjonalsosialistene kom til makten i [[1933]] var Stauffenberg ikke i fullstendig opposisjon til deres ideer. Særlig var han positiv til ønsket om å løfte den tyske nasjonale selvbevissthet, men en del aspekter ved bevegelsen frastøtte ham. Han reagerte sterkt på den politiske ensrettingen etter [[Machtergreifung|den nasjonalsosialistiske maktovertakelsen]] og [[bokbål]]et [[10. mai]] 1933 på [[Bebelplatz|Opernplatz]] i Berlin da blant andre bøker av [[Heinrich Mann]], [[Erich Maria Remarque]], [[Karl Marx]], [[Heinrich Heine]], [[Ernst Bloch]], [[Erich Kästner]] og [[Sigmund Freud]] ble brent. Viktig for ham var også de katolske biskopenes protest mot regimets krenkelser av kirkens uavhengighet. I denne kampen stod særlig biskop [[Clemens August von Galen]] sentralt. Etter [[De lange knivers natt]] i [[1934]] markerte Stauffenberg sin avsky ved å forlate et politisk møte hvor han representerte sitt regiment, da talerne begynte med jødehatske innlegg. Den kirkelige protesten mot regimet fikk sitt høydepunkt i [[1937]] da pave [[Pius XI]] utstedet [[encyklika]]en ''[[Mit brennender Sorge]]'' («Med brennende sorg»).

 

 

== Offiserskarrière ==

Etter generalstabsskolen ble han utnevnt til [[Kaptein (grad)|kaptein]], en grad han hadde de neste tre årene. Han arbeidet en periode ved generalstaben, men deltok sammen med sitt regiment, som ble del av den 6. panserdivisjonen, i [[Sudetenland|inntoget i Sudetenland]], samt [[felttoget i Polen i 1939]]. Under [[slaget om Frankrike|felttoget i Frankrike]] tjenestegjorde han i generalstaben og ble tildelt [[Jernkorset]] første klasse [[31. mai]] [[1940]].

 

 

1. januar [[1941]] ble han utnevnt til [[major]]. Under [[Operasjon Barbarossa|angrepet på Sovjetunionen]] den følgende sommeren tjenestegjorde han ved [[Oberkommando des Heeres]]. Den 1. januar [[1943]] ble han forfremmet til [[oberstløytnant]], og overført til [[Afrikakorpset]] under ledelse av [[Erwin Rommel]] under [[Felttoget i Nord-Afrika]]. Der ble han [[7. april]] 1943 truffet av britiske granater under et speideoppdrag og ble sterkt skadet. Han tilbrakte tre måneder på sykehus i [[München]] etter å ha mistet det venstre øyet, høyre hånd og den fjerde og femte fingeren på hans venstre hånd. Selv spøkte han senere med at han ikke visste hva han hadde gjort med alle ti fingre da han hadde dem. Han ble dekortert med [[Såretmerket]] i gull 14. april 1943 og [[Krigsordenen av det tyske kors|Det tyske kors i gull]] [[8. mai]] [[1943]].

Da hans onkel, [[greve|grev]] [[Nikolaus von Üxküll-Gyllenband]], ba ham bli medlem av motstandsbevegelsen mot nasjonalsosialistene i 1939, var det Stauffenbergs samvittighet og religiøse forpliktelse som førte til at han sluttet seg til denne. Utover i 1942 delte han den utbredte oppfatningen innen hærens offiserskorps at Hitler førte Tyskland mot undergang og var ansvarlig for et ufattelig tap av menneskeliv. Hitler måtte fjernes fra makten for å redde Tyskland fra den undergangen Hitler ledet dem mot. Som praktiserende katolikk hadde Stauffenberg lenge religiøse skrupler med tanke på drap, men etter [[Slaget om Stalingrad|katastrofen ved Stalingrad]] kom han til at det å ''ikke'' fjerne Hitler ville være mer moralsk forkastelig, og fant etter hvert ingen annen måte å nøytralisere Hitler på enn å måtte ta livet av ham. Ettertiden ga kanskje dette resonnementet rett, siden flere tyske liv gikk tapt i de ni månedene krigen varte etter 20. juli-attentatet enn i de foregående fem årene.

 

== Attentatet 20. juli ==

:''Utdypende artikkel: [[20. juli-attentatet]]''

 

 

Hitler overlevde attentatet og kringkastet straks en melding på statsradioen som gjorde det åpenbart at kuppforsøket var mislykket. Straks etter ble konspiratorene overmannet i krigsministeriet, mens Stauffenberg ble skutt i skulderen.

 

== Henrettet ==

[[Fil:Bendlerblock gdw2.jpg|thumb|Minneplakett i [[Bendlerblock]]]]

 

Stauffenberg ble skutt samme natt, sammen med [[general]] [[Friedrich Olbricht]], [[premierløytnant|oberleutnant]] [[Werner von Haeften]] og [[oberst]] [[Albrecht Mertz von Quirnheim]] på gårdsplassen i krigsministeriet i [[Bendlerblock]] på en improvisert standplass, bare opplyst av lyskasterne fra en lastebil. Da hans tur til å bli skutt kom, ropte Stauffenberg sine siste ord: ''Es lebe unser heiliges Deutschland!'' («Leve vårt hellige Tyskland!»). Fromm lot de henrettede få en ærefull begravelse med medaljer, men dagen etter ble likene tatt opp og brent uten medaljene. Stauffenbergs eldste bror og sentral deltaker i kuppforsøket, advokaten [[Berthold von Stauffenberg|Berthold Schenk von Stauffenberg]], ble henrettet 10. august ved langsom hengning i en pianostreng. Av brødrene overlevet bare [[Alexander Schenk von Stauffenberg]], som var gift med piloten [[Melitta Schenk von Stauffenberg]], og etter krigen ble [[professor]] i [[klassisk]] [[historie]].

== Kaltenbrunners granskning ==

Sjef for det tyske [[Reichssicherheitshauptamt]] (RSHA) [[Ernst Kaltenbrunner]] hadde i kraft av sitt embede oppdraget å granske sammensvergelsens omfang. Han var kommet til den konklusjon at ''«i den videre krets av sammensvorne ... hadde representanter for den politiske [[den katolske kirke|katolisisme]] spilt en hovedrolle».'' Selv om det var et sannhetskorn i dette, var det slett ikke slik at hver eneste profilerte katolikk som ble arrestert etter attentatet, faktisk hadde hatt noe med attentatet å gjøre.

 

 

Kaltenbrunners granskning bærer preg av at den ga Hitler de konklusjonene som han ønsket å få, ved å betone forankringen i de deler av offiserskorpset som Hitler avskydde mest, nemlig de velutdannede, tradisjonsbundne offisersfamiliene med adelig og religiøs bakgrunn. Særlig ble den katolske tilknytningen vektlagt av Kaltenbrunner, og dette må sees på bakgrunn av den motstanden og manglende gjennomslaget nasjonalsosialistene hadde i de katolske miljøene. Konspiratørene selv hadde et mer politisk perspektiv og så dette som en nasjonal redningsaksjon, selv om den individuelle begrunnelsen for å delta, for Stauffenberg og andre, var forankret i deres religiøsitet.

 

== Referanser ==

 

 

== Eksterne lenker ==

* [http://www.gdw-berlin.de/bio/ausgabe_mit-e.php?id=82 Biografi på minnested for den tyske motstandbevegelsen]

 

 

{{STANDARDSORTERING:Stauffenberg, Claus von}}

[[Kategori:Tyskere fra andre verdenskrig]]

[[Kategori:Personer henrettet ved skyting]]